En opposisjon kan ikke få styre

Det er knapt noe enklere i politikken enn å skape en krise. Mediene higer etter dramatikk, ofte utløst av en uttalelse fra en politiker eller et utspill fra et parti. Å trekke krisekortet er en effektiv måte å bli synlig for velgerne på.

Selv om opposisjonen skaper aldri så store kriser, er det ikke gitt at de får særlig innflytelse over politikken. Man vet ikke på forhånd hvordan velgerne vil reagere på kriser som trekker ut og får samfunnsmessige konsekvenser.

I USA har Demokratene skapt krise ved å nekte å godkjenne budsjettet Donald Trump har lagt frem. De godtar ikke at Trump vil fjerne subsidiene ved kjøp av privat helseforsikring. Under Joe Biden ble disse tilskuddene økt.

USA tilbyr subsidier til utvalgte grupper, siden landet ikke har et offentlig finansiert helsevesen.

Blokkerer bevigninger

Når Trump nekter å komme Demokratene i møte, svarer de med å blokkere bevilgninger til driften av statsadministrasjonen. Tusenvis av ansatte er sagt opp eller permittert. Konsekvensene blir mer alvorlige for hver dag som går.

Spørsmålet er hvem som gir seg først. Dette er løsbart – det lar seg gjøre å finne et kompromiss. Men tiden ser ikke ut til å være inne for det, fordi det ikke er klart hvem velgerne gir skylden.

Mandag i forrige uke varslet Sébastien Lecornu at han ville trekke seg som statsminister i Frankrike, fordi det var umulig å få flertall for budsjettet. President Emmanuel Macron ba ham gjøre et nytt forsøk innen onsdag.

Han lyktes ikke, og holdt fast ved at han måtte trekke seg. Macron svarte med å si at han ville utnevne en ny statsminister – den sjette på to år. Fredag utnevnte han Lecornu på nytt, og ba ham sette sammen en ny regjering.

Lecornu gjorde som han ble bedt om. Søndag var den nye regjeringen klar. I går ble det klart at også denne regjeringen vil bli møtt med mistillit.

Macron skylder på opposisjonen

Macron sier opposisjonen ene og alene har ansvar for det kaoset som har oppstått.Både høyresiden og venstresiden skylder på Macron.

Landet må ha et budsjett. Regjeringen gjør et nytt forsøk på å få flertall i dag. Det spørs om det går.

Det ser ut til at Macron tvinges til å skrive ut nyvalg – enten til nasjonalforsamlingen, eller til presidentembetet. Det høyreorienterte partiet Nasjonal Samling mener Macron ikke har noe annet valg enn å trekke seg.

Sammenlignet med USA og Frankrike, er Norge rene idyllen. Dagen før statsbudsjettet skal legges frem, er alle partiene tøffere i retorikken. Klokken 10 i morgen skal det snakkes med store bokstaver og i begynnende dramatiske vendinger.

De fire partiene som har gjort det klart at de vil ha Jonas Gahr Støre som statsminister, akter ikke å samle seg om en felles strategi for å presse regjeringen til å føre en politikk de kan støtte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) orker ikke tanken på å samordne sine synspunkter med SV, Rødt og MDG. Da Sp satt i regjering med Ap, hadde de sitt svare strev med å godta endringene SV ville ha gjennom. Med Rødt og MDG i kompaniskap med SV, frykter Sp at det nærmer seg det umulige.

Sp kommer til å fremme flere forslag de vet både SV, Rødt og MDG er imot, men som tror de borgerlige vil støtte. Sp vil stå fritt til å samarbeide sak for sak – til høyre eller til venstre.

Willoch og Bondevik

Da Kåre Willoch var statsminister i 1986, satte han foten ned i den såkalte bensinavgiftsaken. Han fikk ikke Frp med på å øke bensinavgiften. Det endte med at regjeringen gikk av.

Rundt årtusenskiftet var det strid om gasskraftverk. 9. mars 2000 stilte Kjell Magne Bondevik kabinettspørsmål – han gjorde det klart at regjeringen ville gå av dersom den tapte avstemningen om å forhindre bygging av gasskraftverk. Det gjorde den, med 81 mot 71 stemmer.

For Willoch og Bondevik handlet det om at regjeringen måtte ha autoritet til å styre landet. De ville ikke godta at opposisjonen presset dem over grensen for hva de kunne akseptere. Et sted måtte grensen gå.

Hvor grensen for Jonas Gahr Støre går, er det ingen som vet – ikke engang ham selv på dette tidspunkt. De andre partiene vet det heller ikke. De vil etter hvert finne det ut.

SV har gjort det klart at de ikke vil forhandle om budsjettet før Oljefondet har solgt seg ut av alle selskaper som bidrar til folkemordet i Gaza.

Nå er det inngått våpenhvile. Det pågår ikke et folkemord. Dermed kan SV sette seg til forhandlingsbordet, fornøyd med at de slapp å ta på alvor at de hadde stilt et ultimatum.

Kirsti Bergstø kan takke Donald Trump for at han har avverget den første krisen.