Digital makt og demokratisk sammenbrudd

Erik Haugseth er pensjonert sivilingeniør med over 40 års erfaring fra utvikling av programvare for telekomsystemer.  Han har gitt ut to bøker, Frihet uten ansvar? (2020) og Digitalt diktatur (2024).

SYNSPUNKT. Vil menneskelig skaperkraft til slutt føre til menneskets undergang? Varianter av dette spørsmålet har blitt tematisert i scifi-litteraturen og -filmer i flere tiår. Etter at KI ble kommersialisert for få år siden og kappløpet om generell kunstig intelligens (AGI) har skutt fart, både mellom selskaper og mellom stater, har det bekymringsfulle spørsmålet også dukket opp i avisene og i seriøse debattprogrammer. Vil superintelligensen kunne løpe løpsk med fare for å utrydde menneskeheten? Trenger vi offentlig kontroll og internasjonale avtaler for å begrense skadepotensialet, på samme måte som atomvåpen ble regulert på 60-tallet?

Dette er store spørsmål som ligger i forlengelsen av den viktige debatten om teknologigigantenes innflytelse på politikk og samfunnsliv. Men disse dramatiske dystopiene som kanskje ligger 20 år frem i tid kan fort komme til å fortrenge den viktige teknologidebatten om virkningene på menneske og samfunn her og nå, dramatiske endringer som er konkrete og entydige og som vi faktisk kan og må gjøre noe med.

Nye trusler

Vi står overfor en rekke nye trusler som vi som enkeltmennesker og samfunn ikke er forberedt på, drevet fram av digitalindustrien. Vi lever i en kaotisk tid med mye forvirring og ser tydelige tegn til demokratisk forvitring og autoritære trekk i mange land. Når vi ser hvordan stormaktene, i allianse med teknogigantene, nå truer vår humanistiske og demokratiske arv, må det være betimelig å hevde at vi allerede nå aner konturene av en sivilisasjonskrise, uten å trekke fremtidig superintelligens inn i diskusjonen.

Det ble sagt og skrevet mye om amerikansk politikk i løpet av Donald Trumps første presidentperiode. De fleste kommentatorene forsøkte å forstå presidentens kontroversielle krumspring og uortodokse retorikk ut fra en tradisjonell politisk analyse, Alle slet med å plassere ham innenfor det etablerte politiske begrepsapparatet. Var han egentlig konservativ i det hele tatt, eller snarere en reaksjonær revolusjonær? Var han en høyreorientert populist. Eller en illiberal nasjonalist?

Mange omtalte hans første periode som et sirkus der den ene intrigen ble avløst av den neste. Men splittelse innad i det republikanske parti, Kongressens sammensetning og motstand i statsforvaltning og rettsvesen bremset gjennomføringen av hans mest omstridte utspill.

I hans andre periode ble mange av disse bremseklossene fjernet, og de autoritære trekkene ble skarpere. Republikanerne hadde nå flertall i Senatet, og Trump sørget for å sette inn lojale støttespillere i alle viktige funksjoner i statsapparatet. Hans allianse med teknologigigantene ble tydelig allerede på innsettelsesseremonien, hvor de omkranset Trump på alle bilder. Han tok raskt kontroll over uavhengige demokratiske institusjoner. Demokratiske pilarer som fri presse og fritt akademia ble utfordret. Trump åpnet presserommet i Det hvite hus for lojale influensere. Desinformasjon og propaganda ble spredt via samarbeidspartnere til et nivå vi ikke har sett i Vesten siden andre verdenskrig.

Etter ganske få uker i hans andre presidentperiode dreide analysene i en annen retning. Det var ikke lenger mulig å forstå Trumps uttalelser og handlinger ut fra tradisjonell politisk analyse. Kommentatorene begynte i stedet å interessere seg for Trumps personlighet. Var han en selvopptatt psykopat? En narsissist? Eller bare en vinglete klovn og en stormannsgal bajas som videreførte erfaringene fra reality-TV til den geopolitiske arena?

5 siste Synspunkt

• Bra at regjeringen vil lytte, nå ser vi frem til handling

• Fleksibilitetens bakgård – annerledeslandet, for hvem?

• Robusthet kan øves på, men hvor?

• Vi trenger en grundig gjennomgang av det etablerte systemets institusjonelle arkitektur

• Jobbene som forsvinner nå

Trump så bort fra den regelstyrte verdensorden og veletablerte humanitære og demokratiske rettigheter med mindre det gagnet hans «America first»-strategi. I stedet ble hans politikk mer og mer tolket ut fra næringslivets logikk: What's in it for me? I næringslivet gjelder andre spilleregler enn i politikken. Fri konkurranse og den sterkestes rett kan forsvares som nødvendige forutsetninger for et velfungerende marked. Effektiv materiell vareproduksjon og innovasjon blir styrket av konkurransen og bidrar dermed til fremgang og større velferd for alle, ifølge markedsliberalismen.

Men næringslivsledere skal først og fremst sørge for avkastning og profitt for sine eiere. De må til en viss grad være kyniske Da kan det bli nødvendig og riktig å gjennomføre tiltak som rammer enkeltmennesker for å effektivisere produksjonen, som for eksempel å legge ned ulønnsomme arbeidsplasser. Om 100 arbeidere mister sin inntekt og dermed ikke lenger kan forsørge sin familie, kan ikke bedriftslederen bebreides. De menneskelige omkostningene må dekkes av det offentlige, av fellesskapet. Men i Trumps presidentperiode har næringslivets logikk også fått fotfeste i politikken.

Dyrking av marked og teknologi

Det har blitt mange hoderystende kommentarer. En av spissformuleringene jeg festet meg ved, er denne: «USA er det eneste imperiet som har gått direkte fra barbariet til dekadansen uten å gå veien om en sivilisasjon.» Det er denne dekadansen som nå begynner å tre tydelig frem for oss, og den stikker mye dypere enn personen Trump. Trump har fortsatt overraskende bred støtte i det amerikanske folket og også fra enkelte europeiske politikere. Det som nå kommer til overflaten i USA, har dype røtter i vår vestlige kommersielle kultur. For å forstå de dramatiske endringene i vår egen tid må vi rette blikket mot denne materialistiske kulturimpulsens ensidige dyrking av marked og teknologi, ikke bare amerikansk politikk eller personen Trump.

Tiden etter krigen var preget av vekst og gjenreisning, samhold, utvikling av sosiale velferdsordninger, sosial boligbygging, lik rett til utdanning for alle osv. Mange mente at vi allerede på 70-tallet var på god vei til å nå målet for det sosialdemokratiske drømmesamfunnet.

Etter at markedsliberalismen gjorde sitt inntog på 80-tallet, har vår kultur mer og mer blitt preget av økonomisk vekst og materiell velferd. Levestandard har blitt viktigere enn livskvalitet, til tross for at de fleste hadde dekket sine materielle behov allerede på 80-tallet. Fellesskapene er svekket og i enkelte tilfeller erstattet av egoisme og grådighet. Enkeltmenneskets rettigheter har blitt viktigere enn våre plikter og vårt felles ansvar for hverandre.

De siste årene har vi også sett at samfunnstilliten smuldrer, og at en mistro til politikere og myndigheter vokser frem, til tross for at vårt velstandsnivå er høyere enn noensinne i historien. Samfunnsdebatten preges mer og mer av identitetspolitikk og gruppetilhørighet, av polarisering, mistillit, skittkasting og steile fronter. Gamle dyder som respekt, medmenneskelighet og humanisme står svakt og blir erstattet av pengemakt, hevngjerrighet og nepotisme.

Verden er kommet i ulage, og mange har begynt å rette oppmerksomheten mot nettkulturen som en katalysator for denne utviklingen. Nettet er papegøyenes arena. Fortellingene kommer først, og de spres viralt, enten det er halvsannheter, løgner eller rene konspirasjonsteorier. Når noe gjentas mange nok ganger, blir de til sannhet for mange. Virkeligheten tilpasses fortellingene – skillet mellom fiksjon og virkelighet viskes ut.

De digitale teknologigigantene bygger sine gigantiske formuer på vår misnøye og våre behov for oppmerksomhet og identitet. Mange av dem er nå på størrelse med Tysklands BNP, og de opptrer som globale imperialistiske stormakter. Vi tenker sjelden over disse sammenhengene der vi sitter og scroller på våre telefoner. Det er jo gratis – og gøy! Og myndighetene famler foreløpig i blinde for å få bukt med teknologigigantenes makt over våre sinn og samfunnsutviklingen. Dette er jo noe helt nytt i historien, og ingen etablerte politiske ideologier vil kunne tilby noen svar. Motpolen til det algoritmestyrte teknologisamfunnet må formuleres i et nytt politisk landskap. Vi må tenke helt nytt – før det er for sent.

Det har festet seg en forestilling om at KI kan sammenlignes med menneskelig intelligens, at maskinene vil bli smartere enn menneskene og overta kontrollen i fremtiden. Men maskinene vil aldri kunne reflektere selvstendig over moralske og eksistensielle spørsmål slik som menneskene, bare gjenta og sette sammen det som allerede er skapt av den menneskelige bevissthet gjennom århundrers kulturer. Maskinene vil aldri bli mer intelligente enn menneskene, i ordets egentlige betydning, men vi risikerer at menneskene blir nyttige idioter for digitalindustrien og robotene fordi vi er i ferd med å miste tilliten til humanismen og våre menneskelige kvaliteter.

Det er vår frihet og vårt demokrati som står på spill, ikke på grunn av Trump, men på grunn av den materialistiske forbrukskulturen som vi alle er en del av, og som forsterkes av reklame og algoritmenes manipulerende makt. Den humanistiske arven fra antikken, filosofien og kristendommen har mistet sin kraft som moralsk rettesnor. Utviklingen er ikke lenger drevet av grunnleggende menneskelige behov til samfunnets beste, men av teknologiselskapenes profittmotiver. De møter ingen reell motkraft i befolkningen, og heller ikke på politisk nivå. Enkelte ubetydelige reguleringer kan ikke bremse de digitale aktørenes fortsatte dominans.

For å komme til roten av dette problemet må vi derfor trekke inn hele vår kulturelle forståelse av menneske og samfunn. I takt med naturvitenskapens erobringer og den materielle fremgangen de siste hundreårene har også vårt menneskesyn endret seg. Alt som ikke kan måles og veies, er uvitenskapelig og spekulativt. Et mekanistisk menneskesyn har festet seg som det eneste rasjonelle, selv om mange fortsatt holder en dør åpen for at mennesket er mer enn en fysisk kropp. Men gir det overhodet mening å snakke om frihet dersom mennesket kun er underlagt naturens lovmessigheter? Og er ikke demokratiet tuftet på forestillingen om menneskenes frie valg?

Nei, vi må nok tørke støvet av det gammelmodige begrepet sjel om vi skal komme til bunns i dette. Bevissthetens eksistens kan vanskelig forenes med et rent materialistisk grunnsyn. Frihet er uløselig knyttet til vår bevissthet. For å kunne ta kontroll over vårt eget liv og våre tanker må vi til en viss grad reflektere over andres erfaringer og tanker. Vår fornuft forutsetter en viss interesse for andre mennesker og en evne til å veie forskjellige hensyn mot hverandre. Det er i møte med andre virkelige mennesker som ser oss og speiler oss at vi finner oss selv. Men Trump og hans tek-venner har nok for lengst akseptert den enkle transhumanistiske forestillingen om mennesket som en avansert og ensom robot som kan forsterkes med KI.

Vi som fortsatt tror på åndskraft og humanisme, må forankre vårt forsvar for friheten i et menneskesyn som også rommer ikke-materielle kvaliteter, uavhengig av livssyn eller religiøs tilhørighet. Vi må forsvare det menneskelige i oss i møte med teknogigantene og autoritære ledere. Moral, følelser, kjærlighet og medmenneskelighet er knyttet til det vi kan kalle sjelelige kvaliteter, uavhengig av hvordan du forstår abstrakte begreper som sjel og ånd.

I vår materialistiske tidsalder er det selvfølgelig det konkrete og fysiske legemet som får mest oppmerksomhet. Vi jogger rundt med pulsklokkene våre, vi betaler i dyre dommer for treningsstudio, og vi er opptatt av å spise sunn mat. Sjelen har trangere kår. Hva er det som gir næring til denne usynlige og uvitenskapelige størrelsen som vi kan kalle vår sjel og som rommer alle forutsetninger for frihet?

Utvikle helhetsforståelse

I møte med tidens utfordringer, ikke minst miljøproblematikk, klimakrise og autoritære strømninger, trenger vi mot og styrke, kreativitet og nytenking, respekt og samarbeid, kloke helhetsvurderinger basert på trygt forankret kunnskap. Naturvitenskapens reduksjonistiske og analytiske tilnærming må suppleres med andre tankefigurer. Kunnskap er ikke bare statiske, robuste og evige fakta, men også stille kunnskap som kommer til oss gjennom menneskemøter og egne erfaringer som ikke kan måles og veies. En meningsfull helhetsforståelse kan vi kun utvikle i et samspill med våre omgivelser, i en åpen og tillitsfull dialog med andre mennesker, gjennom egne opplevelser, tolkninger og refleksjoner.

Objektiv kunnskap er viktig, men den gir ikke umiddelbart mening for oss om vi ikke selv er i stand til å bearbeide den. Fornuft er på denne måten nærmere beslektet med dannnelse enn med kunnskapsmengde. Sjelelige kvaliteter som nysgjerrighet, undring og respekt for andres tanker og erfaringer er forutsetninger for å kunne orientere seg i de store spørsmålene i livet.

Nettet trekker oss i motsatt retning, mot enkle sannheter og følelsesmessig forflatning, mot det vi kan kalle kollektiv kognitiv latskap. Troen på kunnskap som et klargjørende felleseie vakler. I privatlivet blir kunnskap mer og mer en individuell tilegnelse av informasjon som bekrefter våre historier. I det digitale samfunnet overmannes vi av sterke meninger om alt og alle, ofte om saker vi slett ikke trenger å ta stilling til. Mange meninger fungerer mest som sosiale markører for identitet og tilhørighet. Vi bruker kunnskap og meninger til å bekrefte oss selv, til å iscenesette våre egne liv, markere hvem vi tror på, hvem vi vil være.

Er vi i ferd med å miste evnen til selvstendig refleksjon? Vi er omgitt av fakta på alle områder, tusenvis av detaljer er bare et tastetrykk unna. Men all denne informasjonen gir bare en grunn eller overfladisk kunnskap. Alle viktige spørsmål om oss selv og verden krever indre arbeid, evne til konsentrasjon og fordypelse, og ingen slike spørsmål har sikre svar. For å kunne forstå komplekse spørsmål, må vi øve evnen til å kombinere kunnskap fra forskjellige områder, sette den sammen med egne erfaringer og vårt eget etablerte kunnskapsregime og våre egne verdier. Om hele nasjonen henfaller til Google-søk og KI, vil vi rett og slett bli dummere og mindre motstandsdyktige mot teknogigantenes verdensherredømme.

Har vår stolte og frihetselskende europeiske sivilisasjon forfalt til gjørmebryting i KI-sørpe og annet overfladisk søppel? Det er i denne virtuelle suppa Trump er en mester, men om vi retter fokuset mot hans person, vil galskapen bare fortsette. Autoritære krefter i alle land har fått det kraftfulle verktøyet de trenger til å forvrenge virkeligheten og utnytte vår forvirring med manipulerende og velregisserte utspill. Vi må feste vår lit til redaktørstyrte medier, men disse er i ferd med å tape i kampen om vår oppmerksomhet, og selv anstendige kanaler på lineær-TV blir påvirket av søppelproduksjonen på nettet.

Vi liker å tenke at den europeiske sivilisasjonen står sterkt, at den vil kunne fornyes og bære oss gjennom det forfallet som nå kommer tydeligst frem i USA. Paradoksalt nok trues den bestående liberale verdensorden av en konservatisme som i sin nåværende form undergraver fred, demokrati, utdanning, velferd, maktfordeling, og stort sett alle de pilarer våre demokratier har utviklet for å beskytte lov og rett. Tanken på en sivilisasjonskrise er stor og fremmed, men ikke lenger like fjern som for bare noen få år siden.

Smitte fra USA

Kanskje har vi i Europa en kulturell og humanistisk sivilisasjon som aldri helt slo rot i USA? Kanskje kan vi håpe at denne sivilisasjonen i Europa står sterkt nok til å møte presset fra digitalindustrien. Men de kulturelle impulsene har de siste tiårene vært mye sterkere i motsatt retning. Materialismen, markedsliberalismen, egoismen og individualismen har i stor grad oppstått i USA og smittet til Europa.

I møte med teknogigantenes makt over samfunnsutviklingen trenger vi å hente frem og løfte opp på nytt den humanistiske arven som er utviklet gjennom de siste århundrer. Da må vi først og fremst koble oss av nettet, gjøre oss mest mulig uavhengige av nettets letthet og virkelighetsfjerne påvirkning. Det kan bli en lang og tung snuoperasjon som vil påvirke ikke bare skole og utdanning, men de fleste sektorer. Men det er helt nødvendig å starte før det er for sent.

Teknologene er foreløpig ganske fraværende i denne viktige samfunnsdebatten. De er gjerne fascinert av selve teknologien og mulighetene, ikke så mye av konsekvensene for menneske, kultur og samfunn. Og de får god hjelp av vår digitaliseringsminister, som først og fremst er opptatt av hvordan ny teknologi og KI kan skape vekst og arbeidsplasser i Norge. Men også de løsningene vi trenger for å få kontroll med samfunnsutviklingen, vil i stor grad kreve teknologiforståelse. I min forrige bok, Digitalt diktatur, har jeg pekt på en rekke enkle og billige politiske grep som kan implementeres ganske umiddelbart som et digitalt selvforsvar innenfor veletablerte demokratiske strukturer.

Jeg etterlyser flere teknologer i samfunnsdebatten. Det er nå bred konsensus om at det er viktig å stimulere grønn teknologi for å redusere miljøavtrykk og fremme bærekraft. Men foreløpig er det ikke mange som etterlyser teknologisk nytenkning for å komme ut av teknogigantenes udemokratiske favntak. Digitaliseringsministeren trenger et utvidet mandat og gode, samfunnsengasjerte teknologer.