Annonse
Lederne i de fire miljøorganisasjonene bak klimasøksmålet, Therese Hugstmyr Woie i Natur og Ungdom, Frode Pleym i Greenpeace Norge, Maren Esmark i Naturvernforbundet og Steinar Winther Christensen i Besteforeldrenes klimaaksjon på dagens pressekonferanse før rettssaken starter. Foto: Ørn E. Borgen, NTB
Synspunkt
Synspunkt

Kan en dommer ta politiske hensyn uten å være inhabil?

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Spørsmålet om dommeres, regjeringsmedlemmers og forvaltningsbyråkraters habilitet dukker stadig opp. Særlig i saker der politikernes rettsforståelse blir satt på prøve, enten i den offentlige debatt, eller av domstolene. Skulle en domstolsavgjørelse i en EØS-sak eller i en klima-miljøsak gå en politiker midt imot, vil det fort kunne bli stilt spørsmål av typen: Var avgjørelsen preget av NN sitt generelle EU syn? Eller: Var avgjørelsen preget av NN sitt tidligere arbeid som lov-utreder med miljørett som fagområde? Ikke godt å si. Og hvor nær eller perifer må fortiden og kunnskapen egentlig være for å kunne bedømme en persons habilitet?

Mistanken om at en dommer eller forvaltningsbyråkrat kan ha vært påvirket av utenforliggende hensyn når «saken» din avgjøres, er sikket ikke grei å gå rundt med. Særlig ikke hvis den avgjørelsen som fattes av en domstol står i direkte motstrid til det et politisk parti har sagt til sine velgeren er den rettmessige forståelse av sakens realiteter.

Ikke greit for noen politikere å bli å bli belært av en domstol om hva den rettmessige politikken skal være. For å kunne være forberedt på motbør i retten, kan det derfor, i det minste, være på sin plass å få bragt på det rene om dommerens habilitet er i orden. Hensikten med en habilitets-granskning vil da ofte være å få eliminert enhver berettiget eller uberettiget tvil eller mistanke om at dommeren eller annen myndighetsperson skal ha hatt noen som helst befatning med de spørsmål saken reiser. Enten i nåtid eller i fortid. Det er vel også rimelig grunn til å tro, at den part som bærer på den største tvil om dommeren har samme rettsoppfatning som han selv, ivrer mest for at habiliteten granskes.

Hvor nær eller perifer må fortiden og kunnskapen egentlig være for å kunne bedømme en persons habilitet?

Ikke rart partene i en «sak», enten det er i en forvaltnings-sak eller i i en domstols-sak er opptatt av at rettferdigheten skjer fyllest – og da helst på de rettslige og politiske premiss man selv har anvendt for sitt syn på hva som er rett og rettferdig i sakens anledning. Og habilitetsreglene, de er jo nettopp der for å sikre at ingen med befatning i «saken» skal kunne mistenkes for å være påvirket av utenforliggende hensyn når avgjørelser fattes.

Hensikten med habilitetsreglene er å være mest mulig trygg på at ingen berørte i saken skal sitte igjen med et snev av mistanke om at de som avgjør den har fordekte politiske eller private agendaer og meninger som kan ha påvirket avgjørelsen.

Hverken en dommer eller en byråkrat med avgjørelsesmyndighet i en forvaltningssak skal ha ytre seg mye generelt om det tema «saken» kan grupperes under før noen påstår at uttalelsene egentlig berører det «saken» direkte gjelder. Og dermed utløses fort spørsmål om myndighetspersonens partiskhet, uavhengighet, hans tidligere liv og levnet, faglighet, organisasjonstilknytning eller nettverks-familie-venner relasjoner osv. osv.

Betryggende og rettssikkert vil noen si. Andre vil kanskje si at slik habilitets-granskning ikke er av de mest tillitsskapende aktiviteter man kan bedrive i en rettsstat.

Det burde være slik, at enhver borger her i landet kunne gå ut fra, at dømmende og utøvende myndighetspersoner er i besittelse av minst en like god forstand og rettslig vurderingsevne som den man selv mener å besitte. Den vår Herre har gitt et embete, har han også gitt forstand, heter det jo. Folk flest bør også kunne gå ut fra at myndighetspersoner er politisk tenkende mennesker, som deg og meg. Mennesker med integritet, og mennseker som selvfølgelig ikke legger fra seg sine verdi-politiske eller rettspolitiske grunnholdninger når man går på jobb.  

NAV-saken, og en rekke andre saker, viser at myndighetspersoner, uansett hvilken rolle eller funksjon de innehar, kan begå feil, glemme, overse, og ikke være optimalt tilstede i en «sak». Det er menneskelig å feile, selv for en myndighetsperson. Men, man må ikke blande kritikk om dommerens eller byråkratens judisium, med en kritikk, basert på at han ikke er enig med deg – i «sak».

Høy tillit betyr selvsagt ikke at man skal godta enhver avgjørelse som fattes av en myndighetsperson. Men det betyr at man bør tenke seg om før man klager eller prøver sin «sak» på nytt og på nytt, i alle forvaltnings- og domstolledd som tenkes kan.

Selvsagt kan det være berettiget i mange tilfeller – å klage og anke, men ikke hvis din klage eller anke kun er basert på en mistanke om at myndighetspersonen har tillagt avgjørelsen sin private politiske rettsoppfatning. Det blir for grunt. Rettssikkerhet dreier seg ikke bare om å få rett på egne vilkår, men også om å respektere rettens avgjørelse. Hva den  «rette» avveiningen er, det selvsagt opp til enhver å foreta.

Noen høyst aktuelle habilitets-spørsmål har dukket opp i en høyesterettssak som starter onsdag den 4. november. Saken gjelder et klimasøksmål rettet mot staten, fra navngitte miljøorganisasjoner. I denne saken har også staten tatt til orde for at en av dommerne er å anse som inhabil. I tillegg er tre høyesterettsrettsdommere nå å anse som inhabile før plenumsbehandlingen finner sted. Begrunnelsene for inhabilitetsinnsigelsen er mange og ulike. De spenner fra tidligere engasjement i ulike miljøvernorganisasjoner, til lov-utvalgsdeltakelse og familierelasjoner av mulig betydning for habiliteten.

Habilitetsvurderinger blir ofte foretatt i krysningspunktet mellom faglige – politiske og juridiske hensyn. Rett lovforståelse er i mange saker avhengig av hva som er å anse som «riktig» politisk vurderinga av tolknings-grunnlaget for saken. Da forekommer det vanskelig, og kanskje litt aparte, å si at beslutningen er fattet på faglig objektivt, juridisk grunnlag – upåvirket av andre hensyn. Det kan vel faktisk tenkes at en dommer eller en forvaltningsbyråkrat som lander på en annen konklusjon enn den man selv mener er rett og riktig, både har tatt faglige, juridiske og politiske hensyn, uten at man dermed kan plukke de politiske hensynene ut, og påstå at de kvalifiserer for inhabilitet.

 

 

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse