Et forsvarsforvirret Europa gir ikke sikkerhet

I en konflikt gjelder det å kunne se en sak fra flere sider. Når Donald Trump sier han vurderer å trekke USA ut av Nato, må vi forsøke å forstå hva som driver ham.

Natos generalsekretær Mark Rutte forsøker nettopp det. Hans jobb er å holde Nato gående, og det innebærer å finne løsninger som både Trump og de øvrige medlemslandene kan leve med.

Rutte ble kritisert for å innta en «logrende posisjon» før sitt første Nato-møte med Trump som president, der han kalte Trump for alliansens «pappa». Trump liker den typen smiger som andre statsledere finner pinlig.

Rutte fikk også kritikk da han ikke umiddelbart tok avstand fra Trump da han sa han ville «ta over» Grønland. Men Rutte visste hva han gjorde: Han posisjonerte seg for å kunne finne en løsning. Han fikk faktisk bidra med å få Trump til å roe seg og åpne for dialog med Danmark.

Den som skal spille en meglerrolle, kan ikke rykke ut offentlig med støtte til én part i en konflikt, selv om opinonen krever det og statsledere ber om det.

I USAs konflikt med Iran har Rutte inntatt samme posisjon. Det måtte han nesten, for Trump ville ikke godtatt at Nato-sjefen gikk imot USA.

Nato er bygget opp rundt USAs militære kapasitet. Det er USA som har makten i alliansen. Det irriterer Trump grenseløst at dette ikke oppleves slik lenger. Han ser ikke at han selv er en viktig årsak til denne utviklingen.

Kritiserer USA

Store deler av opinionen i Europa, og dermed statslederne, har kritisert USA for støtten til Israel i Gaza-krigen, angrepet på Hizbollah, krigen i Iran, kravet om å overta Grønland og aksjonen i Venezuela.

Det meste av det USA foretar seg for tiden er i strid med folkeretten. Det er Norges syn,  uttrykt i diplomatiske vendinger. Noen Nato-land er tydeligere i sin kritikk av Trump, blant dem Frankrikes president Emmanuel Macron.

Trump svarer med å si at folkerett ikke betyr noe for ham; han styrer etter egen moral og samvittighet.

Nato-landene sa ikke bare nei til å sende krigsfartøy eller bidra til å holde Hormuzstredet åpent på annen måte. Flere land sa også nei til å la amerikanske fly på vei til Iran lande på deres territorium eller fly over deres luftrom.

Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for Trump. Nå skal Europas statsledere få vite hvor «David kjøpte ølet». Trump vil ikke stille opp for Europa når andre Nato-land nekter å hjelpe USA.

Det er like greit, mener tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Han mener Nato er «avgått ved døden». Det står ikke lenger noe reelt på spill, sier han til Klassekampen. Rutte kaster bort tiden sin; Nato kan ikke reddes med Trump som øverste leder.

Ingen statsleder i Nato bruker slike ord. De snakker om at Europa må ta større ansvar for eget forsvar, at prosessen allerede er i gang, og at bevilgningene til forsvaret skal økes kraftig.

Debatten om hvordan Europa og Canada kan fylle tomrommet etter USA er i full gang. Forvirringen er stor.

Om vi skal tro Diesen, og flere analytikere med ham, er Natos artikkel 5 i praksis satt ut av funksjon. Det eneste som gjenstår, er at Trump sier det rett ut.

Panikken bør gripe dem som mener Russland står klar til å angripe sine naboland i Nato. Hvis USAs atomparaply ikke lenger gjelder, har et aggressivt Russland et overtak. Å tro at noen hundre franske atomvåpen kan erstatte USAs tusenvis er mer drøm enn virkelighet.

Uenigheten i Nato – og innen EU – er betydelig, og bør snart omtales med klarere ord.

Spania ikke truet

Spanias statsminister Pedro Sánchez har gitt opp Trump. Han vil ikke engang øke forsvarsbevilgningene, fordi han mener Spania ikke er truet. Han vil nøye seg med å ta en amerikansk utmeldelse til etterretning. Spørsmålet er om Spania har noe i Nato å gjøre når landet ikke vil ruste opp.

EU er ingen militærallianse og kan heller ikke bli det. Det er derfor høyst uklart hvilken rolle EU kan spille dersom Nato forsøker å humpe videre uten USA.

Europa sliter med å finansiere krigen i Ukraina. De har ingen dialog med Russland. Den har de overlatt til USA, som de ikke lenger har tillit til.

Det vil bli kaos når politikere som er mer opptatt av å tekkes opinionen enn av realpolitikk, skal forsøke å snekre sammen et europeisk forsvarssamarbeid uten USA.

Det er ikke gitt at Norge skal basere seg på dette. Dersom vi har mulighet til fortsatt å være del av USAs sikkerhetsgaranti, bør vi vurdere det. USA kan la Spania seile sin egen sjø, men vil ha en sterk interesse av at Norge inngår i deres sikkerhetsstruktur, kanskje sammen med de øvrige nordiske land. Neste ledd blir Tyskland, Benelux-landene og Storbritannia.

Dette er selvsagt spekulasjoner. Det er også mulig å tenke seg at Russland og Europa faktisk kan være interessert i en dialog om en europeisk sikkerhetsstruktur. Det kan være et alternativ til at alle land som grenser til Russland, forsøker å skaffe seg atomvåpen, dersom de har ressurser og kapasitet til det. 

Polen har sagt at de vurderer å skaffe atomvåpen. Norge kan hente noen titalls milliarder fra oljefondet og sikre seg en atomparaply. Noen har tatt til orde for det. Andre mener vi heller bør satse på en nordisk atomparaply.

Flere atomvåpen 

Men om en rekke land i Europa skaffer seg atomvåpen, øker det ikke sikkerheten – det kan tvert imot øke faren for en konflikt der atomvåpen faktisk brukes.

Det vil dessuten ta mange år å produsere et tilstrekkelig antall våpen til at de utgjør en reell avskrekking.

Situasjonen roper på dialog med Russland for å avklare deres intensjoner og om det finnes grunnlag for avtaler som kan begrense et rustningskappløp Europa verken har råd til eller er tjent med, en utvikling og som bare øker faren for krig.