Annonse
  Rapporten fra Frischsenteret som konkluderte med at økt formuesskatt gir flere jobber ble heftig debattert, blant annet her i Politisk kvarter 6. oktober mellom seniorforsker Knut Røed fra Frischsenteret, SVs Kari Elisabeth Kaski og Høyres Vetle Wang Soleim. Foto: Skjermdump fra NRK
Synspunkt
Synspunkt

Hvilken politisk virkelighet inviteres velgerne egentlig inn i?

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Et skremmende trekk ved det amerikanske presidentvalget er hvor ekstreme utslag en betingelsesløs partilojalitet kan få. Og dessuten, hvor skremmende det også kan virke, når servile og ukritiske advokater kan hengi seg til en politisk klients virkelighetsbeskrivelse så forbeholdsløst. Slik har vi det heldigvis ikke i Norge.

Eller, har vi kanskje litt av det her hjemme også? Av det faktum at politikere ikke sjeldent fristes til å utelate deler av en sannhet, eller av et faktum - for dermed å få sine standpunkt til å passe bedre inn i eget partiprogram.

  • Les også innlegget til Tanja Storsul, direktør ved Institutt for samfunnsforskning: Forskning og politikk

Når hørte vi forresten sist en politiker innrømmet å ha tatt feil av virkeligheten, eller innrømme svikt i egne påstander om årsaker til de store forskjellene her i landet? Eller tatt feil i sin tolkning av EØS avtalen, om hvorvidt den gir oss det handlingsrom vi trenger eller ikke, for å bevare selvråderetten.

Norske politikere stoler ofte mer på sannhetsgehalten i eget partiprogram, enn på den sannheten en forskningsrapport legger til grunn om samme faktiske forhold. Det ligger på sett og vis ikke i tiden for politikere, å stole på ren faglighet - hverken fra forsknings- eller eksperthold. En politiker av i dag stoler med andre ord mest på seg selv, på partiprogrammet, og på meningene til «folk flest».  

Når hørte vi sist en politiker innrømmet å ha tatt feil av virkeligheten

Hvis «folk flest» sine meninger skal legges til grunn for hva politikerne bør mene til enhver tid, blir det faktisk problematisk, både for folk flest og for politikeren, å danne seg sikre oppfatninger om virkelighetens verden. I dagens politiske debatt opplever vi alt for ofte at ekspertutredninger, NOU`er, forskningsrapporter og annen fag-faktabasert kunnskap bokstavelig talt  blir lagt i politikerens skuff, før folk flest får vite hva saken dreier seg om. Og ikke bare det. Ekspertuttalelser som strider mot partiets forutinntatte standpunkt, beskyldes titt og ofte for å være «bestillingsverk» (og da selvfølgelig bestilt av deres politiske motstandere).

Det har utviklet seg en litt snodig form for konkurranse politiske partier mellom, om hvem som lykkes best med, å «skyte ned» eller svekke en ekspertutrednings/forsknings-rapports legitimitet med politiske argument, før velgerne får sjans til å danne seg en oppfatning av innholdet. Og dessverre, vi hører stadig sjeldnere politikere som forsikrer sine velgere, om at de har tatt seg god tid til å studere motstanderens fakta- og premissgrunnlag, før de – på egne og velgernes vegne - dømmer sin politiske motstanders forslag nord og ned.

Debatter preget av gjensidige beskyldninger om «udokumenterte påstander», eller at motstander «farer med løgn og usannheter» er det mange av. Hva skal en politisk engasjert velger egentlig tro? For eksempel om EØS avtalen, og om dens virkninger for norsk distriktspolitikk eller samferdselspolitikk? I slike debatter opplever vi stadig vekk at den ene som kan «dokumentere» at EØS avtalen vil ta fra oss sjølråderetten, mens den andre, like dokumenterbart, hevder vårt nasjonale handlingsrom vil bestå, minst like vidt og godt som før.

Hvorfor skal det være så vanskelig for en politiker å innrømme at mange saker skaper politisk og juridisk usikkerhet. Går det virkelig ikke an for en politiker å si, at «vårt partis primære standpunkt må fravikes noe i denne EØS-saken, men vi skal forsøke å gjøre det beste ut av den, ut fra vårt rettspolitiske ståsted. En utenkelig og defensiv uttalelse vil mange si. Utenkelig, fordi en så vidt reflektert og forsiktig politisk uttalelse antakelig ville svekke slagkraften i eget partis EØS-politikk. Men, kanskje reagerer velgerne på en helt annen måte? Kanskje velgerne rett og slett vil tenke at usikkerhet om rett og galt i politikken må vi leve med, litt mindre av den ideologiske påståelighet er en befrielse for oss velgere osv. Man skal ikke se bort fra at velgerne tenker slik, og at usikkerhet om eget partis fortreffelighet heller vil øke partiets troverdighet og styrke, enn å svekke det.

 Ekspertuttalelser som strider mot partiets forutinntatte standpunkt, beskyldes titt og ofte for å være «bestillingsverk»

Politikere kan også virke litt vel uberørt av egenproduserte usannheter og fusk med fakta. Han bør derved ikke føle seg for trygg på, ikke å bli avslørt av egne velgere for lemfeldig omgang med sannheten. Det å snakke til velgerne mot bedre vitende har som vi vet sin pris. Velgerne kan rett og slett miste interessen for politikk, og gradvis betrakte politikkens arena mer som underholdende, enn som opplysende.

Tillit mellom politiker og velger trives nok best hvis politikeren er åpen og ærlig om det han mener, eller om det han sier at han mener. Ærlighet varer lengst, også når du skal redegjøre for det fakta- kunnskaps- og premissgrunnlag du selv har valgt å bygge sine påstander overfor velgerne på. Husk at velgerne dine er opplyste og reflekterte mennesker som utmerket godt vet, at politikken ikke gir de «riktige» svar, men i beste fall de svar som partiet tror du som velger gjerne vil ha som svar.

Det å snakke til velgerne mot bedre vitende har som vi vet sin pris. Velgerne kan rett og slett miste interessen for politikk

En politiker vil derfor stå seg på å innrømme at også andre partiers politikk har til hensikt å skape et enda bedre og tryggere velferdssamfunn. Men, samtidig må politikeren prøve å overbevise velgerne om at hans partis virkemidler for å nå mer velferd er å foretrekke.

Hvis partiet ditt må svartmale andre partiers politiske motiver og virkemidler for at velgerne skal velge ditt parti, vil det dessverre være et symptom på at kunnskaps- og faktabasert politikk er på vikende front.

Kanskje kan vi likevel håpe på, at det under neste års valgkamp, dukker opp en og annen politiker som våger å si til sin mot-debattant: «Kan vi ikke i det minste forsøke å forklare våre velgere hvilket faktagrunnlag vi bygger på, før vi fargelegger vår fakta-bruk med våre egne rød – og blåfarger?»

 

 

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse