Ombyggingssjefen

Det kom ikke som noen stor overraskelse da styreleder Merete Smith avslørte at det ble Seltun som fikk det som kanskje er toppjobben i norske teater. «Rett mann på rett plass», lød kommentaren til redaktøren av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, Therese Bjørneboe. Seltun har 20 år som teatersjef bak seg, først på Black Box og Avant Garden.

– Det er ikke helt klart hvor dere skal spille når teatret etter planen skal stenge for omfattende oppussinger i 2022 til 2026? Blir det bygningen til Munchmuseet på Tøyen, når den flytter over i Lambda?

– Ja, det ligger i kortene, det er på de nærmeste avklart. Men spør meg om en stund, sier teatersjefen når jeg møter ham for en teatersjef-prat på Litteraturhuset. Seltun fikk jobben som teatersjef i april i år, men tiltrer ikke formelt før i januar 2021.

– Du begynner ikke som teatersjef på National før om drøyt halvannet år. Når begynner du litt mer uoffisielt å forberede deg til sjefsjobben?

– Det begynte jeg med i går! Over sommeren går jeg inn i en stillingsbrøk så da blir det mer offisielt.

Romantisk

Oppussingen av teatret er det Statsbygg som tar seg av det, via et arkitektkontor som ennå ikke er valgt. Det er ikke Seltun som leder ombyggingsprosessen, men han skal være med på den, forteller han.

– I løpet av din seks års åremålsperiode: Hvor mye kommer du til å jobbe med flytting av teater, og hvor mye med teater?

– Begge deler. Men det er klart at det aller viktigste i min åremålsperiode, det jeg blir målte på, blir i hvor stor grad vi lykkes i flyttingen, både med hensyn til kvaliteten på produksjonene utenfor huset, med publikum og med økonomi.

– Noen vil sikkert si at teatret like gjerne kunne fått en moderne bygning slik Nasjonalmuseet og Munchmuseet vil få?

– Noen mener sikkert det. Men jeg tror mange publikummere har en forventning om at et teater skal være en gullbue og rød plysj. Og det er ikke noe galt med det. Det går ikke an å være glad i teater uten å være hvert fall litt glad i gull og rød plysj, sier Seltun som har vært teatersjef på Trøndelag teater i ni år.

– Der hadde vi på en måte to «hovedscener», en større og moderne og en liten forgylt titteskapsscene fra 1818, den eldste norske teaterscenen som har vært i kontinuerlig bruk. Mange trøndere syns nok det er den lille gamle teatersalen som er teatret med stor T, forteller han.

– Jeg har også selv et romantisk forhold til teater. Samtidig synes jeg det er ekstra fint nå vi får kontrasten mellom gull og stas og samtidig et moderne sceneuttrykk. Når ombygningsprosessen på Nationaltheatret får vi et moderne scenehus med mye større kapasitet til større og flere forestillinger.

Postdramatisk

– Hvilken betydning for ditt repertoarvalg og andre lederbeslutninger har det at du er dramaturg og utdannet i teatervitenskap? Begge deler forholdsvis uvanlig blant norske teatersjefer?

– Etter å ha vært teatersjef så lenge, både i institusjonsteater og før det for scener for frie grupper, er jeg blitt kunstnerisk altetende. Jeg er ikke bare opptatt av den tradisjonen som ligger mitt eget teatersyn nærmest, men har lært meg å sette opp et bredt program. Som dramaturg er jeg selv ikke kunstner. Min rolle er å forvalte andres kunstnerskap. En teatersjef som har bakgrunn som regissør vi for eksempel kunne ønske å gå inn som teatersjef med sin egen kunstnergjerning. Det kan være bra det også, men det en annen tilnærming.

– Men du har en sterk interesse for det som kalles det postdramatiske? Altså et mer fysisk teater som er mindre tekstbundet, lineært og psykologisk. Nå har vi vel sett en del av dette også på National de siste 10-15 årene, så det blir kanskje ikke noe brudd ...

– Det har, som du sier, vært endringer på flere norske scener forhold til den mer tekstorienterte teatertradisjonen som preget teatrene tidligere. Poenget med den postdramatiske tilnærmingen er at teater er en selvstendig kunstart, som oppstod separat fra litteraturen og bygger på en annen tradisjon. Teater er ikke først og fremst litteratur. Det er ikke primært en forfatters ord, men visuelt, fysisk og auditivt i tillegg til verbalt. Teatret er nærvær, det får liv der og da.

– Men det er viktig å understreke at nå som jeg har vært leder lenge, er jeg opptatt av et mangfoldig teateruttrykk og litteraturen er selvfølgelig en kunstform som ligger teateret svært nært.

– Er det de fremdeles frie gruppene som representerer det nyskapende teatret i dag, synes du? Eller har institusjonsteatrene halt innpå, eller overtatt?

– Det siste. Det er mye fri scenekunst som er veldig tradisjonell, og det foregår mye nyskaping på institusjonsteatrene. Å si at de frie gruppene står for nyskapningen i dag, er i beste fall et politisk slagord. Det finnes absolutt også tradisjoner og normer i det frie feltet som gjerne fremstiller seg som åpent og normløst, sier Seltun, som tidlig i sin karriere fikk viktige impulser fra andre europeiske land, særlig Tyskland og Belgia. I Belgia har de ikke institusjonsteatre, så alle teaterensembler kan sammenlignes med frie grupper her hjemme, sier han og tilføyer:

– Belgia var et spesielt spennende teaterland på 80- og 90-tallet, men fikk seg en knekk etter finanskrisen i 2008.

– Folkelig

Nationaltheatret har et belegg på 83 prosent. Hvert år besøker omtrent 250.000 publikummere teatret. Det er høy tall, mener den nye teatersjefen.

– Teatrets publikumstall er riktig gode, men det er et ønske at når vi kommer tilbake i et nyoppusset hus skal vi produsere mer teater.

Han vil ikke si noen konkret om hvor smertegrensen går for teaterbilletter, men påpeker at teatret har tre finansieringskilder – offentlige midler, billettinntekter og sponsorinntekter.

– Å sette ned prisene i sosialt øyemed tror jeg ikke er mulig, for det er såpass dyrt å produsere teater. Men vi kan kanskje se på om man kan treffe bedre med målrettede tilbud til forskjellige publikumsgrupper. Tilgjengelighet og målrettethet versus kunstneriske hensyn er et paradoks teatrene hele tiden må debattere med seg selv. «What you lose in the swings, you make up for in the roundabouts». Når du tar en risiko, må du har rimelig sikkerhet et annet sted.

– Du sa i et intervju på Dramatikkens hus i fjor at programmeringen for Trøndelag teaters musikaler var «relativt cheesy« med «The Sound of Music» og lignende. Vil det samme skje på National?

– Nei. Det trengs ikke heller, for Nationaltheatret står i en annen tradisjon. Det brede repertoaret der er mer forankret i en klassisk dramatradisjon.

– Du har også sagt at Black Box, er et eliteteater mens Trøndelag teater, som du kommer fra nå, er folkelig. Hva er Nationaltheatret?

– Nærmere Trøndelag teater.

– Men med færre allværsjakker i salen?

– Allværsjakker var Cathrine Telles uttrykk. Det er en annen tradisjon og kultur her.

Det nasjonale på National

– Nationaltheatret var en del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Hvor viktig er det «nasjonale» på Nationaltheatret i dag? Og hvis det er viktig, hva går det nasjonale eventuelt ut på i dag?

– Hadde du spurt for fem år siden, ville jeg sagt at vi kan tone ned det nasjonale nå. Men når du ser den betydningen det nasjonale har fått i andre sammenhenger, er det fint at vi har et nasjonalteater. Det ligger noen forventninger knyttet til ordet. Samtidig må vi problematisere hva det nasjonale er, og det kan vi gjøre fra scenen. For å sette det på spissen: Noen tror at du finner en stein i Jotunheimen, plukker den opp og snur den, kan de lese hva Norge er på steinen.

– Dersom det går i orden med den nye scenen dere får på Tøyen, kan jo det gi dere nye publikummere, for Tøyen har jo en stor minoritetsbefolkning?

– Opplagt. Når vi er på flyttefot, må vi benytte anledningen til å bli kjent med nye folk, og de med oss, sier teatersjefen, som ønsker å beholde den planlagte scenen også etter at ombyggingen av den gamle teaterhuset er fullført. For etter ombyggingen, når alt det som ikke synes fra salen er blitt kraftig oppgradert, mister teatret sin tredje scene på huset – malersalen.

Primadonnaer

Litteraturen om ledelse har gjerne et kapittel om primadonnaen, det vil si den talentfulle medarbeideren som går inn for oppgaven med kompetanse og glød. Og ofte veldig sterke meninger. Primadonnaen er suveren på sitt område og derfor vanskelig å lede, lyder teorien. Utrykket er hentet fra opera, men det er trolig like mange primadonnaer på et teater, antyder jeg.

– Nationaltheatret er kjent for en del veldig sterke personligheter. Hvordan skal du lede dem?

– Jeg snakker fag med dem, og jeg viser interesse og respekt for andres perspektiver. Folk som har bestemte oppfatninger, er gjerne sterke kunstnere med stor kunnskap om faget, sier Seltun.

– Jeg har vært borti mange sterke personligheter i min karriere. Det dreier seg om en kombinasjon: å ta dem på alvor, uten å la seg vippe av pinnen selv. Sterke personligheter er gjerne ansatte som føler et stort ansvar for å ta vare på viktige verdier, på noe umistelig, inn i en ny tid. Det har jeg en grunnleggende sans for. Uten at vi kan la det så i veien for også å tenke nytt. Teater er veldig dialogbasert, ikke bare på scenen, men bak også, mellom mennesker som må samhandle godt på tvers av tradisjoner, generasjoner og kulturer.

– Inkluderende

Seltun har sterk teaterfaglig utdanning, men noen lederutdanning har han aldri tatt. Veien har blitt til mens han gikk, og han har lært fra en jobb til neste. Han beskriver sin lederstil som «inkluderende».

– I gamle dager satt teatersjefen innelukket bak en dør, og når han hadde bestemt seg for repertoar og rollebesetning, kom det hvit røyk ut av pipen. Jeg bruker folkene rundt meg veldig aktivt og tar beslutninger sammen med ledergruppen og andre instanser. Det betyr ikke at jeg bedriver ansvarspulverisering, men jeg sikrer meg at alle vet hvorfor vi gjør som vi gjør, slik at vi får en lojal kultur. Jeg leder et fellesskap hvor vi sammen finner veien. Det er uhyre viktig at informasjonsflyten er god, mener han og tilføyer:

–Teatret er både linjeorganisert og prosjektorganisert. Hver forestilling er et prosjekt med egen regissør og egne krefter og beslutningsstrukturer. I kunstneriske spørsmål kan vi ikke ta demokratiske beslutninger på allmøter. Det er viktig å lytte og få innspill fra andre, men kunsten er ikke demokratisk.

– Hvilke av følgende lederegenskaper vil du si at du har? Ansvarsfølelse, systematikk, helhetsperspektiv, vilje til teamarbeid, utholdenhet, vilje til makt.

– Ja, ja, ja, ja, og ja – men det siste, det med makt, det vil jeg si på en annen måte. Hvis vi heller sier innflytelse for å få utrettet noe i norske teater og særlig nå på Nationaltheatret, er svaret ja.

– Det jeg siterte over var Aslak Bondes oppsummering av egenskapene som førte Gro Harlem Brundtland til topps. Men politikere liker heller ikke ordet makt så godt...

– Også jeg liker bedre innflytelse!

Demokratiet

Politikere snakker gjerne om teater og andre kunstarter som noe som kan brukes til å øke verdiskapingen, for eksempel til å markere Norge i utlandet, styrke svake grupper, øke landets prestisje og støtte opp om norsk næringsliv. Det er, ikke uventet, ikke hva teatersjefen vektlegger.

– I en rapport fra Aalborg universitet fra 2017 konkluderte forskerne med at kunst er bra for psykisk helse. Noen kommuner i Danmark har begynt med å sponse kulturprosjekter for deprimerte. Hva synes du om det?

– Man kan snakke om merverdi i kunst på mange nivåer, og for eksempel forholde seg til helse og verdiskapning og offentlige ordskifte. Og det er sikkert bra og riktig at kunst kan virke som terapi. Men det må aldri bli kjernevirksomheten.

– Hva er egentlig teatret til for, hvis man kan stille et så stort spørsmål?

– Teatret er til for demokratiet. Teatrene er en av institusjonene i historien som knytter an til det at vi har et land, og hos oss har et demokrati. Og lenge før det: Teater er en del av sivilisasjonen. Mennesker har spilt teater i uminnelige tider.

«Rai rai»

– Hvilke oppsetninger har gjort mest inntrykk på deg, i inn- og utland?

– Vanskelig. Det er så mye. Jeg har sett veldig mange bra oppsetninger av det belgiske teaterkompaniet TG Stan. Jeg kan nevne en oppsetning av Ibsens «En folkefiende» på nittitallet som brøt ned skillet mellom scene og sal og hadde en utrolig troverdig spillestil. Oppsetningen evaluerte Ibsens tekst fortløpende. Resultatet av evalueringen? Ibsens skuespill holder.

Seltun nevner også et kompani som gjestet Black Box med en forstilling som het «Gatz». De spilte hele F. Scott Fitzgerald-romanen «The Great Gatsby». Det tok syv timer. En skuespiller leste hele teksten, og hver gang en ny person tok ordet i teksten, kom det en skuespiller på scenen og leste sine replikker.

– Plutselig oppdager du at fortelleren blar fremover og ikke bakover i boken, han kan den utenat. Jeg kan også nevne en oppsetning på Komische Oper i Berlin av Händels opera Xerxes i regi av Stefan Herheim og med den store, dessverre nå avdøde mezzosopranen Stella Doufexis. Det var en stor kjærlighetserklæring til teatret og det teatrale.

– Therese Bjørneboe har sagt du er rett mann på rett plass – men kaller deg samtidig finkulturell. Kommentar til begge deler?

– Jeg oppfatter meg ikke som finkulturell. Jeg er opptatt av seriøst teater. Det blir ofte blandet sammen. Men det var jo jeg som fant på tittelen på vår forestilling på Trøndelag teater: «Robin Hood – rai rai i Sherwoodskogen!»

– Vil du få norske Herheim, som er en internasjonal stjerne og jobber mye i Tyskland, til å sette opp noe på National?

– Det hadde vært noe. Men regissører av hans format har avtalebøkene fulle i mange år framover.

Blitt Oslo-gutt

Jeg spør Seltun om hvilke samtidige norske dramatikere som nordmenn bør kjenne til, og han sier – i pakt med sitt prostdramatiske teatersyn hvor teksten bare er utgangspunktet for oppsetningen og den ferdige forestillingen kan ligge et godt unna utgangspunktet – at han egentlig helst vil snakke om regissører. Men han nevner dramatikeren Arne Lygre. Så nevner han den tyske dramatikeren og dramaturgen Marius von Mayenburg og kommer med to-tre mindre kjente belgiske navn.

Ingen overveldende nasjonal patriotisme å spore, med andre ord. En anelse lokalpatriotisme hvis vi strekker det veldig langt – Lygre er faktisk født i Bergen, som Seltun selv – mens han spilles overalt, inkludert på scener i mange europeiske land.

– Du har bra selvtillit, men du er ikke en veldig «typisk bergenser» i den mer stereotypiske betydningen? Ingen høy stemme, ikke et ord om de sju fjell....

– Nei, jeg har aldri følt meg veldig som bergenser, selv om jeg bodde der de første 28 årene av mitt liv. Begge foreldrene mine var fra Voss. Nå er mitt forhold til Bergen mest romantisk. Men jeg kan snakke i det vide og brede om forskjellen mellom bergensere og trøndere, påstår teatersjefen.

– Jeg er blitt knyttet til Oslo, hvor jeg har bodd i siden 2014 mens jeg pendlet til Trondheim. Jeg har bodd i Oslo før også. Så jeg har begynt så se på Oslo som min hjemby, særlig etter at vi kjøpte oss hus på Kjelsås, nær marka.

Musikk og mening

«Vi» er han selv, kona Silje Thingstad, som jobber i Norsk teater- og orkesterforening, og deres to barn, på sju og elleve. Han forteller at hans teaterinteresse ikke kom fra barndomshjemmet. Foreldrene var ikke spesielt teaterinteresserte eller aktive i kulturlivet. Faren var i forsikringsbransjen, og moren var utdannet sykepleier, men var mye hjemmeværende.

– Det begynte med at jeg interesserte meg for eksperimentell rock, punk, new wave og og heavy metal. Jeg begynte tidlig å kjøpe plater og lyttet til tekstene. Moren min døde da jeg var atten, og jeg fant mening i musikk og lyrikk, minnes han.

– Så fikk jeg et stipend og bodde et år i Madrid. Akkurat da hang Guggenheim-samlingen i Reina Sofia, det var før de bygde i Bilbao. Det var gratis inngang, og jeg så utstillingen mange ganger. Det ble mitt møte med den moderne kunsten.

– Hva lytter du til i dag?

– Mye av det samme. Electronica også. Jeg tar sønnen min på teknokonserter. Og country. Ivar Medaas er en av Norges mest misforståtte kunstnere. Mange tror han var en rar fyr skjeløyd fyr.

Seltun drar ikke bare på konserter, han lager sin egen tekno hjemme, viser det seg.

– Du vet disse førtiåringene som plutselig kjøper motorsykkel? Min virkelige førtiårskrise var da jeg kjøpte synthesizer. På åttitallet var det noe av det kuleste, vi lyttet til Depeche Mode. Jeg husker jeg hadde så lyst på en av et spesielt merke, Roland Jupiter, men det var helt utenfor min økonomiske rekkevidde. Jeg programmerer dem til å spille for meg.

Gjest Baardsen

– Hva leser du helst, har du noen yndlingsforfattere?

– Mye faktabøker og biografier og debattbøker. Jobben min er så full av litteratur at det er godt å lese noe annet som kontrast. En av de morsomste jeg har lest er «Jakten på Gjest Baardsen» av Erling Gjelsvik. Den sier ekstremt mye om hvordan Norge var på attenhundretallet, da Baardsen satt i botsfengsel. Den er full av ville historier som den hvor han har bryter seg ut av fengsel og kommer seg unna i lensmannens båt og blir fakket igjen etter halvannen time på horehus. Baardsen var kanskje den første moderne, ikke-kristne nordmann. Han brøt de ti bud i ett kjør, som en Peer Gynt. Memoarene hans ble en bestselger og stod i Henriks Ibsens bokhylle, så du skal ikke se bort fra at han var en av inspirasjonskildene til Ibsen.