Når 20 års erfaring plutselig blir usynlig

Ikrom Mamarazhapov er ukrainer, og kom til Norge som flyktning i 2024. I Ukraina drev han flere forretninger og har 20 års ledererfaring fra næringslivet. I dag har han en midlertidig stilling i Nav. 

SYNSPUNKT. Når vi ser i speilet, ser vi den samme personen.

Det samme ansiktet.

Den samme historien.

Den samme erfaringen.

Den samme kunnskapen.

Men når et menneske flytter til et annet land, skjer det noe merkelig. I speilet ser du fortsatt deg selv. I andres blikk kan historien din plutselig bli borte.

De vet ennå ikke hvem du har vært. De vet ikke hva du har bygget, hva du har hatt ansvar for, hvilke beslutninger du har tatt eller hvilke problemer du har løst.

Noen ganger blir flere tiår med yrkeserfaring plutselig nesten usynlige.

Jeg kjenner dette fra mitt eget liv.

Jeg kom til Norge fra Ukraina sammen med sønnen min sommeren 2024. Det var ikke et planlagt karrieresteg. Krigen endret livet vårt. Jeg er enkemann og hadde ansvaret for sønnen min alene. Jeg ønsket at han skulle få en mer normal hverdag, stabilitet og mulighet til å gå på skole.

Butikkene mine i Ukraina brant ned under krigen.

I Norge måtte jeg derfor på mange måter begynne på nytt.

Før jeg flyttet hadde jeg mer enn tjue års yrkeserfaring. Jeg hadde arbeidet med ledelse, internasjonal handel, B2B-salg, forhandlinger og forretningsutvikling.

Jeg hadde vært med på å etablere virksomhet i nye markeder, utvikle nye forretningsområder og forhandle med partnere i ulike land.

Jeg har utdanning innen både ingeniørfag og økonomi.

Jeg forteller ikke dette som kritikk av Norge.

Det er naturlig at man etter en flytting til et nytt land må fortelle sin profesjonelle historie på nytt. Nye arbeidsgivere kjenner deg ikke. De har ingen tidligere erfaring med å jobbe sammen med deg. De kan ikke automatisk vite hva som ligger bak noen få linjer i en CV.

Nettopp derfor synes jeg spørsmålet om «norsk erfaring» er interessant.

Jeg forstår godt hvorfor norsk erfaring kan være viktig. Land har ulike lover, arbeidskulturer, standarder, terminologi, systemer og forventninger. I noen yrker er lokal kompetanse helt nødvendig.

Men mangel på norsk erfaring er ikke det samme som mangel på faglig kompetanse.

Tenk på en god kirurg. Når kirurgen krysser en grense, glemmer ikke hendene hvordan en operasjon utføres. Den medisinske kunnskapen nullstilles ikke på flyplassen. Antallet operasjoner som allerede er gjennomført, forsvinner ikke.

I Norge må kirurgen selvfølgelig få nødvendig autorisasjon, forstå helsesystemet, reglene og standardene. Og språket må være godt nok til å forstå pasienten ordentlig: symptomer, sykehistorie, spørsmål og risiko. 

Det er riktig.

Men det å lære et nytt system betyr ikke at den tidligere profesjonelle kompetansen er borte. Det samme gjelder, i ulik grad, mange andre yrker. Språk kan også gi et feil bilde av faglig nivå. På morsmålet kan et menneske føre kompliserte forhandlinger, lede et team, analysere risiko, overbevise kunder og håndtere konflikter raskt.

I et nytt land kan den samme personen uttrykke seg i korte setninger.

Humoren forsvinner. Nyansene forsvinner. 

Kompliserte tanker høres enklere ut, ikke fordi personen har blitt mindre kompetent, men fordi språkverktøyene ennå ikke er gode nok. Da finnes det en risiko for å forveksle språknivå med tankenivå.

I dag arbeider jeg i NAV med unge voksne med fluktbakgrunn. Stillingen min er midlertidig. Samtidig søker jeg jobber som i større grad samsvarer med utdanningen min og min tidligere yrkeserfaring.

De siste månedene har jeg sendt omtrent 40–50 søknader til stillinger der jeg mener jeg kunne vært nyttig. Så langt har jeg ikke fått én eneste invitasjon til intervju.

Jeg sier ikke dette med bitterhet.

Og jeg mener absolutt ikke at jeg bør bli invitert til intervju bare fordi jeg har mer enn tjue års erfaring.  Arbeidsgiveren må få velge den kandidaten de mener er best. Jeg kan heller ikke vite hvorfor jeg ikke har blitt invitert.

Kanskje er språket årsaken. Kanskje konkurransen er sterk. Kanskje mangler jeg norsk erfaring akkurat på dette området. Kanskje CV-en min ikke viser kompetansen min godt nok. Eller kanskje andre kandidater rett og slett var sterkere.

Men da oppstår et spørsmål som jeg mener er større enn min egen situasjon:

Hvordan skal et menneske vise kompetansen sin dersom det aldri får muligheten til å fortelle om den i et intervju?

Dette gjelder ikke bare meg.

I arbeidet med unge mennesker ser jeg ofte hvor raskt man lærer å beskrive det man mangler.

«Jeg snakker ikke godt nok norsk.»

«Jeg har ikke norsk erfaring.»

«Jeg kjenner ikke systemet.»

«Jeg har ikke nettverk.»

Alt dette kan være sant.

Men dersom et menneske hele tiden ser det som mangler, kan det gradvis slutte å se det som allerede finnes. Derfor har jeg blitt stadig mer opptatt av hvordan vi kan hjelpe mennesker ikke bare med å fylle hull, men også med å se sine egne ressurser igjen.

Disse observasjonene er blitt en del av et større arbeid jeg har kalt «Å føle seg hjemme».

Et av spørsmålene bak prosjektet er:

Hvordan kan et menneske bli en del av et nytt samfunn uten å miste følelsen av egen verdi?

Omskolering kan være nødvendig. Ny utdanning kan være nødvendig. Norsk språk er nødvendig. Kunnskap om det lokale arbeidsmarkedet er nødvendig. Men alt dette bør legge noe til den kompetansen man allerede har, ikke automatisk nullstille den.

Profesjonell identitet er en viktig del av hvem vi er. Hvis et menneske i mange år har vært ingeniør, leder, lege, gründer, lærer eller spesialist, er arbeid ikke bare en inntektskilde. Det er også en del av svaret på spørsmålene:

Hvem er jeg?

Hva kan jeg?

Hva kan jeg bidra med?

Hva har jeg skapt?

Når denne delen av livet plutselig blir usynlig, mister man ikke bare profesjonell status. Man kan også miste en del av følelsen av egen verdi.

Derfor betyr arbeid i et nytt land så mye. Ikke bare på grunn av lønnen.

Arbeid kan gi tilbake følelsen:

Jeg trengs.

Jeg kan noe.

Jeg kan påvirke mitt eget liv.

For meg henger dette sammen i en enkel kjede: språk → trygghet → selvstendighet → selvrealisering → motivasjon → integrering.

Når et menneske får bruke kompetansen sin, blir det lettere å bli selvstendig. Når man ser resultatet av eget arbeid, vokser motivasjonen. Når man opplever at man trengs, blir det lettere å føle seg som en del av samfunnet.

Men ansvaret ligger på begge sider. Kandidaten må lære språket. Tilpasse CV-en. Lære norske regler og arbeidskultur. Være villig til å lære nytt. Noen ganger også ta ny kvalifisering.

Men arbeidsgivere kan også ha nytte av å stille seg ett ekstra spørsmål:

Ser vi bare det denne kandidaten mangler i Norge – eller ser vi også det vedkommende allerede har med seg?

Det betyr ikke at flyktninger eller innvandrere skal ansettes fordi de er flyktninger eller innvandrere.

Tvert imot. Faglige kriterier skal fortsatt være faglige. Ingen vinner på at et menneske får en jobb det ikke er kvalifisert for. Men samfunnet vinner heller ikke på at erfarne mennesker i årevis arbeider langt under sitt kvalifikasjonsnivå fordi den tidligere kompetansen er vanskelig å se eller vurdere.

Kanskje bør en viktig del av diskusjonen om integrering og arbeidsliv derfor ikke bare begynne med spørsmålet: Hva mangler disse menneskene?

Men også: Hvilken kompetanse hos mennesker som allerede bor blant oss, er det vi ennå ikke ser?

For et menneskes profesjonelle verdi forsvinner ikke i det øyeblikket det krysser en grense.

Noen ganger blir den bare usynlig.

Oppgaven er å gjøre den synlig igjen.