Magne Lerø: Politikernes bløff om kommune-satsing

Det er økonomisk krise i kommunene. 206 kommuner gikk med underskudd i 2024. Året før hadde 157 kommuner et negativt resultat. I 2022 var det 50 kommuner som gikk med minus.

Dette skjer selv om regjeringen peker på at bevilgningene til kommunene har økt. Det stemmer, men kommunenes utgifter stiger fordi antallet omsorgstrengende øker, kommunene er pålaget flere oppgaver og at bevilgningene ikke holder tritt med den generelle kostnadsveksten i kommunene.

Det skal bli bedre. Kommunene skal få økte bevilgninger. Alle partiene sier det.

Det vil være politisk harakiri å hevde at kommunene får klare seg med det de får.

Kommunedirektørenes mening

Kommunal Rapport offentliggjør i dag sin kommunedirektørundersøkelse. Den viser at fire av ti kommunedirektører mener at rikspolitikerne i liten eller i svært liten grad forstår kommunesektorens utfordringer.

– Jeg opplever at rikspolitikerne ikke tar inn over seg endringene i demografi, og de knallharde prioriteringene som må gjøres som følge av at vi blir flere eldre mens antall i yrkesaktiv alder synker, sier Stig Roald Amundsen, kommunedirektør i Malvik.

Amundsen tror rikspolitikerne egentlig forstår, men at de ikke våger å snakke om upopulære temaer i et valgår.

– Vi har for lite folk i Norge til å kunne fortsette å levere tjenester på samme måte som i dag. Vi må snakke om å senke standard og kvalitet på tjenester, at folk må klare seg mer selv og ta mer ansvar for eget liv fremover. Jeg savner rikspolitikere som tør å stille spørsmål ved om vi kan opprettholde nivået på velferdsgodene vi har, sier Amundsen.

Den slags uttalelser gjør seg ikke i en valgkamp. Kommuneøkonomi har ikke vært et sentralt tema i valgkampen, men det har kommet en del utspill både fra rødgrønt og borgerlig hold som er ment å avlaste kommunenes økonomi og sikre like tjenester over hele landet.

BPA til staten

Alle partier med unntak av Høyre og Ap mener ordningen med Brukerstyrt personlig assistent (BPA) bør overføres fra kommunene til staten via Nav.

Dette vil etter all sannsynlighet føre til at kostnadene vil øke betraktelig. Det er heller ikke enkelt å sitte i Oslo og forvalte omsorgsbehov og rettigheter til enkeltmennesker. Dette er kommunene bedre i stand til å vurdere.

Behovet vil også kunne endre seg. Og da er det enklere for sosialtjenesten i kommunen å følge opp. Problemet er at kommunen i sine vurderinger vil ta hensyn til hva det koster. Det skal det egentlig ikke tas hensyn til når det er en rettighet.

Vi får etter hvert teknologi som kan føre tilsyn i perioder av døgnet med de som trenger kontinuerlig bistand. Det er ingen ideell løsning. Det er bedre å ha et menneske hos seg. Men vi er på full fart inn i en situasjon der det vil bli mangel på arbeidskraft innen helse og omsorg.

Det er kommunene som bør vurdere den enkeltes behov for hjelp og omsorg. Det er de som er tett på og kan vurdere om elektronisk overvåkning i noen grad kan forsvares, hvor mye en trenger BPA eller om hjelpebehovet blir så omfattende at en må legges inn på en institusjon.

Framfor å overføre BPA til Nav, bør vi ha en ordning som gjør at kommunene får refundert noe fra staten når BPA koster for mye.

Frp vil også at staten skal ta ansvaret for at alle som trenger det, får en plass på et sykehjem. Staten skal ta regningen. Men det er ikke enkelt for staten å sørge for at det er nok sykehjemsplasser i hele landet.

I forrige uke satte helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre ned et utvalg som skal vurdere om staten via spesialisthelsetjenesten skal overta ansvaret for all medisinsk behandling. Etter samhandlingsreformen, som ble rullet ut for 12 år siden, er kommunene blitt bedt om å bygge opp medisinske sentre som kan utføre enkel medisinsk behandling.

Det er også snakk om at staten bør overta barnevernet.

Hvis alt dette gjennomføres, betyr det en slanking av kommunene. Det vil ikke politikerne si rett ut. De overøser kommunene med verbale utsagn om hvor viktige kommunene er.

Økte forventninger

I valgkampen gis det løfter om nye tjenester og utvidede rettigheter som skaper økte forventninger. I liten grad reflekteres det over hvilke konsekvenser mangelen på arbeidskraft vi få.

Kommunene blir satt å skjære ned – det motsatte av det politikerne snakker om i valgkampen.

Politikerne trenger kommunene for å kunne dele skylden for at ikke alle rettigheter blir innfridd, mange må vente lenge på hjelp og en del får ikke den hjelpen de trenger.

I noen tilfeller svarer politikerne med økt støtte i form av øremerkede midler. På den måten kan statsråden som har ansvaret, få vist at en faktisk gjør noe.

Det er forståelig at det blir slik. Kunnskapsministeren nøyer seg ikke med å si at elevene må få flere fysiske lærebøker. Hun gir en øremerket ekstrabevilgning.

Kommunene ber om færre øremerkede midler. De viser til at kommunene er nærmest til å vurdere hva som bør prioriteres.

Løsningen er ikke å dele ut enda flere rettigheter og sentralisere ansvaret for oppfølgingen.

Vi må leve med at kommuner prioriteres forskjellig- og at det derfor kan oppstå ulikhet i praksis. Ulikheten vil øke framover, ikke bare på grunn av at kommuner sliter økonomisk. Mangelen på arbeidskraft vil i større grad føre til ulikhet innen omsorg og utdanning.