Fransk regjeringskrise: Den femte republikk mot slutten?

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT/ANALYSE. Adressen var alle partilederne han forgjeves har forhandlet med de siste 19 dagene, etter at han fikk jobben med å danne ny regjering av president Emmanuel Macron. 

– Å inngå kompromisser er ikke det samme som å kompromittere seg, la han til. 

Men dette er ikke en gjengs erkjennelse i fransk politisk kultur. Kompromiss har en negativ klang i franske ører, mye basert på kaoset under Den fjerde republikk (1945-58), da Nasjonalforsamlingen var et virvar av partier og fraksjoner.

Vanskeligheten med å etablere kompromisser i fransk politikk er én av årsakene til at landet har en «nødpragraf» – grunnlovens §49.3  – som gjør det mulig for en regjering å trumfe gjennom beslutninger som ikke har flertall i Nasjonalforsamlingen. Paragrafen har vært benyttet et meget høyt antall ganger, ikke minst under president Macron.

Sébastien Lecornu varslet at han ikke ville komme til å benytte seg av §49.3 når og hvis en ny regjering kom på plass. Med dette ville han si at regjeringens gjerning skulle baseres på oppnådd enighet – noe som ikke ville være mulig uten å inngå kompromisser. Dette hørtes ut som Den femte republikks svanesang.

Etter å ha forhandlet med hele det «stuerene» politiske Frankrike – det vil si minus de høyreekstreme i Nasjonal Front og de ytterliggående partiene på venstre side i alliansen Det ubøyelige Frankrike – hadde Lecournu, som selv kommer fra presidentens parti Gjenfødelse, gjort jobben. Mange av hans samtalepartnere var tennerskjærende ukomfortable ved tanken på å måtte samarbeide bredt, men Lecournu trodde han hadde fått til et regjeringslag. 

Men da det ble klart for alle hvem de skulle sitte i regjering sammen med, sa det stopp, og Lecournu avlyste sitt regjeringsprosjekt. Så sterke er motsetningene selv i sentrum av fransk politikk. 

Sosialistpartiet ville måtte samarbeide med de konservative i partiet Republikanerne, og selv innen den borgerlige blokken er motsetningene, eller aversjonene, så sterke at regjeringen gikk i oppløsning før den var dannet. 

Frankrikes kritiske økonomiske situasjon med en statsgjeld nær dobbelt så stor som EUs regelverk tolererer, gir politikerne lite spillerom. Lecournus primære anliggende var å få igjennom et statsbudsjett. Siden nyvalget president Emmanuel Macron skrev ut etter valget på nytt EU-parlament i fjor, og som ga en uregjerlig nasjonalforsamling, har det vist seg umulig å enes om et budsjett. Sosialistpartiet har forfektet en ekstraordinær skatt på de aller største formuene i landet, noe ingen andre i sentrum eller til høyre har villet gå med på.

Pensjonsgrensen har også vært, og vil fortsatt være, et stridsspørsmål. Lecournu har ikke vært villig til å gå tilbake på de lovendringene Macron har innført – i første rekke å heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Denne reformen har vakt et stort sinne i landet, og ser for tiden ut til å gi det høyreekstreme partiet Nasjonal Front enda mer vind i seilene enn partiet har hatt før. 

Nå er gode råd dyre for Macron. Skal han skrive ut nyvalg – som med stor sannsynlighet vil føre til et kjemperesultat for Nasjonal Front – eller skal han prøve å finne en ny statsminister? Mens han tenker på det, stiger Frankrikes lånekostnader samtidig som euroen lider. Den tredje regjeringen etter Macrons nyvalg i fjor døde før den hadde begynt å leve. Enda et forsøk virker unyttig – så lenge Nasjonalforsamlingen er den samme.

Macron kan skrive ut nyvalg – igjen. Resultatet kan bli en regjering under ledelse av Nasjonal Front, med Jordan Bardella som statsminister. Marine Le Pen er selv forhindret, gitt en korrupsjonsdom for parti-juks med EU-midler.

Spørsmålet er om Den femte republikks nullsum-spill av en valgordning er tilpasset de politiske grunnforholdene i Frankrike i 2025. Det er for sent å gjøre noe med dette, dersom presidenten skulle dele denne oppfatningen. Stadig flere peker på valgordningen som et stort problem i dagens fragmenterte politiske landskap. Men en valgordning er bare en ramme. Frankrike er dypt politisk splittet. Og alle kan ikke være De Gaulle.