
SYNSPUNKT
Majken Askeland: Friksjonskompetanse på vippepunktet
Kjernen i friksjonskompetanse er å gå i møte, også når det koster!
Majken Askeland er seniorkonsulent i AFF der hun sitter i staben i Solstrandprogrammet og er medansvarlig for Rektorprogrammet sammen med NHH. Hun er også Associate Fellow ved Oxford Saïd University.
SYNSPUNKT. I forbindelse med endrings- og innovasjonsprosesser i organisasjoner hører jeg ofte ledere bruke begrepet «motstand mot endring» om medarbeideres reaksjoner på viktig utviklingsarbeid. Ironisk nok avslører bruken av begrepet en uvilje mot at ting ikke går som planlagt – altså at noe endrer seg!
Ingen liker å miste ting som er viktig for dem. Inkludert ledere. Det være seg anseelse, verdsatte medarbeidere, å bli respektert for sin erfaring og kompetanse, å få være med å påvirke, å føle tilhørighet – eller hva det nå er som er vesentlig for den enkelte. Når noe som er viktig for oss settes i spill, vil vi naturlig ønske å beskytte det. Det som er mot-stand fra ett ståsted, er for-stand fra et annet. Spørsmålet er hva endringen egentlig betyr for den enkelte. Hva settes på spill?
Friksjon er helt nødvendig for at noe nytt skal vokse frem
Som forsker-praktiker har jeg fortsatt til gode å høre «motstand mot endring» bli brukt som noe generativt, noe skapende. Det samme gjelder som regel begrepet «konflikt». I 2019 vokste begrepet «friksjonskompetanse» ut av mitt forskningsarbeid, og videre inn i samtaler med kollegaer. Friksjon er foreløpig fritt for tunge negative assosiasjoner og er et begrep som har dukket opp flere steder de seneste årene. Det kan se ut som det er behov for et nytt språk for å romme det skapende, det som kan komme frem når ulike perspektiver brytes mot hverandre og nye mønstre dannes.
Vi kan vise til fysikken og si «ingen fremdrift uten friksjon», eller til kompleksitetsteori som bekrefter at nye mønstre kun vokser frem i forskjellighet. Likhet reproduserer. Det har derimot vært allment akseptert at mangfold er viktig for innovasjon. Det finnes altså krefter som ønsker å bevare og beskytte. Som ikke ønsker endring. Dessverre og heldigvis. Alt skal ikke endres. Noe skal også tas vare på. Spørsmålet er ikke «å endre eller ikke endre», spørsmålet er hvordan vi håndterer prosessen som bidrar til å bevare og til å forandre. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til forskjellighet og friksjon.
Forskjellighet og friksjon vekker følelser
Prosesser med transformativt potensiale kan trigge eksistensiell uro. Kroppslig er dette ofte en opplevelse av at hjertet slår fortere, håndflatene blir klamme og det knyter seg i mellomgulvet. Kroppen aktiveres. Møtet med det som er fremmed og foreløpig ukjent kan være truende fordi det innebærer risiko. Det kan bety tap av noe vi verdsetter, som tilhørighet, relasjoner og anerkjennelse. Det kan bety tap av identitet eller tap av ansikt. Det fremmede, det ukjente, er derfor foreløpig farlig.
I møte med forskjellighet, i første følelse av frustrasjon, når noe ikke er som forventet eller ønsket har vi et valg. Vi kan velge å bli værende i vippepunktet og åpne for å forandre og forandres. Det krever både mot og evne til å utholde et visst ubehag. Eller vi kan lukke ned, og avvise det ukjente. Ofte slår immunforsvaret inn og forstyrrelsen fjernes, gjerne ubevisst og i løpet av få sekunder. Dette kan gjøres på mange måter, for eksempel gjennom å devaluere den andre.
Devaluering av den andre kan enkelt gjøres med bruk av kroppsspråk. Det kan innebære å stramme kjeven, fnyse og himle lett med øynene. Man kan idiotforklare den andre, som igjen rettferdiggjør en form for aggresjon. Vi kan spinne historier om den andre som alt det vi ikke ønsker å identifisere oss med i oss selv; overemosjonell, hysterisk, useriøs, lat, utnyttende, slem, ond, utspekulert og så videre. Det interessante er hva de skapte fortellingene legitimerer av egen adferd. Tillater vi oss å behandle den andre dårlig gjennom mikro-aggresjon som å overse, snakke ned eller vise en kald skulder? Eller gjennom mer åpenlys aggresjon og i verste fall vold? Eller kanskje vi tillater oss å lene oss tilbake og gjøre absolutt ingenting, og vente til alt går over helt av seg selv?
Når frykten for det fremmede tar oss, når angsten for det ukjente lager knute i mellomgulvet, når skuffelsen og fornærmelsen bobler, og vi har mest lyst til å stikke av eller sloss, da trenger vi ofte paradoksalt nok å handle imot intuisjonen. Da trenger vi å gå tettere på, i møte med det eller den andre, og utforske før vi velger veien videre. Dette er kjernen i friksjonskompetanse – å gå i møte, også når det koster.
Endring er identitetsforstyrrelser
Identitetsarbeid er alt vi mennesker driver med, bevisst og ubevisst for å bygge og bevare eget selvbilde. Identitetspolitikk er essensielt innen forskningen på kompleksitet og ledelse i forskningsmiljøet jeg hører til, et internasjonalt miljø som ble grunnlagt for snart 30 år siden ved universitetet i Hertfordshire. I løpet av doktorgradsarbeidet som strakk seg over fire år i dette miljøet, studerte jeg organisasjonsendring og identitetspolitikk. At det er politikk, eller det jeg har kommet til å kalle «mikropolitikk» eller «hverdagspolitikk», understreker at identitetsarbeidet er i stadig forhandling med omgivelsene. Vi virker på og påvirkes av hverandre, kontinuerlig. Gjennom dette vokser både kultur og identiteter frem. De er både relativt stabile og i mulig forandring på samme tid.
Når vi står overfor en endring er det alltid en risiko for at identiteten forstyrres. Hvem blir jeg nå? For eksempel kan endringen innebære at det man har vært god på ikke lenger regnes som viktig, at folk man er trygg på ikke lenger er der, at det man har satt pris på blir borte eller at man taper status og handlingsrom. Det kan også bety det motsatte og man vinner på det. Kanskje man både vinner og taper på samme tid? En endring setter ting i spill, og noe av det som settes i spill er folks identitet. En endring er et stort eller et lite vippepunkt. Det er generativt, men det er også destruktivt i samme øyeblikk. Nye begynnelser innebærer også at noe tar slutt. Derfor er ingen vippepunkt risikofrie.
På det mest heftige kan en endring gjøre at vi mister fotfeste en stund og må ta et oppgjør med egen fortid og fremtid. Vi ser oss selv i et nytt lys. Vi skifter ham. Dette er kanskje lettest å få øye på i større personlige endringer, som å flytte til et annet land og lære et helt nytt språk og levesett, gå konkurs og miste jobben, gå gjennom en skilsmisse. Da kan verden og vår egen plass i den forandre seg totalt. Uansett størrelsen på endringen, vil den kunne være en identitetsforstyrrelse.
Friksjonskompetanse er evnen og viljen til å bli værende i kontakt med seg selv og andre, i møte med noe som er foreløpig fremmed og som kan innebære en endring i den vi er. Det krever en viss porsjon mot å gå seg selv i møte og være villig til å utforske. Det kan være veldig fristende å forvente at andre skal endre seg. Noen ledere har kanskje aldri vurdert hvordan deres egen adferd er med på å opprettholde nettopp det de ønsker å endre.
Friksjonskompetanse kan trenes opp
Jeg skal være den første til å innrømme at dette er lett å snakke om, og betydelig vanskeligere i praksis. Det koster å bli god, som med all trening, men det er definitivt verdt det. Jeg vil kanskje strekke det så langt som til å si at vi skylder omgivelsene å være i noenlunde god form, når det gjelder friksjonskompetanse.
Det første og kanskje viktigste steget er å anerkjenne at friksjon ikke bare er naturlig, men helt nødvendig i et demokratisk samfunn. Det neste er å øve opp evnen til å tåle litt mer temperatur uten å bli så redd at man umiddelbart ønsker å lukke ned samtalen. Ønsket eller idealet om vedvarende harmoni og fravær av ubehag kan komme i veien for å tåle friksjon.
Når vi er kommet dit at vi kan tåle litt høyere temperatur, handler det om å lytte for å forstå mer enn for å forsvare eller argumentere for eget standpunkt. Det handler om å være bevegelig uten å bli føyelig, stødig uten å bli steil. Friksjonsfylte etapper kan bygge relasjoner, samhold, trygghet. Innovasjon og utviklingsarbeid uten friksjonskompetanse kan bli overkjørende og mer ødeleggende enn skapende, selv med de beste intensjoner.
Friksjonskompetanse i kort:
Kjernen i friksjonskompetanse er å gå i møte, også når det koster. Det handler om å være bevegelig uten å bli føyelig, stødig uten å bli steil.
1) Anerkjenn friksjon som naturlig og nødvendig i et demokratisk samfunn.
2) Jobb med å forstå at det som er viktig og riktig for deg ikke nødvendigvis ser likt ut for andre. Når du opplever frustrasjon eller motstand, er det et tegn på forskjellighet. La nysgjerrigheten på hva som skjer sitte i førersetet.
3) Tren på å tåle temperatur uten å lukke ned den utforskende samtalen. Følelser er ikke feil, de forteller noe.
Da gjenstår det bare å ønske god trening! Kanskje sommerferien kan være en god arena?
---
Referanser:
Aram, E. (2001) ‘The experience of complexity: learning as the potential transformation of identity,’ unpublished thesis: University of Hertfordshire.
Askeland, M. K. (2019). Organisational change and the politics of identity: four reflexive inquiries into ordinary power struggles and their role in shaping organisations and individuals. DMan thesis. University of Hertfordshire.
Askeland, M. K., Dopson S. (2025). ‘Leadership as a micropolitical practice’. Whitepaper Oxford Saïd Business School. https://www.sbs.ox.ac.uk/sites/default/files/2025-01/leadership-as-micropolitical-practice.pdf
Chauhan, K. and Mowles, C. (2024) Complexity and Organisations. Researching Practice. London: Routledge.
Marris, P. (1996) The Politics of Uncertainty: Attachment in Private and Public Life. London: Routledge.
Mowles, C. (2022) Complexity. A Key Idea for Business and Society. NY: Routledge.
Shaw, P. (2002) Changing conversations in Organizations: A Complexity Approach to Change, London: Routledge.
Stacey R.D. (2003a) Complexity and Group Processes: A Radically Social Understanding of Individuals. London: Routledge.