Magne Lerø: I demokratiets navn- dropp offentlige søkerlister

Stillingen som direktør i Kulturdirektoratet er lyst ledig. Allerede 3. april ble det kjent at Kristin Danielsen, som har ledet direktoratet i ni år, 1. september begynner som direktør i Nordisk kulturråd.

13. august ble stillingen utlyst med 1. september som søknadsfrist.

En kort søknadsfrist vekker spekulasjoner i hele Kultur-Norge, skriver Subjekt. Det reageres på at søknadsfristen er kort og det stilles spørsmål ved om den nye direktøren for Kulturdirektoratet i realiteten allerede er ansatt.

Søknadsfristen er ikke kort. Det er lengre tid enn normalt, sier Kulturdepartementet. Den diskusjonen kan begraves, mener de.

Men er det alt bestemt hvem som får jobben? Det er et godt spørsmål.

– Dette er en stilling kulturfeltet har ventet på lenge. Vi har visst i god tid at den skulle lyses ut. Da blir spørsmålet: Hvorfor er ikke prosessen startet tidligere?, sier direktør i Pahn (Performing Arts Hub Norway, norsk senter for scenekunst), Hege Knarvik Sande, til Subjekt.

Hva slags direktør?

Svaret på det spørsmålet er at Kulturdepartementet har brukt tiden på å finne ut hva slags direktør de vil ha og hvem som er aktuelle for stillingen. Det kan godt være de nesten har bestemt seg.

Det formelle søknadstoget går på skinner. Nå må aktuelle søkere melde seg, og søkerlisten skal offentliggjøres. Bare i helt spesielle tilfeller kan en søker slippe å stå på den offentlige søkerlisten.

Deretter skal aktuelle kandidater intervjues. De skal ha en opplevelse av at intet er bestemt. Så skal det lages en innstilling til kulturminister Lubna Jaffery som til slutt bestemmer hvem som skal få jobben.

Noen vil gjerne stå på en offentlig søkerliste for å vise at de har ambisjoner eller at de er ledige på torget. For de fleste ledere er det slik at de tenker seg om mange ganger før de søker, nettopp fordi deres navn skal offentliggjøres.

Det er slett ikke uvanlig at en tredjedel av søkerne for eksempel til stillinger som kommunedirektør, trekker seg før søkerlisten skal offentliggjøres. Noen velger å ikke søke av den grunn.

Man må gjerne mene at det ikke burde være slik. Men slik er det.

Navn som skiller seg ut

Når søkerlisten for direktørstillingen i Kulturdirektoratet offentliggjøres, vil det sannsynligvis være et navn som skiller seg ut. Han eller hun er den som ganske sikkert får stillingen.

Departementet har ikke lagt på latsiden siden april da det ble kjent de måtte finne en ny sjef for direktoratet. De har engasjert rekrutteringsbyrået Visindi for å kjøre ansettelsesprosessen.

Ingen må tro at de i Visindi sitter med hendene i fanget og venter på hvem som søker innen fristen. Et rekrutteringsbyrå som får et oppdrag, hiver seg gjerne rundt med en gang for å lete fram aktuelle kandidater.

Departementet opplyser at Visindi i forkant har vært i kontakt med mulige kandidater.

Visindi vet hva departementet er ute etter. De opererer først med en lang liste og ender gjerne opp med tre til fem kandidater de mener kan gjøre jobben.

Det snakkes med aktuelle kandidater både før og etter at stillingen er lyst ut.

Hvis det er en kandidat som utmerker seg, og som departementet gjerne vil ha, kan det bli gitt temmelig sterke signaler på at en vil få jobben, om en søker.

I noen tilfeller blir stillingen lyst ut på nytt eller fristen forlenges for å få med den de vil ha.

Trekker seg

Fordi søknadslisten skal offentliggjøres, og det garantert vil være flere aktuelle kandidater som ikke vil stå på en offentlig liste, starter rekrutteringsprosessen lenge før stillingen lyses ut.

Vi kan regne med at flere aktuelle søkere som Visindi har vært i kontakt med, konkluderer med at de ikke er blant de mest aktuelle. Derfor søker de ikke.

Visindi er tause som i graven om hvem de snakker med. Jobben deres er å presentere aktuelle kandidater og vurdere dem som søker.

Mest mulig i offentlig sektor skal være åpent. At offentlige søkerlister skal offentliggjøres har røtter i den tiden da ansiennitet og formelle kvalifikasjoner var avgjørende for hvem som skal ansettes. I dag er personlige kvalifikasjoner avgjørende.

Vi har knapt diskusjoner i forkant om hvem som bør ansettes i en offentlig lederstilling, heldigvis. Representanter for offentligheten og interessegrupper er ikke kjent med søknadene, hva som blir sagt i intervjuer, hva referanser sier eller hva personlighetstester viser.

Vi kan ikke annet enn å godta at det er styret og de som blir valgt ut til å foreta intervjuer og lage innstilling som i realiteten avgjør hvem som skal ansettes.

I et demokrati er det viktig at også ansettelser forankres i objektive kriterier som det er åpenhet om.

Framfor dagens modell der prosessen startes i hemmelighet, bør den imidlertid starte i åpenhet med at den som skal foreta ansettelsen, offentliggjør hvilke kriterier som bør legges til grunn for ansettelsen. Deretter kan aktuelle aktører og interessenter gi sine innspill.

Er det godt med innspill, kan det være mediene fatter interesse.

Stillingen lyses ut. Tre uker søknadsfrist holder. Poenget er at søkerlisten ikke skal offentliggjøres. Da kan det være at meget godt kvalifisert søkere som ingen har tenkt på, melder seg.

I dag fungere rde offentlige søkelistene som skuebrød. Skuebrødene som vi kan lese om i Andre mosebok, kapittel 25, var fine å se til og bakt av fint mel. Noe å bli mett på var de ikke. De bare lå der i tempelet og så fine ut.

I dag brukes begrepet i overført betydning om noe som synes storartet, men er uten virkelig verdi, eller som skal få en til å se bort fra de negative sidene ved en sak.

Slik er det med de offentlige søkerlistene. De gjør ingen nytte, men fine er de.