Forståelig motvilje mot å innrømme feil

Jobben til ledere er å treffe riktige beslutninger. Men det normale er at det alltid finnes en risiko for at beslutningen blir feil. Det får man først vite i ettertid.

Sannsynligheten for å treffe riktig beslutning øker hvis man har nok tid, gode ressurser til å utrede alternativer skikkelig, økonomi til å velge den beste løsningen, gode medarbeidere til å iverksette beslutningene og dersom det ikke skjer noe uforutsett som endrer rammebetingelsene.

Selv om alt dette er til stede, kan en beslutning bli feil. I boken sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, ga ut i fjor, peker han på at selv godt utredede beslutninger innebærer risiko. Han fremhever også at magefølelsen ofte spiller en avgjørende rolle for den endelige beslutningen.

Noen av landets rikeste har bygget seg opp fra grunnen av.

De har ikke solid utdannelse, og heller ikke en stor stab av rådgivere og analytikere. De har lykkes gjennom teft, magefølelse og vilje til å ta risiko.

Korrigere kursen

De kan også raskt erkjenne feil, korrigere kursen og gå videre. Det er fordelen med å være herre i eget hus.

I næringslivet er det gjerne større toleranse for feil enn i politikken og offentlig sektor. Jeg var en gang i et styremøte hvor styrelederen sa at det er greit å bomme med 10 prosent.

Blir det fattet feil beslutninger med store negative konsekvenser, må den ansvarlige regne med å fratre.

Feil i næringslivet er ofte enklere å oppdage fordi de raskt gir målbare utslag. Det nytter ikke å overse at en beslutning var feil. Det gjelder ofte å snu før konsekvensene blir for store. Det er bare å kjøre på med etterpåklokskap.

Det kan være krevende å snu. Det innebærer ofte å erkjenne at «sunk cost» – pengene som er brukt – er tapt. Det kan bli langt verre hvis man fortsetter i håp om å redde investeringen.

For å vurdere om en beslutning man var overbevist om likevel kan være feil, er det nyttig med et blikk utenfra. Det kan bidra til å rive ledere løs fra den oppfatning som har festet seg hos dem.

Vi forventer at ledere fatter riktige beslutninger. De er blitt ledere fordi de har et rykte for å være gode beslutningstakere. Å innrømme feil kan bety å miste autoritet, men det kan også gjøres på en måte som skaper respekt og styrker autoriteten.

Det er nemlig ikke slik at medarbeidere ikke tåler feil. Det de reagerer på, er ledere som ikke innrømmer feil, bortforklarer eller forsøker å dekke over med prat.

Komplisert i offentlig sektor

I offentlig sektor er det langt mer komplisert å innrømme feil. Mindre feilinvesteringer, budsjettoverskridelser eller avvik fra regelverk kan raskt vokse i omfang, særlig når opposisjonen og mediene griper fatt i saken.

En direktør eller statsråd kan bli stilt til ansvar for feil det i praksis ikke har vært mulig å forhindre. Da hjelper det lite å vise til at statens lederplattform sier at feil skal aksepteres.

I politikkens verden er det praktisk talt umulig å innrømme feil. Det gir mediene og opposisjonen blod på tann. Derfor holder politikere fast ved beslutninger så lenge som mulig.

Den siste uken har Jonas Gahr Støre kommentert flere beslutninger hvor det i det minste er reist betydelig tvil.

Batterifabrikken Morrow er konkurs. Sylvi Listhaug bruker det som bevis på at regjeringens satsing på batterifabrikker var feil. Staten og offentlig eide selskaper kan ha tapt nærmere tre milliarder kroner. Dette er misbruk av skattebetalernes penger, hevder hun.

Jonas Gahr Støre er ikke villig til å trekke den konklusjonen. Han ser saken i et større perspektiv og peker på at utenlandske eiere er interessert i å overta virksomheten, blant annet fordi det er utviklet ny teknologi og muligheter for konkurransedyktig produksjon.

Om fem eller ti år kan det hende at Morrow representerer en verdiskaping som forsvarer investeringene.

Det er umulig å vite om Støre har rett. Vi konstaterer at han i alle fall ikke innrømmer feil.

Melkøya til besvær

Støre holder også fast ved beslutningen om å elektrifisere Melkøya. Problemet er at det allerede er kraftunderskudd i Finnmark. Nye kraftlinjer er ikke på plass, og det er heller ikke fattet endelige vedtak om ny vindkraft.

Det vil trolig bli sterke protester fra både naturvernere og samiske interesser dersom nye vindkraftprosjekter får tillatelse. Eventuelle rettssaker kan forsinke utbyggingen i årevis.

Resultatet kan bli at Melkøya må drives med gass i lang tid fremover. Da ryker regjeringens klimamål.

At Norge ligger etter i klimaarbeidet, vil verken Støre eller klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen erkjenne. I stedet for å innrømme at målene ikke nås, har regjeringen justert ambisjonene og utsatt tiden for når målene skal nås. De har også vært klare på at en del av kuttene skal tas gjennom kjøp av kvoter i utlandet.

Vil ha havvind

Selv om det er reist tvil om lønnsomheten i flytende havvind, holder regjeringen fast ved beslutningen om å bruke rundt 30 milliarder kroner på Utsira Nord-prosjektet.

Høyre har støttet prosjektet, men de har kommet i tvil. Det har sammenheng med at Frp hamrer løs på «sløsing med skattebetalernes penger på ulønnsom havvind».

Høyre kan altså komme til å ombestemme seg – og dermed i praksis innrømme at de tok feil. Det er lettere for et parti i opposisjon enn for en sittende regjering. Men også de risikerer å bli beskyldt for vingling.

Høyre var for øvrig nær ved å havne i «vinglefella» da de tok til orde for å utsette avgiftskutt på drivstoff etter at Jens Stoltenberg advarte mot mulige brudd på EØS-reglene.

Politikere holder fast ved beslutninger så lenge som mulig. Men – når stadig flere ser at en beslutning var feil, vil velgerne til slutt vende tommelen ned.