– IA-avtalen skaper hellige kyr

Hovedorganisasjonene er imidlertid fornøyde med avtalen, og skryter av et styrket trepartssamarbeid.
BI-professor Tom Colbjørnsen, derimot, mener at det er fare for at dette samarbeidet har blitt til mål i seg selv, som tar fokus vekk fra avtalens egentlige formål.

22. november kom underveisvurderingen av IA-avtalens fjerde periode. Dette er en foreløpig evaluering av regjeringens og hovedorganisasjonenes fjerde intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv, som varer til 2018.

Vurderingen er forholdsvis lik de tidligere årenes konklusjoner: sykefraværet er fortsatt for høyt, unge med nedsatt funksjonsevne er fortsatt underrepresentert i arbeidslivet, og yrkesaktiviteten til personer over 50 år er fortsatt for lav. Underveisvurderingen, som er gjennomført av Oppfølgingsgruppen for IA-avtalen, peker imidlertid på et styrket trepartssamarbeid, og endrede holdninger overfor sykemelding og oppfølging.

På den andre siden er IA-avtalen kritisert for å ha liten forskningsbasert støtte, og at den står i veien for alternative innfallsvinkler.

Ufullstendig måloppnåelse

Tor Idar Halvorsen, rådgiver i LO, påpeker at det er store variasjoner innenfor bransjer og fylker når det gjelder måloppnåelse, og spesielt på målet om redusert sykefravær.

– Syv fylker har nådd en 20 prosent nedgang i sykefraværet, og mange steder i industrien har man kommet enda lengre. De kvinnedominerte helse- og omsorgsyrkene i kommunene har størst utfordringer, sier han.

Arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri har lang tradisjon for partssamarbeidet, og har lyktes godt med å redusere sykefraværet.

– Det har gått ned med 30 prosent, mot landssnittet på elleve prosent, sier Pernille Vogt, fagsjef for Inkluderende Arbeidsliv i Norsk Industri.

Begge to er enige i at man har en del å gå på med de to øvrige delmålene, om å inkludere flere eldre, samt flere unge med redusert funksjonsevne. De ser likevel på det styrkede partssamarbeidet IA-arbeidet fører til som en gevinst i seg selv.

Styrket partssamarbeid

Halvorsen og Vogt peker begge på at et godt IA-arbeid og et godt partssamarbeid går hånd i hånd, og bidrar til hverandres måloppnåelse.

– Godt IA-arbeid henger sammen med godt partssamarbeid, og der man har god tradisjon for partssamarbeid, lykkes man godt med IA. Det handler om å få partene på hver enkelt arbeidsplass til å ta felles ansvar. Det er der resultatene skapes, sier Halvorsen.

– Det er heller ingen tvil om at samarbeidet har ført til andre holdninger. Før regjerte holdningen «er du syk skal du være i fred, og ingen skal blande seg». Nå handler det om oppfølging og tilrettelegging, tilføyer han.

Vogt legger til at man jobber parallelt med både IA-måloppnåelsen og partssamarbeidet, og at dette får ringvirkninger.

– Det gjør noe med arbeidslivet. Vi er veldig aktive på arbeidsplassen i Norge, noe som skaper trygge arbeidsplasser. Partene er dessuten hele tiden med på å påvirke hvordan lovgivningen utformes, sier hun.

Fra middel til mål

Det finnes ingen forskning på de direkte effektene av IA-avtalen, og noe av årsaken er at det er vanskelig å gjennomføre, forklarer BI-professor Tom Colbjørnsen.

– Man må sammenligne dagens resultater med en hypotetisk situasjon der IA-avtalen ikke finnes, noe som gjør presis evaluering av avtalen vanskelig.

Dette kan forklare hvorfor et styrket partssamarbeid blir trukket fram som gunstig i underveisvurderingen.

– Det er en fare for at trepartssamarbeidet, som er IA-avtalens viktigste virkemiddel, blir til et mål i seg selv, som tar fokus vekk fra avtalens egentlige formål. En konsekvens kan da bli at IA-samarbeidet binder opp ressurser som kunne vært brukt til å støtte mer formålstjenlige virkemidler. Denne tendensen inntreffer ofte i prosjekter hvor effektene er uklare, utdyper Colbjørnsen.

Han legger til at det er flere mekanismer som ligger i veien for en kritisk drøfting av avtalen. Det er investert mye ressurser og prestisje inn i IA-arbeidet, og det ligger også mye politisk symbolverdi i det Colbjørnsen mener har blitt et flaggskip for den norske modellen.

– Dersom partene anerkjenner at IA-avtalen har feilet, åpner de for en mer kritisk drøfting av den norske modellen enn det som er god tone i slike kretser.

Ser arbeidslivet under ett

Mangelen på forskning er ikke den eneste utfordringen. Måloppnåelsen til IA-avtalen blir vurdert ut ifra arbeidslivet som helhet, og ikke gjennom IA-bedriftene spesifikt. I underveisvurderingen heter det at «utviklingen i IA-målene måles for hele det norske arbeidslivet, og her inngår også virksomheter som ikke har sluttet seg til IA-avtalen».

– Formålet med IA har vært å gjøre hele arbeidslivet mer inkluderende, så det er relevant å måle resultatene i arbeidslivet som helhet. Det er imidlertid vanskelig å vite hvilke utviklingstrekk som skyldes IA, sammenlignet med hva som hadde skjedd hvis den ikke fantes. Dette er hovedutfordringen med å evaluere avtalen, sier BI-professor Colbjørnsen.

Vogt forteller at de i Norsk Industri forsøkte å måle disse forskjellene, men at det var av begrenset verdi.

– I starten skilte vi mellom bedrifter som hadde IA-avtale og ikke. Etter hvert viste seg at gruppene begynte å følge hverandre. Senere har også lovverket blitt endret til å møte IA-avtalen, så IA-bedrifter og ikke-IA-bedrifter er ikke så veldig ulike lenger, mener Vogt.

Hun legger derimot til at det er store forskjeller på hvor systematisk bedrifter jobber med forebygging og oppfølging av sykemeldte.

– Store industribedrifter jobber aktivt. Rutinene er kjent, både blant ledere, ansatte og tillitsvalgte, og ledere blir målt på IA-arbeidet sitt. Men det finnes virksomheter som har en IA-avtale uten å gjøre så mye med det, noe som vanner ut kvalitetsstempelet litt. Disse bedriftene burde kanskje blitt kastet ut av ordningen, foreslår hun.

Enighetspresset

Colbjørnsen mener at IA-avtalen er et godt eksempel på den norske modellens både styrker og svakheter. Avtalen gjør at parter med like og ulike syn kan bli enige om tiltak for å oppnå spesifikke mål, men den illustrerer også begrensningene.

– Konsensus- og enighetspresset som følger med dagens partssamarbeid gjør at det styres unna løsninger som kan true samarbeidsklimaet, og at eksperimenter og prøveordninger med innovative virkemidler ignoreres. Det skapes «hellige kuer». I IA-avtalens tilfelle er tabuet knyttet til å diskutere sykelønnsordningen en slik hellig ku, sier han.

– For den enkelte IA-bedrift medfører det at de må ta i bruk de virkemidlene som partene blir enige om. Det kan føre til at man ikke får prøvd ut forsøksordninger som går ut over partssamarbeidets rammer.

Sykelønnsordningen

Sykelønnsordningen har vært i en beskyttet posisjon siden 2001, da avtalen om inkluderende arbeidsliv ble vedtatt. I 2006 anklaget blant annet daværende LO-leder Gerd-Liv Valla den rødgrønne regjeringen for brudd på IA-avtalen da de la fram forslag om å endre sykelønnsordningen.

– Sykelønnsordningen er viktig for LO, og vi forbereder oss på å diskutere det, for den diskusjonen kommer. Vi kommer til å være opptatt av å beskytte arbeidstakersiden, og å skjerme de utsatte gruppene. For eksempel synes vi at diskusjonen om karensdag, der arbeidstaker betaler for den første sykedagen selv, er unødvendig. Det egenmeldte fraværet står ikke for mer enn én prosent av sykefraværet, og betyr ganske lite på nasjonal basis, sier Halvorsen.

Vogt tror det er uaktuelt å snakke om endringer i sykelønnsordningen så lenge IA-avtalen eksisterer. Hun innrømmer at virkemidler som redusert lønn eller økte kostnader ved sykdom kan gi effekter, men viser til Sveriges reform i sykelønnsordningen.

– Sykefraværet gikk ned etter den svenske i sykelønnsreformen, men det gav ikke en varig effekt. Det stiger igjen, og ansatte rapporterer for eksempel om dårligere tilknytning til arbeidsplassen og mindre lyst til å komme tilbake i jobb etter sykemelding. Her kommer Norge bedre ut, på grunn av god oppfølging og tilrettelegging. Vi har et mer inkluderende arbeidsliv, mener Vogt.

Veien videre

Halvorsen og Vogt er begge positive til å fortsette IA-arbeidet, og ser de positive sidene ved avtalen, selv om ikke de eksplisitte målene har blitt nådd.

– Fordelene er åpenbare. Du får tilgang til ressurser og spesialkompetanse gjennom arbeidslivssentrene til NAV. Jeg forstår ikke annet enn at ved å bli IA-bedrift så får man tilgang på gode ressurser og bistand, uten ekstra byrder, sier Halvorsen.

Avtalen har imidlertid forbedringspotensiale, og Vogt kommer med en klar oppfordring:

– Vi har nådd målene i industrien og det har også NHOs øvrige medlemmer. Det er i stor grad kommunal sektor som ikke har lykkes med å redusere sykefraværet. Samtidig har mange enkeltvirksomheter innen kommunal sektor og enkeltkommuner lykkes veldig bra. Det er viktig å finne ut hva disse gjør og lære av det. Det er også viktig at NAV følger opp sin del av avtalen i større grad, blant annet gjennom å innkalle til dialogmøte mellom arbeidsgiver og sykemeldt senest innen 26 ukers sykemelding, avslutter hun.