Er du verdikonservativ, borgerlig eller rødgrønn?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Den kjente svenske statsviter, professor Herbert Tingsten[i] sa allerede på femtitallet at ideologiene var i ferd med å dø ut. Professorens begrunnelse var blant annet at politikken i etterkrigstidens Skandinavia i økende grad var mer opptatt av å utvikle velferdsstaten - uten nødvendigvis å måtte ri sine ideologiske kjepphester for å nå det målet.

Som et lite apropos til Tingstens politiske analyse kan nevnes den kjente norske arbeiderpartipolitiker Einar Førde utsagn som går litt i samme gate. Førde skal nemlig ha sagt, fra Stortingets talerstol for flere tiår siden, «at vi er alle sosialdemokrater»

Hvor står så dagens politiske partier  –  ideologisk? I dag er det for eksempel nesten ikke mulig for velgerne å vite hvilke verdier og ideologier et politisk parti bygger sin politikk på. De fleste er i og for seg både sosiale og demokratiske, men ingen av dem føler seg bekvemme med ideologiske merkelapper. Det være seg kommunistiske, sosialistiske, konservative, eller liberale. Partiene vil gjerne kunne favne mer enn 4 prosent av velgerne – sperregrensefrykten.  Derfor forsøker de daglig å fore sine potensielle velgere med forestillingene om at de søker mot «sentrum.» Hva nå det er?

At man kaller seg et sentrumsparti sier vel i dag velgerne svært lite? I dag er det for eksempel nesten ikke mulig for velgerne å vite hvilke verdier og ideologier et politisk parti bygger sin politikk på. Det eneste velgerne har å forholde seg til etter høstens stortingsvalg, er hvorvidt partiet deres er for eller mot Jonas G Støre som statsminister – for å sette det litt på spissen.

Derfor er det kanskje på tide å tone sine politiske flagg litt klarere for velgerne? Men da ikke med den utdaterte inndeling av rødgrønn og borgerlig blokk som utgangspunkt, men heller med en gjennomtenkt skala fra konservativ til liberal som retningsgivende for hvor partiet står ideologisk.

Er vi alle egentlig verdikonservative? Hvis vi legger til grunn partienes oppslutning om vår Grunnlovs rettspolitiske prinsipp, kan kanskje spørsmålet besvares med et «Ja». De fleste partier hegner om våre rettstatsverdier, vårt maktfordelingsprinsipp, vår ytringsfrihet, og den private eiendomsrett, for å ha nevnt noen av Grunnlovens viktigste rettspolitiske prinsipper.

Hvis partiene i tillegg kan enes om at verdikonservatisme kan defineres som «en videreføring av nasjonens etiske og politiske normer, tradisjoner og institusjoner» ja da burde vi kunne ha et ganske godt utgangspunkt for å diskutere et partis ideologiske orientering. For eksempel når spørsmål stilles om partiets syn på menneskeverdet, på norsk kultur, og på velferdsstats bevaringsverdighet.

I synet på menneskeverdet finnes verdikonservative holdninger i mange nyanser, både på rødgrønn og borgerlig side. Det kan dreie seg om mer eller mindre konservative holdninger til svangerskapsavbrudd, bioteknologi, ruspolitikk og dødshjelp. Uten å fornærme andre parti, så må det vel kunne sies at KrF er det mest verdikonservative partiet, i alle fall når det gjelder å hegne om menneskeverdet basert på verdiene i vår kristen kulturarv, så det er sagt.

Når det gjelder å hegne om den norske kulturarv er de fleste partiene, uavhengig av blokktilhørighet, i prinsippet for et «kulturelt mangfold» Det vil vel si – at partiet kan kalle seg kultur-liberalt. Noen partier hegner imidlertid mer om norsk kultur enn andre. Senterpartiet og Fremskrittspartiet virker å være mer bundet til norske skikker, normer og tradisjoner i kulturpolitikken enn de fleste andre partier.

Alle partier anser velferdsstaten som bevaringsverdig i sin nåværende form. I alle fall slik den ble utformet av de skandinaviske sosialdemokratier, fra tidlig etterkrigstid. Partier som vil bevare velferdsstaten kan da, med litt velvilje, kalle seg mer verdikonservative enn de mer liberale og omstillingsvillige partier. Premisset i en slik påstand vil da være at partier som ønsker større omstillingsvillighet, og større innslag av private tjenesteytere i sosial-helse og omsorgssektoren, blir betraktet som mer verdi-liberale enn de partier som vil at staten skal drive velferd slik den har gjort det siden annen verdenskrig.

Slik kan man fortsette å diskutere grad av verdikonservatisme og verdi-liberalisme hos de ulike partier. Det være seg i synet på klimapolitikk, energipolitikk, EU-politikk, familiepolitikk, distriktspolitikk og økonomisk politikk. 

En diskusjon langs slike konservative – liberale linjer vil antakelig kunne være til vel så stor nytte for velgerne enn å fortsette den pinlig forenklede problemstilling om velgerne er for eller mot en Ap-regjering – uansett hvilken politikk den fører. Enda mer håpløs blir den politiske diskusjonen i tiden fremover hvis den blir til en gjettelek blant kommentatorer om Støres tuttifrutti-konstellasjon (som noen kaller den) har livets rett eller ikke. 

I så fall har ikke velgerne mange substansielle politiske saker å navigere etter.

---

[i] Herbert Lars Gustaf Tingsten (født 17. mars 1896 i Järfälla, død 26. desember 1973) var en svensk statsviter og skribent. Han var professor i statsvitenskap ved Stockholms högskola 1935–1946 og sjefredaktør i Dagens Nyheter 1946–1959.