Magne Lerø: Høyre i grøfta – blir liggende lenge

Venstre er landets eldste parti. Nå er de under sperregrensen. En viktig grunn er at partiet ikke har funnet ut hvordan de som et borgerlig parti med Frp i lederposisjonen skal demme opp for mye av det Frp står for.

Frp er blitt landets ledende borgerlige parti. Det gjør vondt langt inn i Høyre-sjela at partiet har fått 10 prosentpoeng lavere oppslutning enn Frp. Norsk politikk er endret for mange år framover.

Erna Solberg trekker fram at Høyre ble stående i en skvis mellom Ap og Frp. Partiets problem er at de fortsatt er i den posisjonen og vil være i den i lang tid framover.

Høyre er et ansvarlig styringsparti. De vet at mye av det Frp bringer til torgs, aldri vil kunne bli gjennomført. Det er folk i Høyre som er like skeptiske til Frp som til Ap.

Erna Solberg og ledelsen i Høyre har sovet i timen. De har latt Frp ture fram uten å sette foten ned. Det eneste Erna Solberg i praksis satte foten ned for, var at Sylvi Listhaug skulle bli statsminister. Det viste seg å bli en skivebom.

Leder for de borgerlige

Erna Solberg lykkes bedre enn forventet med å være statsminister i åtte år. Hun fant løsninger i vanskelige saker og fortsatte valgkampen i samme modus. Selv om Frp stormet fram, så hun på seg selv som leder for de borgerlige.

I stor grad var den politikken Høyre gikk til valg på en kopi av den politikken de førte da de hadde regjeringsmakten. Erna Solberg og de andre i ledelsen så ikke behovet for radikale endringer, slik tydeligvis mange velgere vil ha.

Når noen kommentatorer, blant andre redaktør Frøy Gulbrandsen i VG, skriver at Høyres problem er at Erna Solberg ikke trakk seg som leder tidligere, er det etterpåklokskap som tyter ut og en analyse som halter.

For vel et halvt år siden lå de borgerlige langt foran de rødgrønne. Det lå i kortene at Erna Solberg ville bli statsminister igjen. Så tok Jonas Gahr Støre grep og i løpet av en ukes tid økte oppslutningen om Ap med 10 prosent. Dette kunne ingen forutse. Det er noe av det mest spektakulære som har skjedd i norsk politikk.

Historisk dårlig valg

Høyre gjør et historisk dårlig valg. Det er liten trøst i at de ikke fikk mer enn 14,1 prosent i 2005. Ved kommunevalget i 2023 ble Høyre landets største parti med 25,9 prosent. Ingen vet bedre enn Erna Solberg at politikken kan bevege seg i dype daler og høye topper. 

Ved siden av Kåre Willoch er hun Høyres mest betydningsfulle politiker siden krigen. Erna Solberg har oppnådd store seire, men nå også et bittert nederlag.

De kreftene i Høyre som tror løsningen er å skifte ut Erna Solberg fortest mulig, bør roe seg ned. Hun kommer til å trekke seg som leder i god tid før neste valg. Men det er ikke gitt at en ny leder vil bety økt oppslutning.

Det er duket for en maktkamp i Høyre, men ikke først og fremst om hvem som skal bli partileder. Mediene vil kaste seg over det. Det viktigste er at Høyre fornyer sin politikk og velge en klar strategi for å få økt oppslutning.

Det hjelper neppe Høyre å skjerpe kritikken mot Ap. Det er Sylvi Listhaug som er leder for opposisjonen. En politisk fornyelse blir ikke enkelt med et dominerende og selvbevisst Frp som har ikledd seg den borgerlige ledertrøya.

Høyre vinner neppe tilbake til den posisjonen de har hatt på borgerlig side i flere tiår uten at de skjerper kritikken mot Frp.

Høyre kan ikke gi seg populismen i vold. Deres varemerke må være en politikk som er realistisk.

De må våge å bli kritisert for å være for tett på Ap. Det vil de få høre om de blir med Ap på et skatteforlik og andre forlik med Ap, som de mener er i landets og skattebetalernes interesse. Frp kan se seg tjent med å stå utenfor.

En skygge av hva det var

Venstre har endt opp som en skygge av hva partiet historisk har vært. De med anlegg for pessimisme kan frykte at Høyre vil lide samme skjebne.

KrF kom seg over sperregrensen. De definerer seg nå som et borgerlig parti, og det ser ut til at de har lykkes med å stå tydelig fram som et motstrømsparti. De kan ha fordel av at de slipper å bli en støttespiller for en borgerlig regjering. De kan få tid til å bygge en plattform som appellerer til flere velgere i en tid hvor det blåser en konservativ vind over velgergrupperingene.

Det er KrF og Frp som har klart å utnytte den konservative vinden. Høyre trenger å gå nye runder på hva det betyr å være et verdikonservativt parti.

Valget er et eventyr for Jonas Gahr Støre. Det må være i overkant av hva han drømte om. Han har styrket sin posisjon som statsminister og partileder og er optimistisk med tanke på å få SV, Rødt, MDG og Sp med på en politikk som Ap kan leve med. Han kan ikke være noe annet.

Trygve Slagvold Vedum minnet om at Sp er i en vippeposisjon. Han vil ikke at det skal utelukkes at Sp melder permanent overgang til de borgerlige om SV, Rødt og MDG lykkes med å presse Ap over streken for hva Sp kan godta.

Det blir nok av baluba på rødgrønn side. Det lever Jonas Gahr Støre fint med. Han har alt skrevet seg inn i historien som en betydelig partileder og statsminister for landet i en krevende tid. Han kommer neppe velberget gjennom fire år som statsminister uten å stille et kabinettspørsmål for å få orden i rekkene.