Mer korsfestelse, mindre tilgivelse

Kansellering og polarisering går hånd i hånd. I økende grad roper en stor del av opinionen «korsfest, korsfest» når noen foretar seg noe ulovlig eller uakseptabelt.

Vi så et tydelig taktskifte under #metoo. Den som hadde forgrepet seg, krenket eller oppført seg uansvarlig, skulle ikke kunne slippe unna med en unnskyldning. Det måtte få en konsekvens.

Vanligvis kan en sak avsluttes om den som har gjort en feil, ber den som er rammet om unnskyldning, tar et oppgjør med sin adferd offentlig og sier det ikke skal gjenta seg. Når alle kort er lagt på bordet og «synderen» har lagt seg flat, er det ikke mer for mediene å skrive om. Vi kan gå videre.

Men også her er det en endring på gang. Nå klager kommentatorer – seinest Dagsavisens Kristian Skard på Politisk kvarter i dag – over at det gikk for raskt i Mímír Kristjánssons tilfelle med å bli tatt til nåde igjen.

Fyllerør

Da Kristjánssons trusler om å gi en kritiker på Facebook bank og sende Hells Angels på ham ble offentlig kjent, la han seg umiddelbart paddeflat, ba om unnskyldning og beklaget sitt «fyllerør» i øst og vest.

Han fikk en reprimande fra partiet, men ledelsen gjorde det klart at de hadde tillit til ham. Det hele var over på en times tid.

Det er nok av dem, både i redigerte og sosiale medier, som mener Kristjánsson burde ha fått stekt lenger i sitt eget fett.  Det gikk så fort at det knapt ble tid til å sette opp gapestokken.

Gapestokken var et historisk strafferedskap, ofte en pæl, en trestokk med halsjern, brukt til offentlig skamstraff. Den dømte ble stilt ut for spott og hån, med maksimal offentlig ydmykelse. Plasseringen var gjerne på torget eller ved kirker. Denne formen for avstraffelse ble avskaffet i Norge ved lov i 1848.

Siden er den gjenopprettet digitalt. Det skal ofte lite til før noen blir offentlig hengt ut og sosialt fordømt i sosiale medier. Særlig ille kan det bli når også kommentatorer og journalister i redigerte medier henger seg på.

Den digitale gapestokken kan ødelegge et menneske. Den representerer er langt hardere straff enn en bot eller enn periode i fengsel.

Få har blitt stående i den digitale gapestokken like lenge som Marius Borg Høiby. Han har opplevd det som en voldsom belastning å bli framstilt som et monster. Alt i hans liv er gjort til allemannseie og er blitt fordømt.

Tilleggsstraff

Og allikevel vil politikerne som vedtar lovene våre, at en slik uthengning ikke skal tas hensyn til ved straffeutmålingen. Gapestokken er en tilleggsstraff.

Det er ikke gitt at saken er over for Mímír Kristjánsson. Noen kan finne på å gå igjennom alt han har publisert på Facebook de siste 20 årene eller hva han ellers har sagt. Appetitten på å grave i historien er voldsom for de er ute i et ærend. Asle Toje ble konfrontert med en e-post han sendte for over 20 år siden.

Det er levert inn en politianmeldelse på Mímír Kristjánsson. Den bør politiet legge bort i løpet av dagen.

Det er ingen grunn til å opprettholde en slik anmeldelse når Kristjánsson har bedt om unnskyldning og forklart hvorfor det klikket for ham. Politiet har vitterlig andre ting som er viktigere å bruke tid på.

Den som har måttet holde ut i flere uker i gapestokken, er kronprinsesse Mette-Marit. Her har store deler av kommentariatet og opinionen bestemt at hun skal stå der inntil hun gir bedre svar på spørsmålene som er stilt, innrømmer at hun lyver om hva hun visste om Jeffrey Epstein, og lover at hun i framtiden ikke skal avvise spørsmål ved å vise til privatlivets fred.

Mediene strever voldsomt med å ta inn over seg at de ikke får vite noe mer. Mette-Marit har sagt sitt. Hun insisterer på at det er hun, ikke mediene, som skal definere hva som er privat.

Politikerne er ferdig med saken, ser det ut til. Monarkiet strever seg videre.

Det ble etter hvert et skille i opinionen i synet på Mette-Marit. Den ene gruppen, godt assistert av de redigerte og sosiale mediene, ville beholde henne i gapestokken. Den andre gruppen ville, noe forenklet sagt, tilgi henne.

Flere viste til kristendommens sentrale plass i norsk kultur og tradisjon. Tilgivelse er et særtrekk ved den kristne religionen. Det er dette det dypest sett dreier seg om.

Oppgjør

Mennesker skal ikke kanselleres og holdes utenfor i lang tid. Mennesker skal ta et oppgjør når de viser dårlig dømmekraft og be om unnskyldning. Etter det skal en kunne gå videre.

Det betyr ikke at det skal tas lett på feil, lovbrudd og krenkelser. Det må være rom for rettmessig harme over urett. Opinionen har rett til å protestere og fordømme.

Samfunnet kan ikke diktere hvordan det enkelte individ skal reagere om urett rammer dem selv. Men samfunnet må legge opp til at når noen har sonet den straffen de er blitt tildelt, skal de få fortsette som borgere på lik linje med andre.

Det er ikke slik at «syndere og kriminelle» skal kanselleres lengst mulig og behandles som spedalske.

«Kristendommen er ikke woke», skrev sjefredaktøren i Subjekt, Danby Choi, i høst. Å være woke betyr å være årvåken. Begrepet knyttes gjerne til kansellering, politisk korrekthet, identitetspolitisk aktivisme og bekjempelse av rasisme og diskriminering.

Choi hevder kristendommen er det motsatte av woke, og at det etter mange år med posering, snillisme og kanselleringskultur ikke er rart at mange søker seg til noe dypere. Han mener dette forklarer hvorfor flere søker Gud for tiden.

Tone Stangeland Kaufman, professor i praktisk teologi, skriver i Vårt Land at «i kanselleringskulturens tid, der budskapet lyder: Har du feilet, er du ferdig, er det ikke utenkelig at muligheten for tilgivelse og en ny begynnelse oppleves overraskende attraktiv».

Vi har passert en grense for hva politikerne skal lovregulere og hva politiet skal drive med.

Debatten om hvordan vi omtaler og behandler hverandre må foregå på tidens torg, i redigerte og sosiale medier. Det er borgerne i et samfunn som må drive fram ansvarlige etiske holdninger. Etikk kan ikke lovreguleres.