Aslak Molvær: Aldersblind arbeidslivspolitikk – hvorfor eldre skyves stille ut

Aslak Molvær kaller seg selv endringsentusiast og er styremedlem i tenketanken Sustinentia.

SYNSPUNKT. Argumentasjonen er velkjent: Unge må inn i jobb tidlig for å unngå varig utenforskap. Tiltaket har et edelt formål og treffer en gruppe som mange er enige om å prioritere.

Men samtidig peker dette på et langt større og mer alvorlig problem: Den andre enden av aldersskalaen er nesten fraværende i arbeidslivspolitikken. Mens unge løftes inn, skyves eldre ut – ofte stille, og ofte via NAVs uføreordning. Dette utgjør en form for strukturell aldersdiskriminering som sjelden settes på dagsorden, men som samfunnsøkonomisk er langt mer kostbar enn ungdomsledigheten politikerne snakker så høyt om.

Uføre som buffer for eldre arbeidstakere

NAV og det politiske systemet står i en krevende balansegang: arbeidsledigheten må holdes lav, men samtidig må de som faller ut av arbeidslivet ivaretas. For arbeidstakere over 50 har praksisen i økende grad blitt at uføretrygd fungerer som en buffer.

Dette handler ikke bare om helse, men om ansettbarhet. Når arbeidsgivere først har definert en arbeidstaker som «for gammel», blir sannsynligheten for re-integrering minimal. For NAV blir det da enklere å vurdere uføretrygd enn å sette i gang kostbare og tidkrevende kvalifiseringstiltak.

Resultatet er en skjult mekanisme: Arbeidsledighet blant eldre konverteres til uførestatistikk. Dette holder arbeidsledighetstallene kunstig lave – politisk sett en fordel – men skyver kostnadene over på trygdebudsjettene.

Kostnadsbildet: Den oversette realiteten

Det er riktig at unge utenfor arbeid representerer store kostnader på individnivå. Risikoen er livslang marginalisering, og tiltak for å hindre dette er både samfunnsøkonomisk og sosialt fornuftig.

Men i volum er bildet et helt annet:

Antallet eldre arbeidstakere som faller ut av arbeidslivet er langt større enn antallet unge utenfor arbeid.

Utgiftene knyttet til uføretrygd og tapte skatteinntekter fra eldre arbeidstakere er minst tre ganger høyere enn de tilsvarende kostnadene for unge.

Likevel dominerer ungdomsperspektivet fullstendig i den politiske diskursen. Når Arbeiderpartiet lanserer et arbeidsfradrag for unge, forsterkes dette inntrykket ytterligere: Fremtiden skal sikres gjennom ungdommen, mens fortiden – de eldre arbeidstakerne – blir stående igjen på perrongen.

Politisk generasjonsbias

Hvorfor skjer dette? En del av forklaringen ligger i hvem som faktisk utformer politikken.

Den gjennomsnittlige alderen på politiske rådgivere i Norge ligger mellom 25 og 30 år. Mange statssekretærer og unge stortingsrepresentanter befinner seg også i denne aldersgruppen.

Når beslutninger tas, preges de dermed av en generasjonsmessig selvforståelse: Ungdom ses som fremtidens investering.

Eldre sees som fortidens ressurs – ofte med underliggende antagelser om lavere omstillingsevne, digital kompetanse eller produktivitet.

Denne biasen blir sjelden tematisert, men den gjennomsyrer politikkutformingen. Resultatet er en arbeidslivspolitikk som har blitt aldersblind i den ene retningen – systematisk fokusert på unge, systematisk blind for eldre.

Strukturell aldersdiskriminering i velferdsstaten

Likestillings- og diskrimineringsloven (2017) slår fast at diskriminering på grunn av alder er forbudt. Samtidig åpner § 9 for forskjellsbehandling dersom det har et saklig formål og er nødvendig. Politiske tiltak for unge kan derfor juridisk forsvares.

Men i praksis har vi fått en form for strukturell aldersdiskriminering:

• Tiltak, midler og politisk oppmerksomhet kanaliseres mot unge.
• Eldre defineres som en kostnadspost, ikke som en ressurs.
• NAVs praksis med uføretrygd som ‘go-to-løsning’ sementerer dette skillet.

Denne typen strukturell diskriminering er ikke nødvendigvis ulovlig – men den er desto mer effektiv, fordi den virker stille og uten debatt.

Samfunnsøkonomisk paradoks

Paradokset er åpenbart: Hvis målet er flere i arbeid og færre på trygd, er det ikke tilstrekkelig å fokusere på unge. Ja, ungdomsledighet er en risiko. Men den største og raskest voksende kostnaden ligger i den eldste delen av arbeidsstyrken.

SSB har gjentatte ganger pekt på aldringen av befolkningen som en av de største økonomiske utfordringene for Norge frem mot 2060. Likevel finnes det få helhetlige tiltak for å holde eldre arbeidstakere lengre i arbeid – utover pensjonsreformer som i praksis skyver ansvaret over på individet.

Fra blindfelt til politisk agenda

For å endre dette trengs tre grep:

• Likestill innsatsen: Eldre arbeidstakere må få like målrettede tiltak som unge. Dette kan handle om kompetanseprogrammer, skatteincentiver for bedrifter som ansetter eldre, eller egne re-integreringsløp i NAV.
• Endre narrativet: Vi må bort fra forestillingen om at 50+ er en gruppe uten omstillingsevne. Mange eldre har både erfaring, kapasitet og motivasjon til å bidra – men mangler politisk og arbeidsgivermessig tillit.
• Politisk representasjon: Rådgivermiljøene og beslutningsprosessene bør speile befolkningen bedre. Når de som utformer arbeidslivspolitikk nesten utelukkende er unge, vil politikken nødvendigvis bære preg av et generasjonsbias.

Hvem skal løftes inn, og hvem skyves ut?

Statsministerens forslag om arbeidsfradrag for unge kan ha mye for seg. Men samtidig understreker det en politisk struktur som har fått stå uadressert for lenge: Vi satser systematisk på de unge, mens vi like systematisk skyver eldre ut.

Hvis vi virkelig mener alvor med «at alle som kan jobbe, skal jobbe», må vi rette blikket mot hele arbeidsstyrken. Da holder det ikke med ensidige ungdomsløft. Da må vi også gi eldre arbeidstakere en vei tilbake til arbeidslivet – før de forsvinner stille inn i uførestatistikken.

 ---

Kilder og referanser:

• SSB (2024): «Uføretrygd etter kjønn og alder» – Statistisk sentralbyrå.
• NAV (2024): «Utvikling i uføretrygd fordelt på alder».
• Regjeringen (2025): Pressemeldinger om ungdomssatsing og arbeidsmarkedstiltak.
• LO & NHO (2023): Rapporter om arbeidslivets demografi og kompetansegap.
• OECD (2023): «Working Better with Age».
• FN (2021): Resolution on Ageism and the Human Rights of Older Persons.
• WHO (2021): «Global Report on Ageism».