Forhandlinger som går i grus

Tidligere utenriksminister og mangeårig diplomat Thorvald Stoltenberg sa en gang at kompromiss var et av de ordene han likte best. Sønnen Jens er også god til å snekre kompromisser.

Det samme var Kjell Magne Bondevik da han var statsminister. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har også evnen til å vite hvor langt en kan trekke det i forhandlinger før en må gå for et kompromiss.

Den erfarne diplomaten Kai Eides bok «Vilje til fred» kan leses som 50 års historie om kompromissenes nødvendighet. Jobben til diplomater er ofte å lete etter kompromisser. For i svært mange saker har land og personer ulike interesser som skal ivaretas. Da må det forhandles fram en løsning.

Diplomatenes oppgave er å berede grunnen for løsninger. De forsøker å finne ut hvor smertegrenser går, slik at det blir mulig å forhandle fram en løsning begge parter kan godta.

Trusler 

Leser en bøker om forhandlinger, legges det ikke skjul på at trusler i visse tilfeller kan gi resultater. Det avhenger av maktforholdene mellom partene. Hovedregelen er likevel at trusler sjelden fører fram, selv om én part er sterkere enn den andre.

Dette forstår Donald Trump ikke bæret av. Hans metode er å rykke ut med et ekstremt høyt krav, skape usikkerhet og forvirring, true med tøffe konsekvenser dersom han ikke får det som han vil, servere blanke løgner uten å blunke – og erklære seier uansett hva resultatet blir.

Trump sier han vil forhandle med Iran for å finne en løsning på konflikten, samtidig som han truer Iran med utslettelse dersom de ikke godtar en fred på hans premisser. Når Trump stiller ultimatum i full offentlighet, svarer Iran med samme mynt.

Konflikten virker fullstendig fastlåst. Slik går det gjerne når ultimate posisjoner kjøres fram offentlig. Både aktørene i krigen i Ukraina og Iran ser ut til å ha glemt at en må sørge for dialog i hemmelighet, ikke pøse på med sterke meninger offentlig, for å finne løsninger.

Selv om vi kan regne med at partene har en del å gå på, bidrar utspillskrigen i offentligheten til å skape et klima som gjør forhandlinger uhyre vanskelig.

Terje Rød-Larsen metode

For tiden er forhandlingene som førte til Oslo-avtalen mellom Palestina og Israel kommet i miskreditt. Men det Terje Rød-Larsen sa om nøkkelen til å komme fram til en avtale, har fortsatt gyldighet. Han understreket hvor avgjørende et godt klima i forhandlinger er for å finne løsninger.

Det holder ikke bare at de som skal forhandle, kjenner hverandre. De må også få tillit til hverandre. Tillit skapes blant annet gjennom personlig kjennskap.

Terje Rød-Larsen mente også at vafler servert på riktig tidspunkt var avgjørende for å komme videre. Forhandlinger er rasjonelle vurderinger, men handler også om følelser og stemning.

Det er utenkelig at Iran og USA vil makte å skape et slikt tillitsfullt klima som Terje Rød-Larsen snakket om. Meglerne fra Pakistan jobber derfor på helt andre premisser. De må forsøke å finne en løsning selv om Iran og USA ikke har tillit til hverandre.

Det eneste vi kan lære om forhandlinger når det gjelder USA og Iran, er hvordan det ikke skal gjøres. Det samme gjelder i stor grad når det gjelder Ukraina.

Russland og Ukraina, med støtte fra EU, har i stor grad holdt fast på sine posisjoner – og den samme retorikken – så lenge krigen har pågått.

Det mest påfallende, som Kai Eide peker på, er at dialogen med Russland har brutt sammen. EU har definert det som sin oppgave å støtte Ukraina. Det er Ukraina, Russland og USA som er aktørene og som sitter i forhandlingsrommet – i den grad noen sitter der.

Tillit på bunnnivå

EUs tillit til at USA ivaretar deres interesse er på et bunnivå. Men EU får ikke gjort noe med det. Og de får heller ikke samlet seg om hvem som skal representere dem i forhandlinger med Russland.

EU har ingen avklart, realistisk forhandlingsposisjon. Da kan en heller ikke be om forhandlinger. Derfor fortsetter krigen.   

EU sier krigen er avgjørende for Europas sikkerhet, men klarer ikke å ha en dialog med Russland. Det EU er opptatt av er hvor viktig det er å bruke radikalt mer på forsvar fordi trusselen fra Russland øker. De vedtok denne uken sin 20. sanksjonspakke, som om det har noen betydning.

De vedtok også i går at Ukraina skal inviteres inn i EU. Det betyr også fint lite.

Volodymyr Zelenskyj innser at Ukraina taper på krigen i Iran og ber USA ta initiativ til nye forhandlinger med Russland. Å be om forhandlinger oppfattes ofte som uttrykk for en svekket forhandlingsposisjon. Likevel valgte Zelenskyj å gjøre det, nettopp fordi han er i tvil om Ukraina kan holde stand mot Russland over tid. Selv om han nå får 90 milliarder euro fra EU, rekker ikke det til mer enn å holde krigen og staten gående ut året.

Russland velger motsatt strategi. – Det haster ikke for oss å ta opp igjen forhandlingene, sier utenriksminister Sergej Lavrov.

Zelenskyj sier nå det motsatte av hva han har sagt tidligere; han er rede til å møte Vladimir Putin. Ukraina har til og med bedt Tyrkia om å være vertskap for et møte mellom de to presidentene.

Svaret fra Kreml er at Putin er rede til et møte, men først når en endelig avtale kan ferdigstilles.

Kremls talsmann, Dmitrij Peskov, sier «det bør være en grunn til å møtes, og hovedgrunnen er at et møte må være produktivt. Det kan bare skje når hensikten er å ferdigstille avtaler.»

Avlyste forhandlinger

Han minnet om at et slikt møte krever nøye forberedelser og «politisk vilje fra regimet i Kyiv», noe han ikke ser fra ukrainsk side.

Russland, Ukraina og mekler USA har ikke møttes til samtaler siden midten av februar. Siden den gang har planlagte forhandlinger blitt avlyst på grunn av Iran-krigen.

Russland holder fast ved at det ikke blir noen fredsavtale før Ukraina innser at de må gi fra seg hele Donbas. Så langt har ikke Ukraina vært rede til det. Så krigen ruller videre.