– Nå må Norge vise hvem vi vil være

Det sier teolog, prest og diakoniprofessor Sturla Stålsett. Den tidligere generalsekretæren i Kirkens Bymisjon, påpeker at denne våren tydelig har vist oss at markedet ikke er den universalmedisinen det har vært utropt til av markedsliberalismen.

– Det er rett og slett ikke holdbart å gjøre alt til varer eller tjenester styrt av tilbud og etterspørsel, sier Stålsett, som også er meget spent på hvordan Norge vil opptre i FNs sikkerhetsråd.

Har rystet oss

– Hva har koronakrisen gjort med det norske samfunnet – hva er den viktigste lærdommen vi har fått i løpet av denne tiden?

– Koronakrisen har rystet oss. Rystelser er først og fremst skremmende og vonde. Mange har blitt mer ensomme, noen har blitt syke og mistet kjære uten å kunne være hos dem. Mange har mistet jobb og inntekt, og er bekymra for framtida. Rystelser kan også ha noen gode sider. De kan vekke oss opp fra vanetenkning, tankeløshet og dumskap. Og de kan få oss til å få øynene opp for hva som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt. Dette er vel den viktigste lærdommen: At liv og helse ikke er noe vi kan ta for gitt. Og at det er mulig å gjøre mye vi trodde var politisk og økonomisk ‘umulig’, når vi ser at vi må.

– Jeg håper også vi har lært noe mer om sårbarheten som menneskelig grunnvilkår. Selv om noen er mer utsatt i møte med en slik pandemi, er det samtidig slik at vi alle sårbare, og vi er sårbare sammen. Og den enkeltes sårbarhet angår hele fellesskapet. Det er noen paradoksale sammenhenger her: Den sårbarheten og samhørigheten som gjør at pandemien truer oss, er også helt nødvendig får å beskytte oss mot den. Vi skal ikke beskytte oss mot sårbarheten. For den er livgivende og fellesskapsbyggende. Men vi skal beskytte vår felles og hver enkeltes sårbarhet. Slik at vi kan leve gode liv som de sårbare menneskene vi er og alltid vil være, så lenge vi lever. Kanskje kan rystelsen og langsomheten, den ekstra tiden, som koronakrisen har ført med seg, få oss til å gruble litt dypere over sånne hverdagsfilosofiske og etiske spørsmål?

– Hvordan har denne pandemien forandret oss med tanke på å oppleve frykt og usikkerhet i et samfunn som vi har vært vant til å tenke på som trygt og oversiktlig?

– Denne trusselen er ikke menneskeskapt, og ikke omstridt. Den kommer til oss alle fra en usynlig kilde. Det er noe skremmende og likevel samlende ved akkurat dette. Selv om og når pandemien og tiltakene mot den rammer ulikt, kan ingen ‘melde seg ut’. Vi møter dette som fellesskap. Det reduserer frykten, tror jeg. I tillegg, og enda viktigere, har vi i Norge sett at trusselen er håndterbar, og at vi som felleskap handler for å møte den. Det bidrar paradoksalt nok til å styrke opplevelsen av at vi lever i et trygt og oversiktlig samfunn. Ja, kanskje er samfunnet blitt mer oversiktlig gjennom krisen. Men dette er både på godt og vondt. For felles behov for kontroll kan også føre i retning av et overvåkingssamfunn, der unntakstilstand normaliseres, grenser flyttes på kort varsel, og maktbruk legitimeres på nye og sterkere måter. Det er det grunn til å være på vakt mot.

• Les hva flere norske tenkere mener om «Norge etter korona» her.

Markedet er ingen universalmedisin

– Hvordan vil den «nye normalen arte seg i norsk arbeidsliv etter korona?

– Det blir nok mer vanlig med hjemmekontor, digitalisering, fokus på hygiene og mer reserverte hilse- og omgangsformer. Jeg er redd den nye bevisstheten om de samfunnskritiske funksjonene, de menneskene vi har fått øynene opp for at vi alle er helt avhengige av, dessverre ikke vil gi seg utslag i at disse arbeidstakerne får bedre lønns- og arbeidsvilkår på sikt. Pandemien forsterker også ulikheter i privilegier.

– De som jobber i frie yrker, selvstendig næringsdrivende, i små bedrifter, i kulturlivet etc., og de som er falt utenfor eller ennå ikke har kommet inn i arbeidslivet, rammes åpenbart mye hardere enn de i faste jobber i det offentlige. Dette er nå en politisk utfordring: Samfunnets evne til å takle kriser, vår beredskap, og vår dugnadsånd, er avhengig av en konkret erfaring av at vi bærer lasset sammen, og at arbeidslivspolitikken brukes aktivt til å hindre ulikhetsutvikling.

– Hvordan bør staten forholde seg til «den videre utviklingen» i økonomien og arbeidsmarkedet? Mer aktiv? Mindre skatter? Andre ting?

– Denne våren har tydelig vist oss at markedet ikke er den universalmedisinen det har vært utropt til av markedsliberalismen. Det er rett og slett ikke holdbart å gjøre alt til varer eller tjenester styrt av tilbud og etterspørsel. Det finnes mange goder og verdier vi er helt avhengige av, beredskap, helse, utdanning, tro og livssyn, som er av en annen karakter. Så vi trenger aktiv offentlig styring og deltakelse. Men legitimiteten av dette avhenger av et levende demokrati, gjennomsiktighet og effektivitet.

– I 2021 er det stortingsvalg. Hva slags betydning tror du koronakrisen vil få for folks politiske preferanser?

– Det er usikkert hvordan det vil slå ut. Krisehåndteringen er en fordel for sittende regjering når den oppleves som forsvarlig og tilstrekkelig. Men de fellesskapsverdiene og den økologiske sammenhengen som er tydeliggjort gjennom krisen, kan også bidra til økt politisk støtte til opposisjonspartiene.

– Hvordan vil koronakrisen få innvirkning på samhandlingen mellom stater og den geopolitiske situasjonen?

– Det internasjonale samarbeidet har ikke fungert i møte med krisen. Den nyliberalistiske prioriteringen av konkurranseevne framfor samarbeidsvilje har beredt grunnen for dette, tror jeg. Pandemien forteller oss at vi trenger mer forpliktende globale løsninger og en sterkere solidaritet over landegrensene, ikke minst overfor de kriserammede regionene. Men responsen har vært den motsatte, flere stater ser ut til å velge å være seg selv nok når krisen rammer. Det er kanskje ikke overraskende, men det er negativt for vår evne til å møte utfordringene på sikt.

– Pandemier, klimaødeleggelser, krig og migrasjon kan ikke løses ved at hvert enkelt land prøver å stenge dem ute, og lukke seg inne. Isolasjon kan være nødvendig for en kortere periode, men vil være ødeleggende på sikt. Den økonomiske krisen som pandemien har utløst, kan føre til at det blir mindre evne og vilje til å dele med de som har minst. I Norge har vi opplevd nasjonalt samhold, men politisk handlingslammelse og smålig ansvarsfraskrivelse fra myndighetene i forhold til den kritiske flyktningsituasjonen i Hellas. Vedtaket om å avhjelpe barn i akutt nød i Moria bare etter at «8 til 10 andre land har gjort det samme», vil gå inn i historien blant de mest pinlige og stusselige på det humanitære feltet fra en norsk regjering. Frps forslag om å straffeforfølge humanitære organisasjoner som berger flyktninger fra drukningsdøden i Middelhavet viser det jeg tidligere har kalt en «sniknormalisering av ekstreme holdninger».

– Men vi har sett før i historien, som for eksempel etter 2. verdenskrig, at det nettopp er verdensomspennende krisetider som utløser besinnelse på felleskapsverdier og nye globale institusjoner. Norge har lange tradisjoner for å delta internasjonalt, gjennom FN, humanitær bistand og verdibasert solidaritet. Jeg håper og tror disse tradisjonene igjen vil holdes i hevd.

– Norges inntreden i FNs sikkerhetsråd blir en prøve på hvem vi vil være, hvilke verdier vi vil står for som nasjon i det internasjonale samfunn. Det blir ikke enkelt; det vil kreve modig politisk lederskap, og dyktig diplomati. Spenningen mellom fellesverdi og egeninteresse er konstant på den internasjonale arenaen, og er akutt for et lite land som Norge. Men den løses best ved å prioritere det første, fellesverdiene. For disse verdiene er faktisk på sikt også de som samsvarer best med våre egne interesser.

Berører grunnleggende verdivalg

– Hvis du «fikk bestemme» – hvilke tre konkrete grep burde politikerne ta «post korona», for å sette «ny kurs for Norge»? Og hvorfor akkurat disse?

– La anerkjennelsen av samfunnskritiske yrker og funksjoner få konkrete utslag, for eksempel i form av styrket satsning på rekruttering og bedring av lønns- og arbeidsforholdene i disse sektorene.

– Øke tempoet i det grønne skiftet. Krisebevisstheten kan gi økt oppslutning og politisk vilje til livsviktige tiltak til beste for nåværende og kommende generasjoner.

– Gjennomføre tiltak som utjevner ulikhetene i samfunnet, både de som koronakrisen har utløst og de som var der fra før. Et samfunn med økte ulikheter er dårligere for alle, ikke minst i møte med kriser og katastrofer. En slik utjevningspolitikk er ikke bare økonomisk. Mindre forskjeller må også være mål for sosial-, helse- og utdanningspolitikken. Jeg vil også anbefale å vurdere seriøst og eventuelt utvikle forsøk med ulike modeller for borgerlønn. Dessuten er det viktig å styrke frivilligheten og ideell sektor, som i stor grad bidrar til den høye gjensidige tilliten som preger samfunnet vårt. Det er kanskje vår viktigste kapital i møte med kriser, så vel som i alminnelige hverdager.

– Har du andre betraktninger rundt «Norge etter korona» som ikke dekkes av disse spørsmålene?

– Rystelser som denne pandemien berører grunnleggende verdivalg og eksistensielle spørsmål. For mange har det blitt tydeligere at vi ikke bare trenger noe å leve av, men også noe å leve for. Tros- og livssynssamfunnene er fellesskap der mange, også når de ikke har kunnet møtes på vanlig måte, finner styrke, oppmuntring og håp. De bidrar også med kilder til og levende videreutvikling av etisk refleksjon og handlingsmotivasjon i møte med krevende utfordringer for den enkelte, og for samfunnet. En aktivt støttende, livssynsåpen politikk på tros- og livssynsfeltet bidrar derfor også til å styrke vår felles beredskap.

Sturla Stålsett

Sturla Stålsett er teolog og professor i diakoni, religion og samfunn ved MF vitenskapelig høyskole. Mellom 2006 og 2014 var han generalsekretær i Kirkens Bymisjon. Han ledet det regjeringsoppnevnte Tros- og livssynsutvalget, som i 2013 leverte utredningen «Det livssynsåpne samfunn: En helhetlig tros- og livssynspolitikk». Utredningen ligger til grunn for Norges nye tros- og livssynspolitikk, som Stortinget vedtok i vår. Stålsett er også styremedlem i Tankesmien Agenda.