Franske opptøyer tente en politisk gnist

Selv om det var EU-kampen som lokket Tellevik Dahl til å melde seg inn i organisasjonen til de vaffelstekende, unge politikerne i Sosialdemokratisk studentforbund i studietiden, jobber hun i dag iherdig med å utjevne forskjellene mellom elever i Oslo-skolen.

Med Oslofjorden i bakgrunnen, snakker hun på inn- og utpust om de ambisiøse målene byrådet har satt seg for at flere unge skal fullføre og bestå utdanningsløpet. Her skal ingen barn bli glemt.

– Jeg håper at vi klarer å redusere forskjellene mellom rike og fattige. De er store i Oslo, ikke bare mellom øst og vest, men også internt i små nabolag rundt omkring i byen. Å sørge for at ingen blir glemt, er den politiske hovedoppgaven. Da må vi kompensere for de ulikhetene .

Revolusjonær ryggsekk

Etter grunnskoleutdanning i en liten kommune på Vestlandet, bestemte Tellevik Dahl seg for å ta videregående i Frankrike. Men akkurat på den tiden ble det introdusert store utdanningsreformer i landet. Dette skapte enorme opptøyer.

Det endte med at studenter i hele Frankrike streiket i tre uker. Enden på visa var at den daværende franske utdanningsministeren måtte gå. Selv var den unge vestlendingen ikke vant med et så sterkt politisk engasjement blant ungdommer.

– Som 16-åring og ny i et land der jeg knapt kunne språket, syns jeg det var veldig kjekt å streike og ikke gå på skolen. Det var fascinerende og uvant for meg å oppleve så mye politisk aktivitet på en skole. Det var en spennende opplevelse, men jeg engasjerte meg ikke politisk utover det, sier hun.

Da Tellevik Dahl vendte snuten hjem mot Norge høsten 1989, var det en del oppmerksomhet rundt statsbudsjettet. På Blindern i Oslo var oppmerksomheten rettet mot finansering innen høyere utdanning. Renten ble satt opp og det var ingen utvikling i stipendordningen.

– Jeg så det ble varslet om demonstrasjon og hadde jo sett i Frankrike at dette var et bra virkemiddel. Da jeg møtte opp ved administrasjonsbygget på Blindern forventet jeg å se mange hundre mennesker. Der var det 30 personer. Jeg ble helt oppgitt og tenkte «i alle dager, er det ingen som engasjerer seg for dette? Det er jo kjempeviktig». Jeg ble skuffet og tenkte at jeg uansett hadde mer enn nok å konsentrere meg om på matematikkstudiet.

Venstrevridd

Etter det skuffende oppmøte for å kjempe for studenters rettigheter, begynte Tellevik Dahl å engasjere seg i studentorganisasjonsmiljøet på Chateau Neuf. Samtidig savnet hun det politiske engasjementet hun hadde sett i Frankrike.

EU-kampen skulle være vendepunktet som gjorde at hun søkte seg tilbake til det politiske miljøet. På Frederikkeplassen var det mange politiske organisasjoner som hadde stands.

– Jeg gikk bort til noen som stekte vafler og som så hyggelige ut. De viste seg å være enige med meg i det meste. At jeg var på venstresiden visste jeg allerede, forteller hun.

Tidligere hadde hun stemt SV ved fylkesvalget i Rogaland og Ap ved kommunevalget.

– Sosialdemokratisk studentforbund traff mine verdier og meninger på en meget god måte. Derfra var det veldig kort vei til å bli tillitsvalgt og studentrepresentant. Da ble man sugd inn i det, sier hun.

Likestilling i akademia

I tillegg til EU-kampen, kjempet Tellevik Dahl også for å fremme kvinner i akademia. Kvoteringsregler innenfor akademia var en stor sak på denne tiden.

– Jeg er feminist og har alltid hatt tro på kjønnskvotering som et viktig virkemiddel. Vi hadde ikke kommet så langt i Norge dersom man ikke hadde stadfestet de prinsippene ganske tidlig i ulike organisasjoner og lovverk.

Mye av studietiden hennes ble brukt på å synliggjøre hvordan kvinner ble forbigått oppover i systemet. Hun viser til eksempel ved doktorgradsstipender der man gjerne telte antall publikasjoner innenfor et vist tidsrom, gjerne rett etter hovedfag. Dette var ofte da kvinner stiftet familie og var hjemme med barn.

– I akademia var det helt klart nødvendig med kvotering. Det er ikke rart menn ble ansatt i stedet for å ta hensyn til familiestifting og foreldrepermisjon.

Tellevik Dahl har selv blitt kvotert inn i styrer og verv, noe hun forteller at hun er stolt av. Dette er verv hun ikke hadde fått ellers.

– Men jeg har alltid følt meg kvalifisert, legger hun til.

Ja til EU

Egentlig var det den internasjonale poltikken som fikk Tellevik Dahl inn i politikken som student. Arbeiderpartiets studentorganisasjon (SSF) var de første til å si ja til EU i arbeiderbevegelsen.

– Selve partiet sa det ett år etter oss. Det var en viktig sak, og jeg så på meg selv som ganske radikal. Man er radikal når man vil avgi makt.

– Er du fremdeles for norsk EU-medlemskap?

– Ja, jeg mener det er viktig å samarbeide på overnasjonalt nivå om en del ting. Det er stabiliserende både økonomisk og sikkerhetsmessig. Jeg syns det var veldig riktig at EU fikk fredspris, legger hun til.

Naturlig leder

I studentpolitikken steg Tellevik Dahl raskt i gradene. Årsaken til det, forklarer hun, var at det dessverre var altfor få andre studenter som engasjerte seg.

– Hvis man viser at man har lyst, får man også tillit.

– Kommer ledelse naturlig for deg som person?

– Jeg ble tidlig speiderleder og elevrådsleder, i tillegg til rollen som storesøster. Det faller meg naturlig å ta ansvar. Jeg har også vært heldig med å få ansvar gjennom min yrkes- og politiske karriere. For meg er lederrollen veldig trygg og jeg har vært heldig og hatt gode folk rundt meg. Beslutninger er noe jeg ikke er redd for å ta, sier hun bestemt.

Husker seierne

I dag er Tellevik Dahl politisk leder for en sektor med 25.000 medarbeidere, 90.000 elever, 37.000 barnehagebarn og et budsjett på 23 milliarder krone. Å få fatt på det er en veldig stor ledelsesoppgave.

– Det er utfordrende og det fins mange tidstyver, men jeg har aldri blitt skremt at de utfordringene jeg har fått. Det tar lang tid før jeg blir skikkelig sinna, men så går det fort over. Jeg er ikke langsint. Om det ikke går min vei, må man bare jobbe videre med neste sak og se om man kan ta noe opp igjen på et senere tidspunkt. Jeg har ikke tid til å dvele for mye med tap i politikken. Man har så kort tid til å gjøre store ting i politikken, så det er mer seierne enn nederlagene som har festet seg.

– Hvilke seier har kostet mest?

– Jeg vet at det som kommer til å koste mest vil være å bryte opp i de store sosiale ulikhetene i Oslo som er skapt gjennom mange år med Høyre-styre. Det er en kamp som koster hver dag, men som er helt nødvendig. Og jeg har vært med på små og store snuoperasjoner før.

I 2015 var hun en del av bevegelsen i Arbeiderpartiet som var med på å få partiet til å godkjenne heroinassistert behandling på landsmøtet. Samtidig klarte de å vedta at man skulle ha et forskningsprosjekt med mål om å vaksinere alle barn.

– Det var et arbeid jeg trodde skulle ta flere år. Flertallet var lenge imot oss, men vi vant begge kampvoteringene. Det var helt fantastisk. Da gjør det ikke noe om man har tapt andre saker, når en av de viktige sakene man har kjempet for plutselig går gjennom.

Tom innboks

Som student var Tellevik Dahl fulltidspolitiker både ved UiO og Norsk Studentunion. Da hun ble gravid, var ikke motivasjonen til å gjøre ferdig hovedoppgaven veldig stor. Hun søkte, og fikk, fast jobb ved Institutt for informatikk.

Den største overgangen i karrieren var likevel å gå fra det ordinære arbeidslivet til å bli opposisjonspolitiker.

– Innboksen var helt tom. Jeg gikk fra å håndtere 300 e-poster om dagen og ha høyt tempo til å få ti e-poster om dagen i starten. Da måtte jeg begynne å finne på ting selv. Jeg skjønte at her kom ikke arbeidet av seg selv.

Byråden liker å ha ting å gjøre, selv om hun innrømmer at hun er flink til å være lat også. På denne tiden var det mye opp til henne selv, som alene med ansvar for byutviklingsfeltet i et opposisjonsparti. Hun måtte i større grad definere arbeidshverdagen selv.

– Det tok litt tid før jeg kom meg opp i fart og fikk satt meg selv på kartet. I byutviklingen kranglet vi ikke om penger, der skulle man prøve å finne de beste løsningene for byen. Vi fikk et ganske godt samarbeid i den komiteen jeg satt i. Det ble svært givende etterhvert. Vi fikk til mye, sier hun stolt.

Hektisk mediehverdag

I dag har pipen fått en annen lyd. Arbeidshverdagen til en byråd holder seg sjeldent innenfor åtte til fire-rammen. På vei til morgenmøte på Rådhuset, legger byråden ofte turen innom Østlandssendingen for å snakke om dagsaktuelle saker.

– Det ligger på Torshov, og de vet at jeg bor like ved. Derfor er det fort gjort å ta en tur innom der.

Ofte består dagen av besøk ute på skoler, barnehager, bedrifter og forskningsmiljøer som er relevant for saker hun jobber med akkurat nå. I tillegg er det alltid mediehenvendelser som må håndteres eller saker som skal «selges inn» til media.

– Noen ganger avsluttes dagen med debatt på Østlandssendingen, TV 2 eller Dagsnytt 18. Arbeidshverdagen er ganske variert, det er stort sett fem til seks tema som er på dagsorden hver dag, så jeg må omstille i hode før hvert møte jeg går på, forteller hun.

Aldri i flymodus

– Det er mye press, men det føler jeg at jeg takler bra. Jeg liker å diskutere. Det er derfor jeg har brukt mange år av livet mitt i politikken. Jeg er ikke redd for motsetninger. Det som klart har endret seg de 20 årene jeg har vært politiker, er at mediepresset er betydelig større nå enn før. Det er forventet at man skal være til stede døgnet rundt i alle kanaler. Hvert ord man sier blir lagret et sted. Det kan det vris, vendes og tas ut av sammenheng.

– Skrur du noen ganger mobilen på flymodus?

– Jeg gjør ikke det. Sannsynligvis er jeg for mye på. Det er veldig sjelden jeg sitter her på kontoret, jeg er stort sett på farten. Det er på kvelden jeg kan surfe litt på tv og pc, men telefonen er alltid på. Jeg må kunne registrere om kommer en telefon eller e-post på ting som er viktig. Det er en del av gamet. Det er gøy og variert. Man vet aldri hva dagen vil bringe. En mediesak kan faktisk overta og kaste om absolutt alle planer. Det skjer til tider. Man må være fleksibel, selv om jeg liker struktur og planlegging. Selv om kultur spiser struktur til frokost, så hjelper struktur. Det gjelder både hjemme og på jobb, sier hun.

Vin, ost og taler

Etter 18 år med Høyre-styre i Oslo, mener Ap-byråden at det er nok å ta tak i på den politiske fronten fremover.

– Mange barn og unge står utenfor det fellesskapet som Arbeiderpartiet kjemper for.

– Hva er det viktigste du har oppnådd i karrieren din?

– Jeg er stolt over den omorganiseringen vi fikk til på Biologisk institutt på den korte tiden jeg var der før jeg havnet i Rådhuset. Det å få skapt identiteten til det nye biologiske instituttet etter delingen av det gamle instituttet, med de sårene som noen hadde etter det, krevde litt, både fra meg som administrativ leder, men også fra styret og den vitenskapelige ledelsen.

Hun brukte mye tid ute i forskningsgruppene for å høre hvilke behov de hadde, fordi det ikke alltid er gitt hvordan man skal organisere en virksomhet.

– Ny organisering kom på plass, ny strategisk plan ble laget og underveis feiret vi små og store hendelser. Det er viktig å feire de små hendelsene. Litt vin, ost og taler hjelper på samholdet.

Hissig nestleder

Lederskap handler ofte om «push» eller «pull». Tellevik Dahl prøver å kombinere disse to. Det første handler om å være tydelig på hva hun vil oppnå, på mål og retning.

– Her kompromisser jeg ikke, slår hun fast.

Det andre handler om å gi fagfolkene tillit og handlingsrom, og til å basere de politiske løsningene på reelle behov.

– Det er viktig for meg, fordi jeg må vite hvordan terrenget ser ut og hva man har behov for. Jeg er litt utålmodig, men har blitt mer tålmodig med årene. Jeg var mer hissig når jeg hadde nestlederposisjoner, enn som leder.

Byråden var nestleder i mange år og det var ofte hun som ble sendt ut i krigen. Da kunne hun i større grad enn nå være den tøffe og tydelige lederen.

– Som leder er det en del andre hensyn man må ta, flere helhetsvurderinger og man har personalansvar. Man må faktisk gjøre noen valg. Det er ikke alle kamper som kan tas. Selv om fagfolkene vil at du skal kjempe for en sak, er det ikke sikkert det gagner arbeidsplassen der og da, sier hun, men slår fast at hun fremdeles er ganske tydelig på hva hun forventer.

Aldri gi seg

Tellevik Dahl forteller at mange dyktige ledere i politikken og akademia har vært med å forme henne. Spesielt trekker hun frem sin vitenskapelige leder under Kvalitetsreformen i 2003.

– Det var mitt første år som leder etter mange år som nestleder. Reformen krevde omorganisering av institutt og studietilbud. Jeg lærte mye om hvordan man får med seg folk og ikke bare kommer med direktiver ovenfra og ned. Prosess er halve jobben.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– De fleste gode rådene jeg har fått handler om å aldri gi seg. Det finnes alltid en annen løsning. Ting kan alltid gjøres annerledes. Det er ikke alltid ting skal forandres, men det er heller ikke slik at ting ikke kan forandres. Jeg aksepterer ikke at man bare forsvarer det bestående, selv om det bestående kan være bra. Det kan hende det fins en bedre løsning rundt neste sving.

Sjenert på privaten

Byråden er blitt et kjent ansikt i debatter og media. Hun er ikke redd for å si meningene sine høyt og tydelig. Samtidig er hun ikke den som nødvendigvis stikker seg ut i privatlivet.

– Jeg er ganske sjenert. De som kjenner meg gjennom mitt yrkes- og politiske liv forstår ikke helt det. Men jeg har alltid vært trygg i de rollene jeg har hatt, men jeg er ikke den som har et stort behov for å utlevere meg selv i selskaper. Jeg har en lang lunte som kan eksplodere, men det går heldigvis fort over. Det er kanskje ikke alltid like lett for de som mottar eksplosjonen, sier hun med et smil om munnen.

– Har du noen du ser opp til?

– Det er klisje å bruke Gro, men hun var ekstremt definerende for min generasjon. Kampen for likestilling, kvinners mulighet til å gjøre karriere og for miljøet.

Tellevik Dahl har selv kjent på presset da hun ble mor for andre gang og var i en lederposisjon både ved UiO og som leder av bydelsutvalget. Her skulle hun levere på mange områder samtidig.

– Da er man avhengig av at man har noen hjemme som er med på å dele på oppgavene. Det var jeg heldig å ha da barna var små. Det var likestilt. Samtidig har livet i politikken, takket være Gro og mange andre kvinner, blitt litt mer menneskevennlig.