EU mot USA om Palestina

Martin Sandbu publiserte før helgen en artikkel i Financial Times om det sinne mot USA som brer seg i Europa. Han peker på muligheten for at politikerne kan utnytte dette framfor hele tiden å føye seg etter det Donald Trump vil.

For en del ble avtalen Ursula von der Leyen inngikk med Trump i august, der EU aksepterer 15 prosent toll, dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Det famøse toppmøtet i NATO der generalsekretær Mark Rutte kalte Trump for «pappa» og de andre statslederne ikke sa noe annet enn det Trump ønsket å høre, demonstrerte at Europa ble liggende i lomma til Trump.

Det kan se ut som om Europas ledere er i ferd med å lirke seg sakte, men sikkert ut av Trumps favntak. De vegrer seg for å gå imot ham, men de er blitt mer frimodige til ikke å bry seg med hva han mener.

Tek-gigantene

Vi ser det på to områder. EU jobber med å begrense innflytelsen til de amerikanske tek-gigantene. De vil si nei til at de får tilgang til bankers finansielle data. Det er igjen personvernet EU bruker for å regulere tek-gigantene.

Det kan se ut som om EU ikke lar seg skremme av Trumps trusler om økt toll dersom de legger hindringer i veien for at tek-gigantene kan få utnytte de muligheter de ser i markedet.

EU burde i større grad bygget opp alternativer til de amerikanske tek-gigantene. Det hadde vært bedre om de hadde brukt penger på dette enn på den «panikkutbyggingen» av Forsvaret, der bare Spania har meldt pass. 

En annen utvikling som er verd å merke seg, er at EU og USA beveger seg stadig lengre fra hverandre når det gjelder Gaza og framtiden for Palestina.

Hva EU klarer å samle seg om av sanksjoner og handelshindringer mot Israel, er ikke godt å si. EU-kommisjonen er klar på at de må foreta seg noe, men uenigheten er betydelig.

Donald Trump liker selvsagt ikke at EU «rotter seg sammen mot Israel», det er vel et slikt uttrykk han vil bruke. Men han truer ikke med toll eller andre konsekvenser, i alle fall ikke så langt.

I går kom meldingen om at Storbritannia, Canada, Australia og Portugal anerkjenner Palestina som en selvstendig stat. Det har heller ikke Trump forsøkt å forhindre.

Netanyahu sier nei

Trump kan nøye seg med å vise til Benjamin Netanyahu, som sier at en palestinsk stat aldri vil bli opprettet.

På en pressekonferanse med Keir Starmer i forrige uke sa Trump at han er uenig med Storbritannia som vil anerkjenne Palestina. Han er imidlertid ikke like kategorisk i sin avvisning som Netanyahu.

Hamas ser på anerkjennelsen av Palestina som en selvstendig stat som en seier, selv om de fire landene understreker at Hamas ikke skal ha en rolle i styringen av denne staten.

Det ser ut til at Israel vil lykkes med å knuse Hamas for alle praktiske formål når det gjelder styringen av Gaza. De er godt i gang med å jevne Gaza by med jorden, ødelegge alle tunneler og tilholdssteder for Hamas.

Ingen land ønsker å la Hamas etablere seg med et hovedkvarter. Det betyr i så fall at de må belage seg på militære angrep fra Israel.

Flere arabiske land er dessuten fornøyd med at Israel tar et endelig oppgjør med Hamas.

EU har tatt skarpt avstand fra Trumps plan om å forflytte palestinerene til andre land og bygge ut Gaza som et ferieparadis og finanssentrum.

Offisiell politikk i EU og FN er at Gaza og Vestbredden skal bli en palestinsk stat etter at krigen i Gaza er over. Det framstår som fullstendig urealistisk. Det vil ikke skje om Israel og USA er imot.

USA har økonomiske interesser i Midtøsten. USA ser muligheter i å utvikle et samarbeid med Syria og styrke samarbeidet med Saudi-Arabia. Et Israel som turer fram i egeninteresse og i praksis også gjør Vestbredden til et ulevelig sted for palestinere, må regne med at Trump setter foten ned.

Isolerer USA

Trump ser seg ikke tjent med at Israel også bidrar til å isolere USA i Midtøsten. USA vil noe mer i regionen enn å fore et isolert Israel med våpen.

Trump kan komme til å gå inn for en palestinsk stat på Vestbredden selv om Netanyahu motsetter seg det. Om noe slikt vil styrke høyrekreftene eller bane vei for mer moderate krefter i Israel er ikke godt å si.

Om palestinerne kan leve med å oppgi Gaza, er høyst usikkert. Like usikker er situasjonen for palestinerne på Gaza etter krigen. To millioner mennesker blir værende i en ruin. Hvem skal styre Gaza? Og hvem skal betale for å bygge området opp igjen?

Problemene i Midtøsten synes uløselig. Å anerkjenne Palestina framstår ikke som noe mer enn en verbal øvelse og symbolsk markering så lenge EU-landene ikke tar mot til seg og utfordrer Donald Trump.