Cathrine Løchstøer: Motstrøms i Europas sentrum – ytre venstre utfordrer flamske nasjonalister

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og  Brussel-korrespondent i i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Belgia skal holde valg på ny nasjonalforsamling 9. juni i år, siste dag av EU-landenes tre dager lange valg på utsendinger til EU-parlamentet. Dette valget kan gi parlamentet et nytt styrkeforhold mellom høyre og venstre – i nær sagt alle EU-landene er ytre høyre på fremmarsj, mens venstresiden og den klassiske sentrum-liberale siden er på vikende front.

Derfor er det overraskende at et rødt parti, Belgiske arbeideres parti, PTB (Parti des travailleurs belges) går sterkt fram. Og dette er ikke det eneste som er merkelig med PTB: Partiet er alene om å opererer på begge sider av språkgrensen i Belgia – altså både i Flandern, den nordlige, nederlandsk-talende delen av Belgia, der partiet heter Arbeidspartiet, PVDA (Partij van de Arbeid), og i Wallonia, den fransktalende delen i sør.

Andre politiske retninger har selvsagt også tilhengere i både nord og sør, men de er organisert i forskjellige partier. Og siden den kompliserte belgiske statsordningen bidrar til at delene lever sitt liv ganske uavhengig av hverandre, med egne regionale «parlamenter» og «regjeringer» som det også holdes særskilte valg til, er PTBs sterke stilling begge steder desto mer overraskende.

Dette kan gi partiet et godt utgangspunkt i den neste føderale nasjonalforsamlingen, der partiene fra nord og sør utgjør en stor og uensartet masse som må finne ut av hvem som kan samarbeide med hvem i et uvanlig komplisert koalisjonsmønster. Denne prosessen tar som regel lang tid i Belgia – siste gang, i 2019, tok det 494 dager å få til en regjering, og det var ikke en rekord. Det sier seg selv at mange kompromisser må til før føderale regjeringer kan stables på beina. Etter valget i 2019 forsøkte først de to største partiene, altså størst i hver sin landsdel – Sosialistpartiet (PS) i sør og N-VA (Ny Flamsk Allianse) i nord, men ga opp. På velkjent belgisk vis var tanken både praktisk og pragmatisk, men altså ikke gjennomførbar. Løsningen ble en regjering basert på sju partier, der PS ble med, men ikke N-VA.

Separatisme i nord

Lederen for N-VA, Bart De Wever, har i flere tiår vært selve inkarnasjonen av radikal flamsk nasjonalisme, med vekt på deling av landet og almen fremmedfiendtlighet. De Wever har ledet partiet siden 2004 og har i flere perioder sittet i de flamske og føderale folkevalgte forsamlingene. Han er borgermester i Antwerpen – Flanderns «hovedstad», siden 2013. Han ble lenge sett på som en lite stueren og svært demagogisk politiker og var gjenstand for ikke-berøring blant de øvrige belgiske partiene, men likevel med stor innflytelse. I dag er han ikke lenger sett på som noen ytterliggående demagog, men en noenlunde akseptabel borgerlig politiker med visse flamsk-radikale merkesaker.

De Wever er for lengst distansert av et utilslørt høyreekstremt flamsk-nasjonalistisk parti: Vlaams Belang (Flamsk Anliggende), under ledelse av Tom Van Grieken siden 2014. Dette rasistiske og populistiske partiet er nå størst i Flandern (27,8 prosent i mars i år) og har som mål å delta i regjeringssamarbeid på nasjonalt plan etter valget i juni. Til nå har ingen villet samarbeide med Van Grieken, som sitter i den føderale nasjonalforsamlingen. De Wever havnet på 20,4 prosent i samme måling.

I dette landskapet vil PTB konkurrere om plasser i nasjonalforsamlingen 9. juni og senere i valgene til de regionale forsamlingene. Partiet er for tiden nummer to i Wallonia (etter PS) med 15-20 prosent i de siste målingene, men samtidig på stigende kurs i Flandern, med en oppslutning på 9,5 prosent i mars i år. Dette gir partiet en femteplass, foran det gamle liberale flamske styringspartiet Open VLD (der nåværende statsminister Alexandre De Croo hører hjemme), som nå får 8 prosents oppslutning. Men dette er ikke nok for PTB. Partiets leder, Raoul Hedebouw, vil over ti prosent i Flandern. I Brussel, som velger sin egen regionale forsamling, ble PTB største parti med 19 prosent av velgerne bak seg i en måling ved årsskiftet.

Det er helt i sin orden å omtale Hedebouws parti som kommunistisk – det gjør han selv. Med utgangspunkt i marxismen-leninismen var det aldri noe alternativ å drive klassekamp annet enn på nasjonalt nivå, i ett parti. Partiet er heller ikke gjenstand for berøringsangst – den gjelder bare Vlaams Belang, som i alle fall på føderalt nivå ikke vil kunne inngå i noen koalisjon fordi partiet angriper grunnleggende rettigheter for visse befolkningsgrupper. Men noen mener at når man utelukker samarbeid med ytre høyre, bør det samme gjelde for ytre venstre.

Klassekamp i sør

Svaret er at PTB ikke angriper noen etablerte individuelle eller kollektive rettigheter/friheter. Partiets program er radikalt, ikke ekstremistisk, sier Hedebouw. Å ville sosialisere produksjonsmidler er ikke det samme som å snakke om nasjonal prioritering av egne innbyggere, å oppfordre til rasisme. Vlaams Belang har moderert seg i nyere tid (særlig i forhold til forgjengeren, det mye mindre partiet Vlaams Blok), men har ikke gitt avkall på prinsipiell nasjonal forrang i en rekke sammenhenger. PTB har ikke tilsvarende retningslinjer eller punkter i sitt program.

Dette forhindrer ikke at også PTB er gjenstand for angrep med henvisning til påstander om at partiet vil innskrenke grunnlovfestede rettigheter eller at det skaper fiendebilder. Eksemplet er vanligvis partiets programpunkter om klassekamp, sosialisering av produksjonsmidler og angrep på den private eiendomsretten. Påstander om at PTB har et tvilsomt forhold til ytringsfriheten faller på sin egen urimelighet, gitt partiets løpende deltagelse i den allmenne debatten, på lik linje med de øvrige partiene.

Utestengelsen av Vlaams Belang er derimot nokså ukontroversiell. Partiets program er preget av nasjonal preferanse og nedsettende omtale av personer fra andre kulturer og trosretninger. Imidlertid ikke i en slik grad at partiet er straffet for det – men altså boikottet av de øvrige partiene. Dette er bakgrunnen for at forhandlingene om sammensetningen av den neste regionale regjeringen i det rike Flandern er svært interessant. Bart De Wevers N-VA er på vikende front – distansert av Vlaams Belang, samtidig som de to partiene sammen har et overlegent flertall. Spørsmålet er altså om De Wever vil samarbeide med Van Grieken, eller om noen i det hele tatt vil samarbeide med Van Grieken – selv om han blir valgvinner i Flandern.

I den føderale regjeringen stiller saken seg helt annerledes. Vlaams Belang har levd et ensomt liv i «Nr. 16», slik nasjonalforsamlingen omtales i pressen og av folk flest, etter parlamentets adresse i Rue de la Loi (Lov-gata) nummer 16. I denne forsamlingen sitter også Raoul Hedebouw siden 2014, og han er atskillig mindre ensom enn Tom Van Grieken. Hedebouw er stueren på nasjonalt nivå. Partiet hans er innvalgt i både i sør og nord og altså også i den føderale nasjonalforsamlingen.

PTBs struktur er nasjonal, noe som også betyr at all kommunikasjon foregår på tre språk: Flamsk, fransk og tysk. Den lille tyske minoriteten i Belgia (ca. 70.000 personer) utgjør en egen region med samme politiske struktur som de to store regionene. Hedebouw kjemper for et samlet Belgia der sosial klasse er viktigere enn regional og språklig tilhørighet. Det er en stor utfordring, gitt at språk er særdeles sterkt knyttet til politiske, økonomiske og sosiale strukturer i belgisk historie.

Språket sier alt

Språkspørsmålet aldri latt seg underordne sosiale og politiske skillelinjer. Det er dette Hedebouw vil til livs. Og han er selv et eksempel på en belgier med «tverr-regional» bakgrunn som først og fremst engasjerer seg i overordnede problemstillinger. Han vokste opp i Liège i det fransktalende Øst-Belgia, med foreldre fra Flandern. Han behersker flamsk og fransk like godt og veksler ofte mellom språkene i sine innlegg i «nr. 16» og ellers. Det er en bevisst politisk handling, sier han.

Språk har vært grunnlag for diskriminering i Belgia opp gjennom historien.

Det flamske borgerskapet i nord snakket i tidligere århundrer fransk fordi det var den europeiske overklassens språk. Fransk var et verdensspråk i atskillig større grad på 17- og 1800-tallet enn i dag. Flandern var et bondeland der fransk ikke hadde noen annen funksjon enn å knytte borgerskapet til klassefrendene i Europa for øvrig. I den sørlige landsdelen – Wallonia – snakket folk fransk fordi de alltid hadde gjort det, i tett naboskap med Frankrike. Å kunne kommunisere med det offentlige på eget språk var det motsatte av en selvfølge for en flamlender.

Denne erkjennelsen gir Hedebow et poeng: Flandern hadde sin egen fransktalende overklasse som holdt vanlige flamlendere nede. Det var ikke det franske storborgerskapet fra kull- og stålindustrien i Wallonia som gjorde livet vanskelig for den lille mann på bondelandet i Flandern. Språkstriden byr ikke på noe relevant, klassebasert motsetningsforhold mellom nord og sør i Belgia, sier Hedebouw. Det handler ikke om språk.

Det handler altså om politikk. I hele etterkrigstiden har det gått bedre for Flandern enn for Wallonia. Belgia har fått et problem som ligner på situasjonen i noen andre europeiske land: Kulturelt forskjellige regioner må sameksistere, og de rikeste må bidra til økonomien i de fattigere landsdelene.

Pengestrømmen ut av Brussel

Det ligger et stort ubehag i at kultur, politikk og økonomi er så forskjellige i de to store landsdelene. Og mange belgiere tror ikke det går riktig vei. Med det mener de at Belgia i lengden neppe vil kunne holdes samlet. Det føderale nivået taper systematisk når budsjettene forhandles, til fordel for regionene. De som ønsker at Belgia skal bestå som én stat, mener at alle budsjettforlik egentlig handler om å forberede en separasjon.

De gamle politiske partiene som har sittet med regjeringsmakt i tiår etter tiår og som fortsatt gjør det, fortviler ved tanken: Sentrums-liberale og liberal-konservative, kristelig-demokrater, sosialister, alle med hver sin organisasjon i de enkelte landsdeler. Også de mer nyankomne grønne følger dette mønsteret.

Men alle har vært med på det – hele tiden. Hedebouws tilnærming er ny.

I denne sammenheng hører også N-VA hjemme i en oversikt over etablerte politiske partier, selv om partiet ikke har deltatt i regjering på føderalt nivå. At PTB nå driver valgkamp i hele landet, kan, sammen med konkurransen fra Vlaams Belang, ha inspirert N-VA til å forsøke å etablere et partilag i Wallonia. En velkjent høyreekstrem filosof fra byen Mons i Wallonia påtok seg oppdraget tidlig i april. Nå vil N-VA stille kandidater i alle valgkretser. Tiltaket er noe helt nytt . Noen har pekt på det som ytterligere et utrykk for belgisk surrealisme: At et flamsk-nasjonalistisk parti forsøker å få fotfeste i den landsdelen man vil koble seg fra.

Den 47 år gamle Hedebouw er altså nå i en posisjon der hans parti vil kunne delta både i føderale og regionale regjeringsforhandlinger. Den mest nærliggende samarbeidspartneren er Sosialistpartiet, tradisjonelt det største partiet i Wallonia og som ledes av en uvanlig politiker, Paul Magnette. Etter en betydelig nasjonal og internasjonal akademisk karrière fikk Magnette flere ministerposter i den føderale regjeringen og ble deretter såkalt minister-president («regjeringssjef») i Wallonia. Han er nå partileder og borgermester i Charleroi, den regionale «hovedstaden» i Wallonia.

Med EU som formål

Det er ikke lett å tenke seg to mer forskjellige «hovedsteder» i et lite land som Belgia enn Charleroi og Antwerpen. Det er heller ikke lett å tenke seg to mer forskjellige borgermestre enn Magnette og De Wever, eller for den saks skyld to mer forskjellige regioner enn Wallonia og Flandern. Men med utgangspunkt i hver sine gode valgresultater forsøkte disse to politiske høvdingene i 2019 å gå i føderalt regjeringssamarbeid, uten resten av partifloraen. Det lyktes ikke – til det var deres politiske tilhørighet og filosofi for forskjellig. Dagens situasjon gjør det kanskje verdt å prøve igjen etter 9. juni.

At PTB og Raoul Hedebouw nå gjør det sterkt i Brussel og Wallonia, samtidig som han trenger gjennom den politiske muren som skiller de to store regionene i Belgia, er et sjeldent gjennomslag i et så fragmentert politisk landskap som det belgiske. Hedebouw står Magnette uendelig mye nærmere enn De Wever. Men Hedebouw og Magnette kommer til kommunismen/sosialismen via svært forskjellige veier: Den ene med utgangspunkt i anarko-syndikalismen i det gamle klassedelte samfunnet i industriregionen Wallonia, den andre med bakgrunn i den intellektuelle eliten som i mindre grad har måttet forholde seg til regionale skillelinjer. Av disse to er det likevel Hedebouw som gjør sitt parti – ett og det samme - gjeldende over region-grensen, mens sosialistene er organisert i to forskjellige partier, ett i sør og ett i nord (Vooruit).

Med utsikt til et EU-parlament med atskillig flere høyreekstremister enn i dag, vil det belgiske valget på ny føderal nasjonalforsamling være interessant. Det er riktignok ikke sikkert belgiere flest stemmer på de samme partiene ved de to anledningene. Kanskje innser noen belgiere at mer høyreekstremisme i Belgia vil bidra til at separasjon mellom nord og sør rykker nærmere. Men at Belgia har interesse av å være vertsland for EU, er noe alle belgiere er enige om. Dette er kanskje det mest samlende prinsipp i belgisk politikk. Derfor har spørsmålet om samling eller separatisme i Belgia en overordnet betydning i dette lille landet med de store institusjonene.