Belgisk statsbesøk: Populær kongefamilie i delt land

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Kong Philippe II, dronning Mathilde og deres eldste barn og tronarving Elisabeth er alle vel ansett i Belgia. Kongen er tremenning av kronprins Håkon – hans far Albert II er Kong Haralds fetter.  Albert abdiserte til fordel for sin sønn i 2013.

Den nå 65 år gamle Philippe framsto i mange år som en nokså beskjeden og svært tilbakeholden ung mann. Den franske storavisen Le Monde, som i 1980- og 90-årene blant annet var kjent for sine treffende politiske karikaturtegninger, hadde lenge for vane å tegne daværende kronprins Philippe kledd i slåbrok.

Slik er det ikke nå. Den belgiske kongen er aktiv og populær. Han bruker rollens mulighet til medvirkning i det politiske liv. Da Belgia ventet og ventet på å få en regjering etter siste valg i 2024 – det tok 600 dager – hadde Kongen hele 18 samtaler med mannen som til slutt faktisk ble statsminister, Bart De Wever fra det flamske nord, som er leder for et høyreorientert parti og borgermester i den flamske «hovedstaden» Antwerpen.

Kompromissets nødvendighet

De Wever, som gjennom et langt politikerliv har gjort seg til talsmann for en mye skarpere deling av landet langs språklig-kulturelle skillelinjer (men med økonomi og næringslivspolitikk som argument), later til å ha myknet noe – kanskje delvis som følge av samtalene med Kongen. De Wever erkjenner nå tilsynelatende kompromissets  absolutte nødvendighet i landet.

For det er stor forskjell mellom de to landsdelene – det fransktalende Wallonia i sør og det flamsktalende Flandern i nord. På nær sagt alle plan. I tillegg kommer vanskelighetene med å etablere politisk samarbeid om felles styring av Brussel-regionen. Slik De Wever har forstått saken tidligere, finansierer Flandern langt på vei Wallonia. For å illustrere dette poenget reiste han en gang til Wallonia med et par lastebiler fulle av papirpenger som han tømte ut, med god flamsk pressedekning.

Men mannen har endret holdning. Han er statsminister for det hele, og i Flandern har han de siste årene måttet holde avstand til et enda mer ytterliggående flamsk-nasjonalistisk parti: Vlaams Belang. Der går det en absolutt grense. De Wever forhandler på normalt vis med alle partiene som finnes i et så oppstykket politisk terreng som det belgiske. Med to unntak: Vlaams Belang og det fransktalende radikale Belgisk Arbeiderparti (PTB).

Samle og holde samlet

Kompleksiteten i dette bildet er slik at det alltid tar lang tid å konkludere. Regjeringene må nødvendigvis bestå av mange partier. Kongens overordnede funksjon og anliggende er å samle og holde samlet. Det må være de fleste kongers primærformål – men i et land som Belgia har kongehuset en ekstra vanskelig oppgave og en ekstra viktig funksjon. 

For hva ville Belgia vært uten Brussel, og hva ville Brussel vært uten de mange internasjonale institusjonene? EU, NATO, tenktanker og akademiske institusjoner – og ikke minst – et stort internasjonalt pressemiljø. Både flamlendere og wallonere vil ha Brussel.

Belgia er ikke den beste eleven verken i EU- eller NATO-klassen, når det gjelder å oppfylle de økonomiske forpliktelsene som følger med. Men Belgia har noe som kan være mangelvare i mange andre land, og som kommer godt med i disse store institusjonenes liv og levnet, kanskje mer nå enn på lenge: Belgias kjennemerke er pragmatisme – av ren nødvendighet. 

At til og med Bart De Wever nå viser at han har lært å stikke fingeren dypt i Flanderns leirete jord, er en stor politisk hendelse i Belgia. For nettopp i dypet av Flandern ligger et historisk budskap: Forhandling, ikke krig. Moderne monarker er enige i det.