Nytt mikroskopisk klimakutt i revidert

Klimagassutslippene i Norge gikk ned med ca. 1,2 prosent fra 2024 til 2025. Utslippene endte på omtrent 44,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Fra 2023 til 2024 var nedgangen nesten 4 prosent. Museskrittene framover blir mindre, med andre ord.

Målet er at vi skal kutte klimagassutslippene med 55 prosent sammenlignet med 1990. Vi har nå nådd 13,9 prosent. Innen 2035 skal vi ha kuttet 70 prosent.

Da de rødgrønne holdt pressekonferanse i går i forbindelse med at de ble enige om revidert budsjett, var det ikke måte på hvor fornøyde de var. MDG fikk oppgaven med å skryte av gjennomslagene de hadde fått på klimaområdet.

Det er snakk om museskritt – skjerpede krav om reduserte utslipp i bygg og anlegg, subsidiering av utslippsfrie varebiler, lavere priser på kollektivtransport, ytterligere én milliard til karbonfangst, og at avgiftsfritaket på bensin og diesel ikke videreføres etter 1. september. Samtidig vurderes momsfritak på gjenbruk.

Dette vil bidra til å få utslippene noe ned. Det er vanskelig å si hvor mye.

Økt materiell velstand

Revidert budsjett legger opp til at folk flest skal få det litt bedre økonomisk. Vi forventer økt materiell velstand. Det betyr økt forbruk. Økt forbruk betyr økte klimautslipp.

Knut Halvorsen, siviløkonom og dr.philos. i sosiologi og professor emeritus ved OsloMet, har skrevet boken Hvorfor klimakrisen er uløselig. Grunnen er økonomisk vekst.

Jakten på profitt – for å produsere mer, tjene mer og forbruke mer – gjør det nær sagt umulig å stoppe den globale oppvarmingen slik Parisavtalen legger opp til.

«Det må erkjennes at venstresiden så vel som høyresiden i politikken, og særlig fagbevegelsen med LO i spissen og NHO, alle har hatt en blind tro på at en vekstfilosofi fundert på kapitalistiske prinsipper vil bringe oss nærmere ‘det gode samfunn’, mens drivhuseffekten neglisjeres», skriver han.

Han mener vi altfor lenge har trodd at økonomisk vekst vil gjøre at vi slipper å bli konfrontert med hvordan den skal avveies mot grunnleggende moralske spørsmål som sunt klima og rettferdig fordeling.

Han er pessimist i synet på om verden vil lykkes i å nå klimamålene. Han tror vi går mot en temperaturøkning på minst 2,1 grader. Dette vil få store konsekvenser for levevilkårene mange steder i verden. Det blir ille, men vi kan forhindre at det blir verre – vel å merke om vi toner ned målet om økonomisk vekst.

Det finnes en rekke land i verden hvor det er forståelig at de ønsker økonomisk vekst. Det er de rike landene som bør droppe ytterligere velstandsvekst.

Kunnnskapsoversikt

Halvorsen kaller boken sin en kunnskapsoversikt. Han gir en solid innføring i debatten om vekst, naturvern og klimautslipp de siste tiårene. Han minner om at mange i Norge lot seg inspirere av Erik Dammann, som for 50 år siden lanserte Fremtiden i våre hender. Mange ble med i bevegelsen, som fikk stor oppmerksomhet. «Men de fleste av oss gled inn i ‘hamsterhjulet’», skriver han.

Velgerne vil ha økt materiell velstand. Politikerne vil gi dem det. Det er bare MDG som utfordrer vekstideologien, dog i beskjedne ordelag.

Det kan endre seg om konsekvensen av klimakrisen blir mer alvorlig. Selv om internasjonalt samarbeid er på lavbluss for tiden, er det ikke utelukket at verdens ledere vil samle seg om felles tiltak.

De globale klimautslippene vil fortsette å øke. Norge vil sannsynligvis ikke klare å redusere utslippene med mer enn 2–4 prosent hvert år. Vi rekker ikke engang å nå halvveis fram til målet vi satte oss for 2030.

Det er pinlig for en oljenasjon som Norge. Vi kan ikke leve med det. Det er bare å gå i gang med å bruke hundrevis av milliarder på klimatiltak i fattige land og føre disse utslippskuttene inn i vårt eget klimaregnskap. Parisavtalen tillater det.