Lik rett til utdanning krever politisk vilje

Julie Lødrup er førstesekretær i LO.

SYNSPUNKT. I slutten av juli fikk godt over 100.000 – de aller fleste av dem unge – tilbud om studieplass. Jeg husker selv da jeg åpnet brevet fra Samordna opptak for 17 år siden med beskjed om at jeg hadde fått plass på statsvitenskapstudier ved Universitetet i Oslo. Følelsen av å starte et nytt kapittel i livet mitt. Mulighetene som lå foran meg. Det var starten på flere meningsfulle og interessante år.

Forhåpentligvis sitter de med den samme følelsen, de over 20.000 søkerne til helsefag som fikk tilbud om plass på universitet, høyskole eller fagskole. Eller de nesten 12.000 søkerne til lærerutdanning. De begynner på et nytt kapittel. Det samme gjør de over 113.000 andre som har fått plass på høyere universitet, høyskole eller fagskoler.

Aldri har fleresøkt, og fått tilbud om plass. Det er bra, men trolig også et tegn på at mange av de som mistet jobben i vår, har snudd seg og søkt skoleplass.

Tallene har imidlertid en bakside. Hver femte kvalifiserte søker til universitet eller høyskole fikk ikke tilbud om plass.

Mer enn 27.000 har ikke fått drømmen oppfylt. I tillegg til de 1500 kvalifiserte fagskolesøkerne som ikke har fått plass.

Altså nesten 30.000 kvalifiserte søkere som ikke får ønsket sitt om en studieplass oppfylt, som kanskje må vente ett år til, før de kommer inn.

Gjennom flere tiår med lik rett til utdanning, har vi bygd et arbeidsliv der kompetente og ansvarlige ansatte har bidratt til et konkurransedyktig næringsliv og en offentlig sektor i verdensklasse. Norsk arbeidsliv er avhengig av stadig nytt påfyll av kompetente arbeidstakere. Da er det bekymringsfullt at så mange ikke får oppfylt ønsket sitt om å studere.

Og mens media fokuserer på de som lykkes, de som har jaktet seksere for å komme inn på drømmestudiet, er det dessverre alt for mange som faller utenfor. Lik rett til utdanning og livslang læring er grunnleggende for den enkeltes mulighet til personlig utvikling og samfunnsdeltakelse. I et arbeidsliv hvor mange dessverre faller utenfor, er det viktig at vi sluser flest mulig gjennom utdanningsløp som gir muligheter for livslang yrkesdeltagelse.

Vi vet at rundt 100.000 unge under 30 år står utenfor jobb og utdanning. I en krisetid, som norsk arbeidsliv har vært inne i de siste månedene, frykter jeg at tallet kan bli enda større om vi ikke lykkes med å gi de som trenger det kompetansepåfyll. Da må det brukes penger på enda flere studieplasser, både på universitet og høyskole og fagskolene, og det må brukes mer penger på arbeidsmarkedstiltak som får folk inn i jobb.

Da er detbekymringsfullt at regjeringen ikke fant plass til å styrke arbeidsmarkedstiltakene i årets reviderte nasjonalbudsjett.

Lik rett til utdanning krever politisk vilje. Arbeiderbevegelsen visste dette da den etablerte Statens lånekasse for utdanning, eller satset betydelig på høyere utdanning. Det krever imidlertid klare politiske valg også fremover.

På høyresiden – og da særlig i tankesmien Civita – tas det fra tid til annen til orde for å innføre skolepenger i høyere utdanning.

Ønsket om å åpne opp for flere private skoler er en del av det samme tankegodset. Det eneste vi kan være sikre på, er at å forkaste gratisprinsippet i utdanningspolitikken, vil føre til økt ulikhet.

Ulikhet er allerede en utfordring når det kommer til folks utdanning. Vi vet at foreldrenes utdanningsbakgrunn og økonomi virker inn på søknad til høyere utdanning og frafall i høyere utdanning. Jo lavere utdanning foreldre har, jo mindre er sjansen for at studenten har fullført en grad i løpet av åtte år.

Det gjelder både høyere utdanning og videregående utdanning. Ni av ti elever med foreldre med høyere utdanning fullfører videregående på fem år, mot kun halvparten av de med foreldre med grunnskoleutdanning.

Kunnskap til få, gir maktkonsentrasjon. Kunnskap til alle gir frihet. For LO er lik rett til utdanning, uavhengig av sosiale forskjeller helt sentralt. Det er og skal være et offentlig ansvar å sørge for denne utjevningen, noe som krever en overordnet styring og finansiering av utdanningssektoren. Samfunnet trenger folks kompetanse, ikke minst i en krisetid.

Da må vi sørge for at de som vil ha studieplass, får studieplass.