Enighet om prat, ikke realiteter

Enigheten som ble oppnådd i natt mellom regjeringen og de fire støttepartiene, er først og fremst en seier for Jonas Gahr Støre og regjeringen. Partiets nestleder og parlamentariske leder, Tonje Brenna, har levert varene. 

Da Sp og Rødt ble enige med Ap om budsjettet, visste Kirsti Bergstø at slaget var tapt. Men hun følte hun måtte gå enda en runde i ringen før hun ble slått ut sammen med sitt krav om at Oljefondet skal selge seg ut av israelske selskaper.

«Se hvor jeg har kjempet», var budskapet til dem i egne rekker som hadde oppfordret henne til å stå på kravene til krampa tok henne. Andre i SV mente de burde slå følge med Rødt med en gang.

SV oppnådde fint lite i ekstrarunden som ble avsluttet i natt. De kan prise seg lykkelig for at de har kommet seg ut av skjærsilden.

Bergstø har lært en lekse: Hun kommer ikke til å stille flere ultimatumer til regjeringen. Det er greit å framstå som hard i klypa, sta som et esel og brøle som ei løve. Hvis det er slik hennes egne vil ha det, får vi leve med det. Men det betyr lite med tanke på gjennomslag for de sakene SV brenner for.

I skyggenes dal

Utfordringen for Bergstø framover er å passe på at hun ikke havner i skyggenes dal, mens Rødt fikser å opptre der solen skinner.

MDG er et kapittel for seg selv. Arild Hermstad spratt opp som en løve og ned som en skinnfell. Lørdag ga han beskjed om at MDG ikke kunne støtte budsjettet fordi det ville øke klimautslippene. I går sa han nærmest uten forbehold at de ville stemme for å kaste regjeringen på fredag dersom Støre stilte kabinettspørsmål. Men la han til: Han kunne la regjeringen fortsette dersom den gikk med på endringer i budsjettet.

Politikk handler om realiteter og prat. Tonje Brenna fikk lokket Hermstad ut i pratens verden. Han bet på.

Det han i alle fall har oppnådd, er tittelen i VG: «Siste kapittel i norsk oljehistorie». Det kan bli et kapittel som strekker seg over adskillige tiår. Det legger i alle fall flertallet på Stortinget opp til.

Å nedsette en kommisjon for å vurdere framtiden for olje- og gassvirksomheten er fornuftig. EU har sagt at de vil basere seg på olje og gass fra Norge i årevis framover. Det satses mer på fornybar energi verden over, og vi regner med at inntektene fra olje og gass går nedover. Vi trenger planer for omstilling fra fossil til fornybar energi.

Oljepolitikken ligger fast

Men at det nedsettes en kommisjon, betyr på ingen måte at regjeringen har tatt et skritt for å bygge ned olje- og gassvirksomheten. Både Sp og Ap er i dag tydelige på at oljepolitikken ligger fast. Det skal letes, og nye felt kan bli åpnet.

Det er markedet som skal avgjøre nedbyggingen av olje- og gassvirksomheten. Det skal ikke skje i form av politiske vedtak begrunnet med at klimautslippene skal ned. Basta, kunne Støre sagt, men han snakker ikke slik.

Og lurt er det. Regjeringen har ikke noe imot at MDG tolker kommisjonen som en seier. De Ap og Sp vil være opptatt av, er å sikre at Høyre og Frp ikke skal kunne hevde at regjeringen er på gli i oljepolitikken.

For MDG kan denne kommisjonen fungere som et kjøttbein de kan gnage på i lang tid. Kommisjonen skal ikke levere sin rapport før i 2027. Det betyr at MDG ikke trenger å sette oljepolitikken på spissen i budsjettforhandlingene neste år.

MDG kan skru opp forventningene til hva kommisjonen kommer fram til. Det neste oljeslaget vil stå i Stortinget høsten 2027.

Regjeringen legger neppe opp til strid om hvem som skal være medlem i kommisjonen. Her må alle syn være representert, og det MDG er opptatt av, må utredes skikkelig.

Blåmandagen for MDG kommer når Ap og Sp gjør det klart at de ikke akter å bevege seg i den retningen MDG ønsker.

Det store oljeslaget

Fram til det store oljeslaget i 2027 blir det nok å strides om på klimaområdet. MDG har rett i at budsjettet er tafatt med tanke på å få ned klimautslippene.

Et like stort problem er at det går så smått med å få etablert fornybar energi, at vi styrer mot mangel på energi. De som er motstandere av vindkraft, er væpnet til tennene. Sol blir det ikke mye ut av. Flere vannkraftverk vil vi ikke bygge ut, bare justere og effektivisere de vi har. Havvind er dyrt og komplisert. Om vi bestemmer oss for atomkraft, går det 12–15 år før de første er på plass.

Skrekkscenarioet er at en bedrift søker om å få etablere et gasskraftverk fordi de har et prekært behov for kraft for å kunne beholde arbeidsplasser. Da blir det regjeringskrise.