forskning
Forskning og nasjonal stolthet
I Frankrike er det landesorg i politikk og akademia. Landet er spesielt hardt rammet av pandemien, men for mange smerter også de franske forskernes nederlag i det internasjonale vaksinekappløpet.
Mari Sundli Tveit er ny administrerende direktør i Forskningsrådet.
SYNSPUNKT.
At Frankrike ikke har evnet å frembringe en vaksine mot covid-19, i konkurransen med Tyskland, USA og Storbritannia, er intet mindre enn en nasjonal ydmykelse.
Etter noen få dager som direktør i Norges forskningsråd er det tankevekkende å følge den franske debatten, og samtidig trekke noen tråder til vår egen situasjon. Frankrike er opplysningstidens vugge, og den nasjonale bevisstheten om landets vitenskapelige tradisjoner er sterk.
Det var til Paris den unge polakken Maria Skłodowska reiste for å realisere sine ambisjoner. Senere ble hun kjent som Marie Curie og etter hvert som merkenavn for et av de ypperste stipendier unge europeiske forskere kan oppnå. Og alle franskmenn kjenner deres egen Louis Pasteur, utdannet ved École normale supérieure – den universitetsinstitusjonen i verden som har flest nobelprisvinnere.
Så når selveste Pasteur-instituttet, i samarbeid med den franske farmasibedriften Sanofi, nærmest har kastet kortene etter en mislykket jakt på koronavaksinen, er det kanskje ikke rart at reaksjonene er sterke. «En ydmykelse for Frankrike», sier kommunistlederen Fabien Roussel. En annen venstresideprofil, Bastien Lachaud, tvitret: «Ingen vaksine i Pasteurs hjemland! Hvilket symbol!». Den sentrumsorienterte François Bayrou, tidligere regjeringsmedlem gjennom mange år, karakteriserer situasjonen som «en uakseptabel degradering av nasjonen».
Det er vanskelig å tenke seg en tilsvarende storm rundt manglende forskningsresultater i Norge.
Men hva betyr det? Hvor sterkt står forskningen hos oss i Norge, og hvilke forventninger har vi å leve opp til? Kanskje kunne vi vært litt stoltere, for det står faktisk ikke så verst til.
Ser man på resultatene i forhold til antall innbyggere, ligger Norge på åttende plass i verden når det gjelder de vitenskapelige nobelprisene (bak Sverige, Danmark og UK, men foran Tyskland, USA og Frankrike). Vi publiserer relativt mange vitenskapelige artikler, og ligger som nummer fire i verden pr. hode, bak Sveits, Danmark og Sverige. På en tilsvarende oversikt for sitering av forskningsartikler, ligger vi som nummer sju i verden. Vår forskningsinnsats er særlig sterknår det gjelder geovitenskap og biologi, noe som dels har sin forklaring i vår rolle som petroleumsnasjon, dels i vår satsing på klimaforskning.
Og ja – vi kan med rette være stolte av forskerne våre i Norge
På noen felter er vi som et lite land helt avhengige av verden rundt oss.
Vi har gode vaksineforskere i Norge. Underveis i pandemien har norske TV-tittere blitt godt kjent med en av dem, Gudveig Grødeland, som i tillegg til å være en dyktig forsker også er en svært god formidler. En annen, Agnete Fredriksen, har nylig tatt selskapet Vaccibody på børs og fått Forskningsrådets innovasjonspris for sitt arbeid med kreftvaksiner. Men det sier seg selv at det norske forskningsmiljøet er for lite til at vi skal kunne ligge i front på hvert eneste virus som kommer vår vei. Her ser vi hvor viktig det er at Norge er aktivt med på de internasjonale arenaene og kunnskapsutviklingen.
Men hvorfor har vi ikke norske politikere som stønner høylytt og oppgitt over manglende forskningsresultater?
Kanskje tror de at velgerne ikke bryr seg så mye? Det er faktisk feil. Forskningsrådets holdningsundersøkelser viser at befolkningen er ganske interessert i forskning, og langt mer interessert i forskning enn for eksempel i sport. Det skulle man jo ikke tro når man ser medienes dekning.
Men i en europeisk undersøkelse fra 2010 lå vi likevel omtrent midt på treet; i Norge erklærte 35 prosent seg som svært interessert i «nye vitenskapelige funn og teknologisk utvikling». Her lå Frankrike foran, med 41 prosent.
Mye tyder på at pandemien har gitt forskningen et kraftig løft i opinionen.
I våre egne undersøkelser sier nå hele 66 prosent seg enige i at de «nyter personlig godt av det som skjer innenfor forskning og utvikling», opp fra 47 prosent i uka før Norge stengte ned 12. mars i fjor. Tilliten til forskning er også høyere enn noen gang, og de fleste er godt fornøyd med forskernes innsats under pandemien.
Økt tillit forplikter. Verden står overfor massive utfordringer. God forskning er en forutsetning for at vi skal kunne håndtere klimaendringer og nå bærekraftsmålene, for å nevne noen problemstillinger. Da skulle man tro at også politikerne ville ha store forventninger til hva forskningen kan bidra med. Mens forskerne på sin side bør kunne forvente at politikerne leverer gode rammebetingelser.
Og ja – vi kan med rette være stolte av forskerne våre i Norge. Der Frankrike har Louis Pasteur og Marie Curie, står vi på skuldrene til Fridtjof Nansen og Kristine Bonnevie – for å nevne et par bautaer. Norske forskere og forskningsmiljøer hevder seg sterkt, vi er langt fremme på en rekke områder og har mange talenter på vei opp og frem. Bevisstheten rundt forskningens betydning og våre forskeres slagkraft har fått et løft i folks bevissthet og er noe vi absolutt skal være stolte av som nasjon.
Som ny direktør i Forskningsrådet er det en god inspirasjon å ta med meg i arbeidet framover.
