Annonse
«Samskaping» mellom kommuner og sivilsamfunn er en voksende trend, skriver Kristina Hallvik.  Foto: Mirco Vacca | Dreamstime.com
Synspunkt

Kommunene må åpne døra for innbyggerne ​De beste løsningene kommer nedenfra

Kristina Hallvik er masterstudent i Statsvitenskap på UiO og har vært i praksis hos SoCentral, et Oslo-basert selskap som jobber med å utvikle og prøve ut nye løsninger på ulike samfunnsutfordringer.

SYNSPUNKT: Fremtidens samarbeid mellom offentlig og privat sektor vil ikke defineres av anbudsrunder og oppdragseiere. Bærekraftig samfunnsutvikling krever skreddersydde velferdsløsninger som tar hensyn til stedsspesifikke sosiale, grønne og økonomiske utfordringer.

For at velferdsregnskapet skal gå opp i årene som kommer, må løsninger være preget av aktiv inkludering av innbyggere, sivilsamfunnet og næringslivet, der initiativer kommer nedenfra.

De som påvirkes av politiske løsninger vil være med å sette agendaen, slik at problemer kan løses via bruk av lokale ressurser heller enn gjennom en ekstern tredjepart. På denne måten vil borgere ansvarliggjøres for samfunnsutviklingen på en annen måte enn vi tidligere har sett. Samskaping og innbyggermedvirkning er på fremmarsj. Men er kommunen klar?

Samskaping og medvirkning

Tradisjonelt har vi sett en klar skillelinje mellom privat og offentlig sektor, der eventuelle samarbeid mellom de to har hatt utgangspunkt i anbudsrunder og outsourcing fra stat eller kommune til private selskaper. Dette har ført til en høy terskel for andre typer samarbeid med private aktører, der både kommunalt ansatte og sivilsamfunnet nærmest river av seg håret av frustrasjon over å ikke få til det de ønsker å prøve ut.

Det er nødvendig med en bredere dør for samarbeid med sivilsamfunnet på et lokalt nivå, slik at borgerne blir mer aktive i å utforme løsninger på det de selv mener er samfunnsutfordringer. Dette kan minske avstanden mellom borgere og beslutningstakere, og føre til et mer demokratisk samfunn fordi borgerne i større grad kan holdes ansvarlige for lokale løsninger.

Kommunal sektor er ikke akkurat det mest sexy fagområdet innenfor statsvitenskapen, men «samskaping» har, hvert fall i noen kretser, blitt et hett begrep. Denne samarbeidsmodellen visker ut skillet mellom sektorer ved at initiativer kommer nedenfra, og der alle involverte parter har likt eierskap til organisering og gjennomføring av prosjekter. På denne måten får offentlig sektor en annen rolle i å løse samfunnsutfordringer, og det er færre ledd involvert i samarbeidsprosesser.

Men hva innebærer det for demokratiet dersom private selskaper skal involvere seg i det som tradisjonelt har vært statlige eller kommunale politiske prosesser?

Samskaping og innbyggermedvirkning fører med seg noen potensielle demokratiske fallgruver som byråkraten og sivilsamfunnet må være seg bevisst.

Dersom man legger til grunn at et privat selskaps fremste interesse alltid vil være økonomisk verdiskaping, kan dette lett gå på bekostning av sosial verdiskaping

Usynlige maktstrukturer 

Hvor lett er det egentlig for et så stort og komplekst organ som kommunen å omstille seg til en annen samfunnsrolle? Kommunen har tradisjonelt vært en oppdragsgiver, og fungert som en autoritet og en leder. Reell samskaping skjer når kommunen beveger seg vekk fra denne posisjonen, og er en aktør på lik linje med andre deltakere i samarbeidet. På samme måte må private aktører være bevisst sin nye rolle som initiativtaker, og ikke kun som ekstern problemløser.

Det kan for eksempel være demokratisk uheldig dersom næringslivsinteresser legger føringer for samskapingsprosjekter, fordi private selskaper ikke har blitt valgt inn gjennom samme kanaler og demokratiske prinsipper som politiske beslutningstakere.

Dersom man legger til grunn at et privat selskaps fremste interesse alltid vil være økonomisk verdiskaping, kan dette lett gå på bekostning av sosial verdiskaping, som i større grad er et statlig hensyn. De to aktørene er substansielt forskjellige, men deres interesser må kunne forenes for at prosessen skal bli demokratisk fruktbar.

Representativitet

Et annet potensielt problem er knyttet til deltakelse. Her kan det oppstå systematiske forskjeller mellom demografiske grupper og samfunnslag. For eksempel er det ikke vanskelig å se for seg at flyktninger som ikke behersker norsk godt vil ha vanskeligere for å delta i samskapingsprosjekter. Videre kan faktorer som alder (eldre kan være lite mobile), kjønn (kvinner er mer aktive i frivillig arbeid enn menn) og sosioøkonomisk status (når du først og fremst trenger å betale husleia kan samskaping ende lavt på prioriteringslista) ha innvirkning på deltakelse – med tilsvarende utfordringer for representativiteten til aktørene.

Hvordan sikrer man at samskapingsprosjektet reflekterer samfunnet? Dette er en klar demokratisk utfordring med denne samarbeidsformen.

Etterprøvbarhet og innsyn

En klar fordel med samskaping er at man vil kunne ta spontane beslutninger og unngå saktegående byråkratiske prosesser. Men dette kan ha den konsekvensen at mye av dokumentasjonsverdi ikke blir loggført. Tradisjonell forvaltning reguleres av offentlighetsloven, som stadfester at dokumenter skal være offentlig tilgjengelig. Dette sørger for etterprøvbarhet og ansvarliggjøring av det offentlige. Dette er ikke tilfelle for alle aktører som involveres i et samskapingsprosjekt. Uten et felles regelverk for dokumentasjon og innsyn vil man bare kjenne forvaltningens side av saken – og dette kan ha negative konsekvenser for etterprøvbarhet på prosjektnivå. Denne tendensen kan bli ytterligere svekket av at prosessen er mer uformell og muntlig i art enn tradisjonell lokal forvaltning.

Samskaping er i vinden spesielt innenfor kommunal forvaltning og blant sosiale entreprenører.

Kommunen kan ha mye å vinne på å våge seg ut på ukjent territorium når det kommer til å samarbeide med sivilsamfunnet.

Fordelene er mange dersom samarbeidet gjennomføres i tråd med demokratiske prinsipper, men fallgruvene kan være dype dersom de forskjellige aktørene ikke trår varsomt.

Annonse
Annonse