Magne Lerø: De rødgrønne styrer mot forventningskrise

Motivasjonsforskere peker på at det ikke er noe som er så demotiverende som brutte forventninger. Derfor rådes arbeidsgivere som skal foreta ansettelser til å være åpne og ærlige om hva jobben går ut på og hva som kjennetegner kulturen.

Det dummeste en kan gjøre, er å skape forventninger som det ikke er hold i. Da risikerer en å få en demotivert medarbeider som raskt ser seg om etter en ny jobb.

Det virker som om Jonas Gahr Støre er klar over dette. Han lover ikke gull og grønne skoger til sine fire støttepartier. Han sier han vil styre alene og sikre flertall for den politikken Ap vil ha gjennomført. Underforstått – det er Støre som er sjefen. Setter han ned foten, blir det slik.

De som har uttalt seg på Arbeiderpartiets vegne etter valget, har forsøkt å skru ned forventningene hos samarbeidspartnerne. De har ikke lykkes.

Skatteforlik

Noe av det første Jonas Gahr Støre brakte til torgs etter valgseieren, var ønsket om et skatteforlik. Det foreslo Jens Stoltenberg for flere måneder siden. Da avviste de borgerlige det i frykt for at det ville svekke skatt som et vinnertema i valgkampen.

Noe av det første NHO- sjef Ole Erik Almlid foretok seg da han litt trøttere enn vanlig kom på kontoret tirsdag, var å fortelle verden at NHO ønsker seg et bredt skatteforlik. Han gikk lenger enn det han gjorde i et intervju i Dagens Næringsliv. 

Han ber om større blokkuavhengighet framover og viser til at statsminister Mette Frederiksen i Danmark har innledet et regjeringssamarbeid over streken med de borgerlige Venstre og Moderaterna.

Almlid lover at NHO skal brette opp ermene og gjøre sitt for at det skal bli et skatteforlik. Vi skrev i går om hva som kreves om NHO legger bak seg at de tapte slaget om formueskatten og nå vil medvirke til å legge om skattepolitikken.

Når Ap sier de er rede til et skatteforlik, betyr det et skritt mot sentrum. SV og Rødt krever at de skal gå mot venstre. De vil ha høyere skatt for de med høyest inntekt og store formuer.

Ap må bli enige med Høyre

I realiteten er det Ap og Høyre som må bli enige. Det er fare for at ytterpartiene Frp, SV og Rødt blir stående utenfor et forlik. Det er muligens godt nok hvis en ser for seg at Frp ikke vil kunne dominere en regjering etter valget om fire år. Det kan ingen vite.

For Ap er det viktigere å få med Frp enn SV og Rødt, som uansett vil ha begrenset innflytelse på skattepolitikken.

I flere saker gir MDG, SV og Rødt inntrykk av at det vil bli en kursendring i regjeringens politikk. Men Sp vil sørge for at politikken ikke vil dreie flere hakk mot venstre. Ap har i forrige periode vært avhengig av støtte fra SV. Det spiller ikke så stor rolle om de nå også er avhengige av Rødt.

SV og Rødt vil ikke kunne velte en Ap-regjering og risikere at Sylvi Listhaug blir statsminister.

Det blir mer krevende for Ap om både SV, Rødt og MDG blir enige om hva de vil presse Ap til å gjennomføre. Mest krevende blir det selvsagt om både SV, Rødt, MDG og Sp setter foten ned i samme sak og krever at Ap skal innfri deres felles krav.

Men det er fint lite de fire partiene Ap støtter seg på er enige om. Det måtte i så fall være at de kan samle seg om bedre trygdeytelser for noen eller andre tiltak som kan bedre situasjonen for de svakeste.

Om MDG, SV og Rødt kjører fram stans i oljeletingen, vil Sp sette en stopper for det. Ap vil også ha fortsatt leting. Ap er heller ikke interessert i å legge planer for å trappe ned oljevirksomheten.

Nedbygging av natur

MDG kan kanskje få med seg Rødt og SV på full stans i nedbygging av natur. Det vil Sp aldri bli med på.

Selv om SV truer med at de ikke vil samarbeide med Ap om budsjettet hvis ikke Oljefondet selger seg ut av alle israelske selskaper og andre selskaper som bidrar til krigen i Gaza, har det ikke gjort inntrykk på Ap. Det er ikke aktuelt, er svaret.

SV kan også glemme å få gjennomslag for at ingen komponenter til de nye britiske fregattene skal leveres av israelske selskaper.

Men det kan nok være at SV og Rødt får gjennomslag for flere tiltak rettet mot Israel. Her er det også bevegelse i EU.

Det er ellers høyst tvilsomt om SV vil vinne fram med sitt krav om stans i gruvedrift på havbunnen og at utslippstillatelser som alt er gitt i Førdefjorden og Repparfjorden trekkes tilbake, selv om de får med seg Rødt og MDG.

På det energipolitiske området er de fire støttepartiene uenige. Det gjør det enklere for Ap å få igjennom den politikken de står for.

Jens Stoltenberg er en finansminister fra øverste hylle og en politisk ringrev av høyeste rang. Han vet at om det skal gjøres kutt som smerter enkelte grupper, er det best å gjøre det med en gang. Da kan noe rettes opp, eventuelt, over de tre neste statsbudsjettene, og upopulære kutt vil ligge lenger bak i velgerens bevissthet.

Så mens de fire støttepartiene har forventninger om at det blir mer til alle de dyre tiltakene de har strødd om seg med i valgkampen, kan det bli mindre. Det er Forsvaret som skal prioriteres.

SV, Rødt og MDG er imidlertid i ferd med å skru opp forventningene til det de kaller en kursomlegging til en grønnere politikk og mindre forskjeller.

Mye baluba

Det blir mye baluba framover når Jonas Gahr Støre og hans mannskap skal realitetsorientere samarbeidspartnere som strutter av forventninger.

Men det er ikke umulig å forsere alle hindringene som vil oppstå, for ingen vil ende opp i Sylvi Listhaugs leir.

Sp brøt ut av ekteskapet med Ap i vinter. Trygve Slagsvold Vedum advarer mot å tro at Sp vil støtte Ap uansett hva slags politikk de fører.

For noen år siden sa Sylvi Listhaug at Sp ville ha mer å hente på å samarbeide med de borgerlige enn med Ap. Det avviste selvsagt Vedum. 

Det er ingen grunn til å spekulere i om en slik situasjon kan oppstå.