Det er på tide å ta sykmeldingen ut av legens kontor og inn i bedriften

Pål Steiran er lege og spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin.

SYNSPUNKT. Fastlegen skal være en medisinskfaglig sakkyndig – ikke en aktør som økonomisk belønnes for å oppnå politisk styrte mål om lavere sykefraværsstatistikk.

Legene har fullstendig rett i sin frustrasjon over signalet som sendes. Men midt i denne opphetede takstdebatten har vi hengt oss opp i feil ledd i kjeden. Ved å gjøre fastlegekontoret til den primære slagmarken for norsk sykefravær, overser vi den viktigste arenaen for nærvær og mestring: selve arbeidsplassen.

Gjennom tiår har det utviklet seg et uheldig «mønster» i norsk arbeidsliv. Arbeidstakere som opplever belastninger – enten de er fysiske, mentale eller sosiale – går altfor ofte direkte til legen for å «hente seg en sykmelding». Fastlegen blir i praksis presset inn i rollen som en «helseekspeditør» eller en formidler av fravær, snarere enn en objektiv medisinsk rådgiver for NAV og arbeidslivet. Pasienten kommer med et ønske om avlastning, og legen, som verken kjenner arbeidsplassens fysiske utforming eller organisatoriske handlingsrom i detalj, har få verktøy til å overprøve dette i en hektisk konsultasjon.

Dette må snus på hodet. Sykefravær er i de aller fleste tilfeller ikke bare et medisinsk spørsmål, men et spørsmål om funksjon, tilrettelegging og relasjoner på jobb.

Det er hos arbeidsgiver og den ansatte at ansvaret og pliktene primært ligger. Når en ansatt opplever svikt i funksjonsevnen, bør prosessen starte internt. Dette krever at arbeidsledere får en fornyet, helhetlig opplæring i nærværsarbeid – en kompetanse som også må deles åpent med de ansatte slik at begge parter har samme forståelse av spillets regler.

Kjernen i et moderne og helsefremmende arbeidsliv må være den ansattes egenrapporterte funksjonsbeskrivelse. I stedet for at oppfølgingen fanges av begrensninger og diagnoser, må leder og ansatt sette seg ned for å avklare: Hva krever jobben, og hva kan du faktisk bidra med i dag?

Med et visuelt verktøy som ‘Trafikklysmetodikken’ kan de sammen vurdere om situasjonen tilsier normal drift (grønn sone), behov for forebyggende tilpasninger (gul sone), eller krevende tiltak ved alvorlig funksjonssvikt (rød sone). Med utgangspunkt i denne kartleggingen utarbeider de en aktiv tilretteleggings- og oppfølgingsplan. Det handler om å se etter muligheter – om det så er snakk om endrede arbeidsoppgaver, tilpasset arbeidstid eller gradert nærvær.

Hvor kommer så fastlegen inn i bildet? Legens rolle må gjenreises til å være den objektivt medisinskfaglige rådgiveren. Fastlegen skal ikke behøve å gjette seg til hva arbeidsplassen kan tilby. Med en ferdig utarbeidet tilretteleggingsplan fra bedriften på bordet, kan legen gi en faglig vurdering av om den foreslåtte tilretteleggingen er medisinsk forsvarlig for pasientens helse.

Dersom det er behov for dialog mellom arbeidsleder og fastlege, bør den skje med utgangspunkt i en slik konkret plan. Med de etablerte takstene for dialog og jobbfokusert oppfølging blir disse samtalene målrettede, effektive og tidsbesparende for alle parter.

Vi løser ikke det norske sykefraværet ved å flikke på små summer på legenes takstkort. Vi løser det ved at arbeidsgivere og ansatte tar tilbake eierskapet til nærværsarbeidet.

Når aktiv samhandling og tidlig dialog på arbeidsplassen blir regelen heller enn unntaket, skjermer vi fastlegerollen, bygger mestring og oppnår et bærekraftig arbeidsliv med høyere jobbnærvær.