Det evige maset om høye matpriser

Den romerske statsmannen Cato den eldre avsluttet alltid sine taler med: «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges.» Det skjedde til slutt – men det tok tid.

Utsagnet har blitt et symbol på å holde fast ved en mening over uten nødvendigvis å gi begrunnelse. Man vil bare minne om det – alltid og overalt.

Slik har det også blitt for politikerne med matprisene. Det lyder slik: «Vi må få lavere priser på mat ved å jobbe målrettet for å bedre konkurransen, slik at forbrukerne får et best mulig tilbud.»

Dette er næringsminister Cecilie Myrseths kommentar til Aftenposten etter at Finansdepartementet har pekt på årsaker til at matprisene er høyere i Norge enn i Sverige. Slikt er kjekt å vite – selv om det ikke skal ha noen betydning for den politikken som føres.

Billigere i Sverige

«Den viktigste forklaringen på prisforskjellen mellom Norge og Sverige er tollen på importerte matvarer», mener økonomene som bistår finansminister Jens Stoltenberg.

Denne saken kommenterer ikke Stoltenberg – han vet at matprisene ikke kan styres politisk. De verbale øvelsene overlates til næringsministeren, ikke landbruksministeren. Grunnen er at Konkurransetilsynet er underlagt Næringsdepartementet.

Det er Konkurransetilsynet som utsettes for regjeringens drømmerier. De skal få ned prisene ved å sørge for at konkurransen blir hardere. Da vil prisene – i teorien – gå ned.

Opposisjonen benytter enhver anledning til å rope om at matprisene er for høye, og ber regjeringen ta grep. Regjeringen mener de har tatt grep – og flere skal det bli.

«Vi har blant annet styrket Konkurransetilsynet med økte bevilgninger og nye verktøy, og vi har gjort det enklere for konkurrenter å få tilgang til butikklokaler. Vi har nylig lagt frem tiltak for å bidra til styrket tilsyn med bransjen og gi forbrukerne bedre prisinformasjon», sier Myrseth.

Høy lønnsomnhet

Hun peker på at Konkurransetilsynets undersøkelser viser høy lønnsomhet i bransjen og høye priser. Det får hun ikke helt til å stemme.

Men det stemmer ganske godt. De som driver butikker er opptatt av å sikre god lønnsomhet. De tar de prisene markedet tåler. Konkurranse fører til at noen priser går opp, andre ned.

Det er ikke noe merkelig som skjer i dagligvarehandelen. Det er så normalt som det kan få blitt.

Høye matpriser er villet politikk. Vil vi ha lavere priser, må vi redusere tollen på importerte produkter. Det vil ikke det politiske flertallet, fordi det vil føre til en viss nedbygging av landbruket.

Vi betaler noe mer for mat enn strengt tatt nødvendig, fordi det har en verdi å ha landbruksproduksjon i hele landet.

Senterpartiet vil redusere momsen på mat til 10 prosent. Det vil føre til lavere priser, men det er ikke godt å si hvor mye. Det vil være fristende for butikkene å senke prisene mindre enn momsreduksjonen tilsier – og dermed øke sin egen inntjening.

Lavere matmoms koster fort 10 milliarder kroner – og har ingen fordelingsprofil. Det er først og fremst de som kjøper den dyreste maten som tjener på det.

Finansdepartementet mener dagligvarekjedenes egne merkevarer bidrar til lavere – ikke høyere – priser, fordi det gir mer konkurranse.

Innkjøpspriser

Regjeringen droppet nylig forslaget om å regulere dagligvarekjedenes innkjøpspriser. De fryktet at det like godt kunne føre til høyere priser.

Om de tre kjedene hadde vært omtrent like store, ville de hatt omtrent de samme innkjøpsprisene. Men regjeringen våger seg ikke på en lov som regulerer hvor store markedsandeler en aktør kan ha. Det ville i så fall bety at NorgesGruppen måtte selge noen av sine butikker til konkurrenter.

De siste 20 årene har alle regjeringer snakket om at matprisene er for høye. Men de får ikke gjort noe med det. Mye prat – en god del handling også, men handling som bare viser at regjeringen gjør noe. Men resultater gir det ikke.

Importvernet skal vi beholde. Det beskytter norske matvareprodusenter mot utenlandsk konkurranse. Utenlandske kjeder kan ikke ta med seg sitt nettverk av leverandører til Norge. Derfor etablerer de seg ikke her. Lidl forsøkte – men ga opp.

Politikerne får fortsette å ønske seg noe de aldri får.

Karthago holdt lenge stand, men ble fullstendig ødelagt av romerne i 146 f.Kr. De norske dagligvarekjedene med høye priser er ikke truet. De vil klare seg – tross verbale angrep fra politikerne år etter år.