Trumps krigstokt mot EUs pragmatisme – Europa vet ikke hvordan de skal reagere

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Det er ikke så lenge siden EUs medlemsland innledet vårsesongen med et par seminarer, ett i Antwerpen om industriutvikling, og ett i et vakkert slott på landet i provinsen Limburg i Belgia. Dette seminaret hadde et videre handelspolitisk perspektiv. Dermed var vårsemesteret i gang i EU.

Handelspolitikk og tolltariffer dominerte dagsordenen, gitt vanskelighetene med USA. EU har lovhjemmel for å ilegge høy straffetoll på varer fra land som selv fører en aggressiv handelspolitikk overfor EU. Men det er en hjemmel man er redd for å bruke, særlig når den som blir gjenstand for tiltakene, er en notorisk uforutsigbar supermakt.

Det ble med diskusjonen, foreløpig. Så smalt det – USA bombet Teheran, og bildet forandret seg fullstendig. EU er ikke etablert for å krige, selv om organisasjonen også har forsvarspolitiske strukturer og organer. Men tilløpene til organisering av operative militære elementer – eksempelvis de såkalte battle groups der også Norge ble invitert med i 2006 – er få.

Militære spørsmål kan likevel ikke overses – man må som regel ta stilling. EUs medlemsland har ingen mal å holde seg til i det aktuelle tilfellet. Organisasjonen fikk fredsprisen i 2012 for å ha bidratt til fred på sitt eget kontinent, men medlemslandene er hver for seg medlemmer av NATO og opptrer ofte i spredt orden der.

EUs formål er å øke økonomisk og annet samkvem, blant annet for å gjøre konflikt og krig til noe lite ønskelig for alle. Men det gir ingen oppskrift på hvordan medlemmene skal stille seg nå. USAs krig vil påvirke dem, men på forskjellig måte. Det kan være vanskelig å holde seg helt utenfor – for eksempel når samarbeidspartnere blir indirekte ofre for krigshandlingene eller befinner seg i ildlinjen.

Derfor bidrar noen til å styrke EU-medlemmet Kypros’ forsvarskapasitet, og en rakett med kurs for Tyrkia ble skutt ned av et NATO-fartøy i Middelhavet. Spanias statsminister Pedro Sanchez nekter å la USA bruke baser som drives i fellesskap mellom de to land, men eies av Spania. Det er modig gjort, og han tjener politisk på det hjemme. 

President Emmanuel Macrons tilbud til NATO-allierte om å samarbeide innenfor Frankrikes atomparaply er i løpet av bare noen få dager akseptert av flere NATO- og EU-medlemmer, selv om forutsetningen er at Frankrike beholder det overordnede ansvar og selv skal trykke på knappen hvis nødvendig. Den legendariske franske presidenten Charles de Gaulle, som etablerte landets atomforsvar i 1960-årene, ville vært glad for akkurat det. Atompolitikken har vært en definerende faktor i fransk selvforståelse og presentasjon av seg selv overfor resten av verden i mange tiår. Men det skulle altså bare et par dagers transatlantisk krise til for at denne posisjonen ble forlatt. Det er i seg selv et signal om usikkerheten som preger Europa i Trumps tid.

Storbritannia er med sin atomkapasitet i en helt annen situasjon enn Frankrike, utenfor EU, tett knyttet til USAs strukturer og delaktig i NATOs ordinære oppsett. Men i en situasjon der USA har satt i gang en krig få europeere ville bifalt hvis de var blitt spurt, er sannsynligvis følelsen av skjebnefellesskap større over Kanalen enn over Atlanterhavet. Europeerne har allerede en krig å forholde seg til. USAs bidrag til en løsning i Ukraina imponerer ingen.

Usikkerheten i Europa kan gi seg mange utslag. Politisk er EU mer splittet enn noen gang tidligere i sin historie, samtidig som integreringen aldri har vært sterkere. Man kan bare håpe at seminarer fortsetter å være EU-landenes foretrukne arbeidsform.