Tor W. Andreassen: Reiselivsnæringen er på kollisjon med kundene

Tor W. Andreassen er professor i innovasjon ved Norges Handelshøyskole.

SYNSPUNKT. Dette paradokset reiser spørsmål om næringen forstår sine egne kunders preferanser og sitt eget beste.

Næringens bekymringer og motstand bygger på flere forhold. De peker på juridiske svakheter i forslaget, særlig knyttet til EØS-retten og kommunenes handlefrihet. Videre frykter de svekkede rammevilkår i en allerede presset bransje, med risiko for sesongstengte hoteller og færre helårs arbeidsplasser i distriktene. De kritiserer også prosessen for kort høringsfrist og at den er begrenset til én sektor. Som et minimum krever næringen at ordningen utvides til å omfatte cruise, bobil og fricamping, samt at iverksettingen utsettes til 2027 for å gi rom for tilpasning.

To faktorer gjør det norske reiselivsprodukter særs attraktivt for utlendinger: en svak kronekurs, samtidig som miljøkostnadene ikke er inkludert i prisen. 

Subsidieringen skaper økt etterspørsel og en uholdbar situasjon hvor norsk natur og infrastruktur belastes uten tilstrekkelig kompensasjon. Når både norske og utenlandske turister er vant med turistskatt fra andre land, fremstår næringens motstand som et forsvar for en utdatert forretningsmodell.

Miljøutfordringene er betydelige og krever handling. I 2018 utgjorde reiselivet 4,2 prosent av BNP og sysselsatte hver sjuende arbeidstaker, men veksten har sin pris. CO₂-utslipp fra turister står nå for 19 prosent av Norges totale utslipp. Særlig alvorlig er situasjonen med cruiseskip i norske farvann, som slipper ut ti ganger mer svoveldioksid enn alle Europas biler til sammen. Dette forurenser lufta og skader marine økosystemer, spesielt i Bergen og Stavanger.

Populære reisemål som Lofoten, Preikestolen og Trolltunga sliter med overturisme. I Lofoten skaper turiststrømmen kø og forsøpling, mens ventetiden på Trolltunga i høysesongen kan bli tre timer. Dette sliter på stier, infrastruktur og natur. En besøksavgift vil ikke bare gi inntekter til nødvendige tiltak, men også sende et signal om at Norge tar bærekraftig turisme på alvor. Dette kan styrke Norges posisjon som premium reisemål.

Erfaringer fra andre land viser at dette kan fungere. Venezia har innført en dagavgift på 5 euro for å regulere besøkstall og beskytte byen. Barcelona bruker sin turistskatt til miljøtiltak. Studier viser at en moderat avgift kan gi betydelige inntekter uten å skremme bort besøkende.

Næringens forslag om pilotordninger og gradvis implementering fortjener seriøs vurdering. Dette kan gi tid til å utvikle gode administrative systemer og teste ulike modeller. Samtidig må vi erkjenne at dagens situasjon, hvor miljøkostnadene ikke er priset inn, er uholdbar. En klok implementering av besøksavgiften kan styrke, ikke svekke, norsk reiselivs konkurranseevne ved å sikre kvalitet og bærekraft i produktet.

Når turistene selv ønsker å bidra til et mer bærekraftig reiseliv, og prisene allerede er kunstig lave, blir næringens motstand mot besøksavgift vanskelig å forsvare. 

Spørsmålet er ikke om vi skal ha en slik avgift, men hvordan den best kan utformes for å tjene både miljøet, lokalsamfunnene og reiselivsnæringen selv. Ved å ta miljøkostnadene på alvor nå, investerer vi i næringens fremtid. Dagens praksis sager av den grenen som næringen sitter på.