Gir seg ikke uten kamp

KrF-leder Knut Arild Hareide sto i kampen helt til siste stemme var talt opp under partiets ekstraordinære landsmøte i november. Han tapte kampen om partiets retningsvalg, men vant ny respekt langt utenfor egne rekker. Her var det en politiker som ville noe. Og som tok opp kampen for det han trodde på – selv om risikoen var skyhøy og hele hans karriere lå i potten.

Et annet sted, omtrent samtidig: Bellona-stifter Frederic Hauge tvinger hele toppledelsen i miljøstiftelsen til å trekke seg. Hauge var ikke tilfreds med ledelsens nye strategi, og valgte største motstands vei – han bytta ut hele gjengen.

En som ikke klarte å bytte ut sin sjef, var sjefredaktøren i avisa Vårt Land, Åshild Mathisen. Men ingen kan si at hun ikke prøvde. Det hadde lenge vært dårlig stemning mellom sjefredaktøren og sjefen i eierselskapet Mentor Medier. Da Mentor-sjef Per Magne Tveiten ville si opp Mathisen, aksepterte hun rett og slett ikke å få sparken, og forsøkte heller å få styret til å beholde henne og å kvitte seg med Tveiten istedenfor.

Den kampen tapte hun, og måtte til slutt takke for seg i Vårt Land.

Dette er bare noen eksempler på norske ledere som i 2018 har gått i krigen for seg selv og det de tror på. De bøyer ikke av. De tar opp kampen når de får sparken, de nekter å bøye seg for lederkollegiet eller de utfordrer endog loven. Det siste har Norwegian-sjef Bjørn Kjos gjort – og vunnet fram med. Etter å ha slåss mot fagorganisasjoner i flere rettsinstanser fikk han i høst endelig gjennomslag i Høyesterett for at morselskapet Norwegian ikke har arbeidsgiveransvar for piloter som er ansatt i flyselskapets datterselskap.

Kjos har spilt svært høyt i mange år, og selv om det er for tidlig å si om han vinner hele luftkrigen, så har han i alle fall vunnet slaget om å ikke være arbeidsgiver for alle.

Tatt for mye tran?

Så, hva skjer ‘a? Har norske sjefer tatt for mye tran i 2018? Eller ser vi konturene av en slags ny trend blant norske ledere? Der tiden for botsgang og flat-legging er over?

– Dette er definitivt en mulig trend, sier professor Jan Ketil Arnulf ved Handelshøyskolen BI. BI-professoren er psykolog og har særlig forsket på hvordan ledelse utøves og skapes.

Han tror dagens ledere har større behov for at deres historie kommer ut, dersom de får sparken eller på annen måte er i hardt vær.

– Det har alltid vært maktkamper på toppen. Men der man tidligere ga seg for overmakten i stillhet, er det nå flere som ikke aksepterer å tape disse maktkampene. De gir seg ikke før de må, sier Arnulf til Dagens Perspektiv.

– Jeg er brennsikker på at disse folka har lyst til å ta igjen. De har andre historier å fortelle enn «den offisielle». De har andre interesser og andre stakeholders de vil holde seg inne med. De vil at deres alternative fortelling skal komme fram.

LES MER OM LEDERTRENDER |

• De som ikke ville gi seg
• De som står han av
• Toppleder anno 2019: Ingen steder å gjemme seg

«Menneskeofring»

Dette med å gi ledere sparken er blitt en slags moderne menneskeofring, mener Jan Ketil Arnulf. Han samarbeider med Nationalmuseet i København og Kulturhistorisk museum i Oslo om et forskningsprosjekt der man ser nærmer på nettopp dette med toppledere som slutter ufrivillig. «Human sacrifice and values» heter prosjektet, der Arnulf og hans kolleger blant annet har kartlagt medieomtalen av norske ledere som har fått sparken mellom 1945 og 2018.

Tallene er skaffet til veie i en fersk Masteroppgave med tittelen «You’re fired: A study of public leader exits from 1945 to 2018». Oppgaven er skrevet av Sandra Hjersing og Thea Berner, som Arnulf har vært veileder for.

Statistikken i masteroppgaven viser en eksponentiell økning i lederoppsigelser – fra omtrent ingen før 1980 og opp til i dag.

– Før 1980 fikk ikke ledere sparken i Norge. Den praksisen kom med jappetiden, og var en internasjonal trend, sier Arnulf.

Det handler om plassering av skyld, mener BI-professoren.

Hvis en virksomhet er kommet i hard vær, har skadet sitt omdømme eller leverer alt for dårlige resultater, trenger man en syndebukk. Ved å sparke toppsjefen har man satt bjella på katten og bidratt til å gjenopprette balansen.

– Man sparker gjerne en leder for å gjenopprette tillit til eller i styret. Det er ikke alltid at den som får sparken har skylda for at noe har gått galt i virksomheten. I et symbolsk ofringsperspektiv er strengt tatt ikke alle disse lederoppsigelsene rasjonelle handlinger, og da må du forvente at de som er utsatt for dette etter hvert vil fortelle andre historier, mener Arnulf.

Kjemper for sin ære

Dersom en virksomhet opplever en krise, vil det gjerne oppstå et markedsmessig tilbakeslag. Noen må «ta skylda». Da blir det å sparke sjefen gjerne en del av en «dekkhistorie», ifølge Arnulf.

Men på ett tidspunkt vil ikke de berørte være med på dette lenger. De har en annen historie å fortelle. Dermed tar de til motmæle. De kjemper for sin posisjon, for sin ære.

– Men er de blitt flere i det siste? Disse som ikke gir seg? De som står på sitt? Og som tar opp kampen der man tidligere vanligvis bare kastet kortene?

– Det kan se ut som om stadig flere ledere viser en tydeligere vilje til å kjøre maktkamp. De gir seg ikke uten kamp. Det er kanskje dit vi er kommet nå, sier Arnulf.

Å sprake en leder har vært vanligere og lettere i private bedrifter. Allerede i Telenor, der staten er en betydelig eier, blir det vanskeligere og mer problematisk. I selskaper som Telenor er valg av toppledelse noe som ikke bare er et konsernanliggende, framhever Arnulf. Det er også politikk. Da kan det fort oppstå problemer.

For eksempel er det vanlig at sjefer som får sparken også får beskjed om å holde kjeft. De får kanskje en pen fallskjerm for å ikke si noe om bakgrunnen for sin avgang.

– Berit Svendsen var veldig flink i så måte. Da det til slutt endte med at hun trakk seg, og sluttet i Telenor, tok hun ikke igjen direkte. Men hun klarte like vel å bevare sitt rykte som en god leder.

I privat sektor får sparkede ledere gjerne godt betalt for å holde kjeft og å forlate sin post i stillhet. Men det får ikke Astrid Søgnen i Utdanningsetaten i Oslo kommune. Det fikk heller ikke Christine Meyer i SSB.

– Det var nok ingen av de involverte som ønsket å få belyst SSB-historien i all sin grelle åpenhet, slik som i kjølvannet av Christine Meyer-saken. Det ble veldig dramatisk. Men hun fikk et stadig sterkere behov for å si i fra. For å fortelle sin historie, sier Arnulf.

Ofrer sine egne

Det har sterk symbolsk kraft å sparke sjefen. Det viser at man ofrer noe. Man ofrer en av sine egne. Derfor kaller Jan Ketil Arnulf de hyppige lederavsettelsene en «moderne form for menneskeofring».

– Og det er ikke alltid en rasjonell handling. Det er umulig å vite om det virkelige problemet for virksomheten blir løst om man sparker sjefen. Ofte blir det ikke det, sier han.

Arnulf er imidlertid tydelig på at det også er noe bra ved at også sjefen risikerer å få sparken.

– Denne praksisen har jo endret ledelse fra å være et privilegium for en liten indre krets, til å bli et kompetansedrevet virke med tydelige krav.

Arnulf mener forskningen kan vise at dersom et styre begynner å sparke en sjef, så sparker man gjerne flere. Det blir på en måte lettere neste gang.

De utløsende årsakene til at noen ledere kommer i åpen konflikt med sine styrer eller konsernledelse, er ikke alltid så lett å peke på. Men den vanligste årsaken er at virksomheten taper penger eller på annen måte ikke presterer som forventet.

Da trenger man en syndebukk, og ofrer det beste man har – sjefen.