Annonse
Foto: Evgenii Naumov | Dreamstime
Synspunkt

Nok kompetanseprat, vi trenger handling!

Det er et skrikende behov for kompetanseutvikling for å møte omstillingen, men regjeringen svarer med å sette av 130 millioner til en kompetansereform. Det holder ikke.

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner snakker mye om å lære hele livet, men midlene til kompetanseutvikling for folk som er i jobb er ikke tilstrekkelige.

Regjeringspartiene viser til at det i statsbudsjettet for 2019 er bevilget 130 millioner til reformen «Lære hele livet», som blant annet skal gå til videreutdanning i digital kompetanse, bransjeprogram for utsatte bransjer og modulbasert opplæring for voksne. «Lære hele livet» skal presenteres i en stortingsmelding som er varslet til Stortinget i løpet av 2020.

Virke er hovedorganisasjonen for handels- og tjenestenæringen, og våre medlemmer står midt oppe i en voldsom omstilling. Vi har ikke tid til å vente. Virkes største næring, varehandelen, vil miste 25 arbeidsplasser i uken, viser framskrivninger fra Samfunnsøkonomisk Analyse.

Sysselsettingsutvalget påpeker at relevant og oppdatert kompetanse er viktig for sysselsettingen. Mange personer står utenfor arbeidslivet på grunn av manglende kompetanse. Derfor har både regjeringen og næringslivet alt å vinne på en offensiv nå.

Vi har ikke tid til å vente. Virkes største næring, varehandelen, vil miste 25 arbeidsplasser i uken

En start på veien

Jeg foreslår tre løsninger, som både politikerne og virksomhetene kan gå i gang med.

  1. Sanner må følge opp de nye tiltakene i den nasjonale kompetansestrategien hans regjering har inngått sammen med partene i arbeidslivet og Voksenopplæringsforbundet. Da vi signerte strategien tilbake i 2017, hadde vi langt høyere forventninger om at det skulle være fremgang og reelle gevinster.

  2. Vi trenger flere midler til kompetanseutvikling på arbeidsplassen. En vesentlig del av dette bør gå til å bygge opp et bredt program for grønn kompetanse (sirkulær økonomi) i arbeids- og samfunnslivet.

  3. Kunnskapsdepartementet har selv finansiert et utviklingsarbeid som Virke har ledet for å finne en modell og metode for å beskrive den kompetansen som bygges opp i arbeidslivet, slik at den forstås og anerkjennes både i resten av arbeidslivet og i det formelle utdanningssystemet. Denne kaller vi Balansekunst. Både regjeringen og virksomhetene bør legge tid og ressurser på å ta dette i bruk i arbeidslivet. På den måten får vi økt mobilitet i arbeidslivet fordi vi forstår kompetansen folk kommer med og ikke bare den formelle utdanningen de har.

De små må med!

Mange av våre medlemsvirksomheter har tatt kompetanseutviklingen i egne hender. Enten fordi relevansen i det offentlige ikke er god nok, eller fordi de ikke har tid til å vente på at det offentlige kommer opp med spissede tilbud. KIWI, Meny og IKEA har laget egne kjedeskoler der medarbeiderne får lære det de trenger. En butikksjef lærer alt fra økonomi og ledelse, til markedsføring og HMS.

Utfordringen er at norske virksomheter i all hovedsak består av små og mellomstore virksomheter, som ikke har de finansielle musklene til å opprette egne skoler. Her må myndighetene ta ansvar gjennom å tilby koblinger med relevante miljøer og midler til kompetanseutvikling.

Digitale hoder og varme hender

Det er visse yrkesgrupper vi kommer til å ha et skrikende behov for fremover, særlig innen helse- og sosial og informasjon og kommunikasjon. Utfordringen blir å få tak i de rette hodene når tilgangen er så begrenset. Det erfarte DNB da selskapet først brukte milliarder på sluttpakker, og så strammet inn på bruken av sluttpakker fordi de innså at løsningen i større grad ligger i intern kompetanseutvikling.

Jeg tror mange norske virksomheter vil få lignende erfaringer. Som samfunn er vi er ikke forberedt på den store omstillingen som står foran oss. Vi må utvikle kompetansen til de medarbeiderne vi har i mye større grad. Men virksomhetene kan ikke gjøre dette alene.

Kompetansepolitikken er for fragmentert, og utdanningssystemet henger etter.

OECD anbefaler at norske myndigheter i større grad legger til rette for arbeidsrettet praksis under utdanning. Vi trenger ferdigheter som kreativitet, problemløsning og samarbeid, i tillegg til fagspesifikk kunnskap. Noe Virke støtter fullt og helt. Vi må slutte å snakke om læring i et statushierarki der formell utdanning er det beste, og læringen i arbeidslivet som uformell. Dette er erfaringslæringen som vi egentlig er helt avhengig av for å ha god og relevant kompetanse i arbeidslivet.

Vi er avhengig av økt innovasjonstakt i utdanningssektoren, og at næringslivet jobber tett sammen med denne sektoren. Vi må ta i bruk ny teknologi og ha fokus på reelle kompetansebehov for fremtidig verdiskapning i alle bransjer.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding om samarbeid mellom arbeidsliv og høyere utdanningsinstitusjoner, med vekt på praksis. Her har vi store forventninger om insentiver for både utdanningsinstitusjonene og arbeidsgivere, slik at samarbeidet får fart og blir tettere.

Virkes mål er at norske virksomheter i handels- og tjenestenæringen skal ha medarbeidere med rett kompetanse til rett tid.

Etter årevis med gode intensjoner fra regjeringen trenger vi nå en offensiv satsing svarer på behovene.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse