Annonse
Det er utenfor den "Komfortsonen" magien gjerne skjer, påstår gjerne såkalte «forbedringsagenter». Men stemmer det egentlig? spør Hans Erik Næss. Foto: iStock/marrio31
Synspunkt

Heia komfortsonen!

Hans Erik Næss er førsteamanuensis i idrettsledelse, Institutt for ledelse og organisasjon ved Høyskolen Kristiania.

SYNSPUNKT. Tradisjonen med nyttårsforsetter oppsto i Babylon for 4000 år siden og handlet da om å levere tilbake redskaper man hadde lånt. I dag handler de ofte om å bli en bedre utgave av seg selv og realisere hele sitt ubrukte potensial.

I økende grad fortelles vi at hvis vi skal komme oss noen vei her i verden, uavhengig om det er vektreduksjon, mental helse eller datingproblemer, må vi bli den beste utgaven av oss selv.

Selv om rådene som kommer til å dukke opp i mediene frem mot nyttår ofte møtes med latterhikst, kan de ha alvorlige konsekvenser. I stedet for å inspirere til endring, kan de skape tvil om at vi ikke er bra nok som vi er.

Forbedringsindustriens løfter

Avsenderne av disse nyttårsforsettene tilhører ofte det jeg kaller en «forbedringsindustri». Helt siden psykologen Willi Railo (1941–2010) på 1980-tallet entret offentligheten med sine idrettsmetafortette tanker om bedre prestasjoner som alle tings mål, har denne industrien blitt en hverdagsleverandør av mentalt påfyll.

Utstyrt med motivasjonsforedrag, coachingteknikker og kreative geriljatiltak tropper dets entreprenører opp med slagordløsninger på selv de mest komplekse problemer.

Blant de hyppigst nevnte av disse løsningene er det å gå «utenfor komfortsonen». Nøyaktig hva man skal gjøre der ute er imidlertid ikke så tydelig. Retorikken rundt dette handler om å våge og ta steget, «rett og slett ta sats».

Logikken er at dersom man ikke er helt trygg på hva man gjør, skjerper man seg for på den måten å prestere bedre. Siden det ofte antas at «alt sitter i hodet», samtidig som ting som sosial bakgrunn og familieomstendigheter betyr lite, er løsningen å tenke annerledes.

Behovet for trygghet

Den første innvendingen mot denne forståelsen er at komfortsoner er ulikt sammensatt.

Per, Tine og motivasjonscoachen kan ha helt forskjellige oppfatninger om hvor den begynner og slutter. For en innadvendt person er hele ideen om komfortsone noe annet enn for en som er utadvendt. Er man for uforsiktig, og presses for mye, kan man ende opp med seige traumer i stedet for en livsbejaende opplevelse.

Den andre innvendingen er at få sier hvor lenge man skal befinne seg der ute.

I Jonathan Franzens roman «Mistrivselssonen» vokser hovedpersonen opp i en verden der komfortsonen finnes bak et eksistensielt gjerde som er satt opp av hans besteborgerlige foreldre og et fornedrende skolevesen. Ønsket om å komme seg inn i komfortsonen avdekker en viktig innsikt: Alle menneskers behov for en viss dose trygghet og stabilitet, samt anerkjennelse for hvem de er, ikke bare for hvem de burde prøve å bli.

Logikken er at dersom man ikke er helt trygg på hva man gjør, skjerper man seg for på den måten å prestere bedre

Mestringsfølelsens betingelser

Naturligvis er det slik at de fleste får en tilfredsstillelse av å løse en utfordring eller å klare seg selv i vanskelige situasjoner. Ved å trå utenfor komfortsonen kan man derfor innse hva det er man forlater.

Derimot er det et spørsmål om hvor langt utenfor sonen man skal våge seg. Et kjent eksperiment fra 1908, som senere har blitt støttet av lignende undersøkelser og fått navnet Yerkes-Dodsons lov, viste at man i komfortsonen skapte et stabilt nivå på ens prestasjoner.

For å øke prestasjonene, kom psykologene Robert M. Yerkes og John D. Dodson frem til at litt mer stress enn normalt – såkalt «optimal anxiety» – øker konsentrasjonen og ytelsen. For mye stress betydde at ytelsen sank drastisk.

Med andre ord er det ikke selve komfortsonen og dens nærområder som er problemet, men den banale ideen om at man kun ved å trå utenfor kan bli en bedre utgave av seg selv.

Organisasjonsprofessor Andy Molinski har i Harvard Business Review anført at det faktisk lønner det seg å bli værende i komfortsonen iblant. Denne balansen er vanskelig å finne hos noen av forbedringsindustriens agenter. For dem gjelder det bare «å gønne på». De tar ikke hensyn til individuelle forskjeller (hvor mye ekstra stress er nok?), eller spesifiserer hva dette økte stressnivået egentlig skal forbedre.

En IT-ingeniør i Telenor, en saksbehandler i UDI, en snekker eller en professor i sosiologi vil ha ulike oppfatninger om grensen mellom det å stresse og det å ha mye å gjøre.

Tiden etter nyttår er for mange en stafett i selvransakelser

Hva er det de mener?

Tiden etter nyttår er for mange en stafett i selvransakelser. Det er også høytid for funderinger hos arbeidslivsledere om hvordan motivere sine ansatte til ny innsats i året som er i ferd med å utfolde seg.

Ikke bli overrasket om komfortsonen dukker opp som løsning på problemer du ikke visste at du hadde.

Derimot finnes det en måte å takle det på. Neste gang en eller annen forbedringsagent forlanger av deg at du skal trå utenfor komfortsonen, i den hensikt å forbedre egenskaper ved deg selv, bør du forlange en forklaring på hva de faktisk mener.

Eventuelt kan du bruke romjula til å finne ut hvor komfortsonen faktisk er, og se på 2020 som en anledning til å lage den størst mulig.

Referanse: Hans Erik Næss (2016): Forbedringsindustrien. Et oppgjør med prestasjonskulturen. Cappelen Damm Forlag.

Annonse
Annonse