Mørke og langfredagsstemning

I den kristne idétradisjonen, som samfunnet vårt fortsatt er formet av, lever lys og mørke side om side. Det gamle testamentet er en fortelling om tilbakegang og framgang, om seire og nederlag, om liv og død, frelse og fortapelse.

Bibelens påskefortelling bygger på den samme dobbeltheten. Langfredag er det totale nederlagets dag. Jesu disipler gir opp. De frykter for sitt eget liv.

Påskemorgen snur alt. Disiplene tviler, men til slutt tror de at det umulige har skjedd: Døden har tapt, stemningen snur. Påskedag er en kilde til optimisme. Et håp om en bedre framtid sprer seg som ringer i vannet.

Oppstandelsen er grunnlaget for den kristne tro. Uten den ville troen på Jesus gått til grunne, slik en rekke andre religiøse bevegelser har gjort.

Linjært historiesyn

Påskedag er også et viktig element i den vestlige verdens idé om at historien går framover. Vi har ikke et sirkulært historiesyn der alt gjentar seg. Vi tror at mennesker driver historien videre mot det gode samfunn.

Den optimistiske framtidstroen tok helt av under opplysningstiden. Da ble troen på framtiden ikke lenger forankret i at Gud ville sørge for at lyset til slutt vinner over mørket, slik påskefortellingen formidler det. Framskrittstroen ble i stedet forankret i menneskets fornuft.

I over 300 år har de fleste av oss trodd at mennesket er i stand til å kjempe fram det gode og skape et bedre samfunn ved å opptre rasjonelt og forplikte seg på verdier, for ikke å si idealer, som vi alle innser er fornuftige hvis vi tenker oss om.

Frihet, likhet og brorskap – idealene fra den franske revolusjon – lever fortsatt. I forrige århundre ble de konkretisert i menneskerettigheter, og det ble opprettet internasjonale organer og domstoler som skulle følge dem opp i praktisk politikk.

Vi hadde lagt første og andre verdenskrig bak oss. Etter hvert fikk vi på plass prinsipper, lover og verktøy som skulle forhindre nye kriger og ny elendighet.

Framtidstroen var sterk, for nå skulle verden styres etter folkeretten. Folkeretten bygger ikke på en illusjon om at det gode alltid vil seire, men på en realistisk erkjennelse av at stater har ulike interesser og at krig i noen tilfeller er uunngåelig. Derfor finnes det regler for når en krig kan startes og hvordan den skal føres.

I 1992 publiserte den amerikanske professoren Francis Fukuyama artikkelen The End of History and the Last Man, som han to år senere utvidet til en bok. Den kalde krigen var slutt, det liberale demokratiet hadde seiret, og det lå til rette for en markedsøkonomi som kunne inkludere alle verdens land.

Framtidsoptimismen på sitt høyeste

På den tiden var framtidsoptimismen på sitt høyeste. Menneskerettighetene og humanismen gikk sin seiersgang. At kristendommen svekket sin posisjon, spilte liten rolle. Mennesket hadde vunnet sin frihet, og på grunnlag av fornuft, menneskerettigheter og lovverk var det kun én vei det kunne gå: framover.

Så feil kunne vi ta. Fukuyama innså det selv. Noen år senere ga han ut en bok om identitetspolitikk, der han pekte på oppsplitting og polarisering i samfunnet.

Den verdensordningen vi har bygget opp, med folkeretten og menneskerettighetene som basis, er i ferd med å rase sammen. Verken Russland eller USA har latt seg begrense av folkeretten, men det er først med Donald Trump vi har forstått at folkerett og menneskerettigheter ikke legges til grunn for politikken som føres.

Trump sier rett ut at det er USAs interesser han ivaretar på den måten han mener er best. Og det er kun egen moral og etiske vurderinger han vil legge til grunn.

Russlands angrep på Ukraina, USAs angrep på Iran og Kinas ambisjoner om å bli en dominerende stormakt på linje med USA, har endret klimaet i det internasjonale samfunnet. Verden er blitt en kamparena der det gjelder å vinne, ikke å samarbeide.

De vestlige land har kjempet fram demokratiet. Nå er også demokratiet i krise. Krisen er størst i USA, men det snakkes åpent om at demokratiet også er truet i Europa.

EU har stått fram som demokratiets, menneskerettighetenes og folkerettens fremste forsvarer. Det er de fortsatt, men færre lytter til EU. Årsaken er at EU ikke lenger er på høyde med situasjonen i verden. De tar for eksempel ikke inn over seg at de neppe klarer å finansiere krigen i Ukraina og skaffe våpnene som trengs når USA bruker alle sine ressurser på krigen i Iran.

Europa stagnerer

Europa stagnerer. Europas andel av verdenshandelen faller, kontinentet blir fattigere, uroen i befolkningen øker, og høyrekreftene vinner fram. Europa ser ut til å bli den største taperen i dramaet som utspiller seg i Iran.

Det er ingen grunn til å tro på Donald Trumps forsikringer om at Iran ivrer etter en fredsavtale, og at den snart vil være på plass. Det mest sannsynlige er at krigen fortsetter, at oljeprisen stiger, og at verdensøkonomien rammes merkbart i lang tid.

VG skriver i dag at klimaforskere slår alarm om krigen i Iran: De første ukene har gitt klimautslipp på nivå med det 84 land slipper ut på et år – riktignok land med de laveste utslippene.

Det er elendige vilkår for framtidstroen i disse dager. Det er få tegn til at det snur. Vi må leve med mørke skyer på framtidshimmelen.

Om man tror på påskefortellingens ekstreme kontrast mellom lys og mørke eller ikke: Håpet er det siste mennesket mister. Å tro på bedre tider er et kjennetegn ved det å være menneske.

Vi kan ikke annet enn å tro at det blir bedre enn det ser ut til i disse dager.