Maktfordeling og interessemotsetninger – ikke strategi

Det er uro i SV for tiden. Det virker som partiet er enige om at de må jobbe sammen for å legge en strategi for økt oppslutning og for å beholde den sentrale posisjonen de har hatt i norsk politikk.

Dette kommer det neppe mye ut av. Kirsti Bergstø og Marian Hussein ble valgt som leder og nestleder i 2023. De må selvsagt ta ansvar for det dårlige valgresultatet, men flertallet i partiet vil gi dem en sjanse til å gjøre det bedre. De vil neppe bringe på bordet en ny politikk.

Om de nå skulle starte en debatt om å skifte partiledelse, vil det øke spenningen i partiet. Dessuten har de ingen klare kandidater til å overta.

Strategi betyr å foreta valg: Skal man gå til venstre, til høyre eller rett fram? En strategi er et resultat av smertefulle valg og harde prioriteringer der man sier ja til noe og nei til noe annet.

Sterke verbalt

Dette ligger ikke for SV. SV er et politisk verksted. De har en tradisjon for å hive seg på saker som engasjerer folk – som krigen i Gaza og Oljefondets investeringer. De er sterke på det verbale planet, men svake når det gjelder å få politisk gjennomslag for det de mener.

Da Kirsti Bergstø stilte ultimatum om at Oljefondet skulle ut av israelske selskaper, lå det ikke en strategi til grunn. Det bare ble sånn. Bergstø ville markere seg som en sterk leder og SV som et parti som står på krava. Men i iveren glemte hun å gjøre som reven – reven har alltid en utgang fra hiet.

Det er ingenting som tyder på at ledelsen akter å snekre en ny strategi – hva nå det skulle være.

Et parti må håndtere interessemotsetninger. De må samle seg om et program for å vise velgerne hva de står for. Et program er ikke en strategi. Det er en samling kompromisser der ulike interessegrupper får gjennomslag for sine hjertesaker.

Slik er det i alle partier. Etter Høyres elendige valg i høst, tok flere til orde for en tydeligere strategi. Det ble sagt at man først måtte finne ut hva partiet skulle være, og deretter velge partiledelse.

Slik gikk det selvsagt ikke. Debatten om hva Høyre skal stå for, pågår for så vidt. Men den leder ikke fram til en strategi. Det partiet og mediene har brukt tid på, er hvem som skal bli leder og nestledere.

Få tror at Ine Marie Eriksen Søreide vil gjøre store politiske endringer. Men som nyvalgt leder med nye nestledere har hun muligheten til å profilere partiet på en ny måte.

Hun kjører prosess

Vi får vente til februar for å se hva det blir til. Eriksen Søreide er ikke typen som klatrer opp på bordet for å gi beskjed om hva partiet skal være. Hun kjører prosess. Alle skal med her også.

I desember 2024 var det krise i Ap. Meningsmålingene lå på rundt 15 prosent, og det bredte seg en oppfatning om at Jonas Gahr Støre ikke var den rette lederen for partiet.

Støre satte ikke i gang en strategiprosess for å samle partiet. Han tok skjeen i egen hånd: Sp måtte forlate regjeringen, Jens Stoltenberg ble finansminister, og det ble innført Norgespris på strøm.

I løpet av et par uker økte partiets oppslutning med 10 prosent. Å innføre Norgespris brøt med den linjen regjeringen hadde stått for. Men Stoltenberg fant ut at det var nødvendig for å stoppe misnøyen med høye strømpriser.

En regjering har mulighet til å slå til med kraftfulle tiltak. Det viste Støre at han utnyttet til fulle.

Flere i Venstre snakker om at partiet må finn ut hva de skal være i framtiden. De ønsker åpne debatt om de skal melde overgang til de rødgrønne. Det kan betegnes som et strategisk valg. Men om de tar sjansen, er ikke godt å si.