Fristelsen til å stadig skylde på andre

Jakob Sverre Løvstad er CTO i Seema, sivilingeniør og cand.psychol. Manav Rihel Kumar er daglig leder i Seema AS, krigsskoleutdannet med master fra LSE.

SYNSPUNKT. Om det handler om hvorvidt demokrater eller republikanere er roten til alt ondt, eller om utflytting til Sveits gjør oss fattige, eller om skeive korrumperer barn gjennom Pride, eller om innvandrere har ødelagt alt, så er det åpenbart nok samme mekanisme på filosofisk og psykologisk nivå. I ordene til Raga Rockers: «Er det ikke deilig å ha noen å hate?».

I dette kan det være nyttig å skjønne først og fremst at ingen av oss valgte å møte opp her på jorden. Som Martin Heidegger en gang uttrykte det, er vi alle «kastet» inn i eksistensen. Når noen mennesker ikke klarer å leve i sølibat eller bruke prevensjon, ender vi naturlig nok med at det kommer nye mennesker til. Og så må egentlig avkommet bare innfinne seg eller finne repet på loftet. Antinatalister som David Benatar tar ideen om ufrivillighet noe lenger ved å hevde at det å skape nye mennesker er etisk feil all den tid man bringer noen inn i verden som utvilsomt vil måtte lide under den. Man kan lettbeint si at Benatar advarer potensielle foreldre mot å bli antagonisten i Heideggers livssyn – den som «kaster» noen inn i livets brutale tilværelse.

For livet er psykologisk brutalt av ren nødvendighet. Grunnleggende sett er mennesket utstyrt med flere negative enn positive følelser. Vi er rett og slett mer i stand til å føle på det kjipe enn det gode. Dette er en bieffekt av vår evolusjon: Følelsene våre er primært her for å hjelpe oss med å overleve. De som så en sabeltanntiger og tenkte at dette var en god anledning til lykke, nærhet og kos, er simpelthen ikke blant våre forfedre og formødre.

Rent bortsett fra denne konkrete evolusjonære innfallsvinkelen, har også eksistensialistisk anlagte psykologer og psykiatere sagt sitt opp gjennom på et mer overordnet nivå. Irvin Yalom påpeker at vi alle må innfinne oss med det som ofte kalles «de fire eksistensielle bekymringene:

At vi alle skal dø, at vi grunnleggende sett er alene, at livet ikke har noen gitt mening og at vi må takle friheten i egne beslutninger.

Ernest Becker, som var sosialantropolog, men inspirasjon for et helt forskningsfelt i psykologien, tillegger mange av våre angster til selve døden, og mange indre vansker til vår fornektelse av den. Hans magnum opus heter, passende nok, «The Denial of Death».

Det beskrevne er på ingen måte en lystig forståelse av livet. Og det er (dessverre) bare et utsnitt av det mange store tenkere, klinikere og forskere har kommet frem til. Samt at man her ikke engang har tatt hensyn til sannsynligheten for å oppleve krig, somatiske og psykiske sykdommer, økonomisk uføre og alt det andre pattedyret «mennesket» potensielt kan bli offer for.

Spørsmålet er snarere hvorfor det som står her kan oppleves så depressivt. Det er jo åpenbart helt faktuelt. Og om vi skal tillate oss å harselere litt med saken, kan vi lett forstå hvorfor tradisjonelle religioner gjerne helst vil fokusere på livet etter døden: Det ville vært fryktelig vanskelig å selge inn til folk, i eksempelvis middelalderen, at paradis er her på jorden – der man samtidig gikk og sultet mens alt fra kjærester og barn til fettere og kusiner bikket over av diverse pester eller ble sendt i krigen av en maktgal konge.

Grunnen til nettopp teologisk harselering er ikke tilfeldig her: Å love en eller annen utvei fra miseren gitt at folk følger en eller annen ønsket atferd, er et meget sterkt virkemiddel. Det kreves heller ingen doktorgrad i psykologi for å forstå hvorfor folk higer etter underholdning, ruser seg eller endog tar sitt eget liv. Man må være særlig blind for livets realiteter om man ser klart og likevel stusser over eskapisme i sine små eller gigantiske former.

Problemet er snarere en forventningsavklaring: Når man har det vondt på ymse vis, er det lett å tro at dette er unormalt. I klinisk psykologi snakker man gjerne om det som heter «toleransevinduet», et overforenklet begrep som rett og slett beskriver hva vi tåler av belastning før det klikker for oss på den ene eller andre måten. Og når man havner utenfor dette vinduet, eller «klikker» om man foretrekker det begrepet, begynner mange å lete etter årsak «der ute», en skyldig part i at man ikke har det så bra. I dette er det mange mekanismer i sving, men en klassiker er det som kalles «verden er rettferdig-hypotesen» – i korthet tanken om at verden belønner gode folk og straffer onde.

Slik er det selvsagt ikke. Du kan fint miste alle pengene dine, bli rammet av en ulykke, bli forlatt eller pådra deg en kronisk sykdom uansett hvor snill og grei du mener du er. Men troen på at man selv er bra og dermed fortjener godt, blir en grunnleggende problemstilling i den form at når noe galt skjer, så må det være noen eller noe sin skyld. Og da begynner øynene fort å gli i retning av diverse mennesker eller grupper av mennesker som kan være årsaksforklaring på egen smerte.

Alternativet er å klare å holde på tanken om at verden nettopp ikke nødvendigvis er et rosenrødt sted i utgangspunktet, at både en selv og de man er glad i vil både lide mye og dø. Om man klarer å holde seg innenfor det nevnte toleransevinduet mens man kjenner på disse tingene, så er sannsynligheten større for å tenke, enkelt nok, «shit happens» heller enn å finne frem fakler og høygafler og lete etter noen å henge på torget.

I så måte presiserer vi at det å jobbe rasjonelt og godt med det som i dag banalt kalles «mangfold», avkrever en betraktelig psykologisk modenhet. Man må nødvendigvis, gitt det man vet om både forskning og filosofi på området, evne å stå rolig i at skilleveggen mellom menneskets eksistens og diverse typer helvete er meget tynn – uten at det er noens feil som sådan. Det er bare måten spillet er rigget på, og en aksept for dette gjør det svært mye lettere å klare å oppføre seg humant og hensynsfullt mot de man har rundt seg.

Selv når de ikke er akkurat som deg.