Mer våpen gir ikke fred i Ukraina

 Lederskap handler om å holde ut, holde fast og ikke gi seg, ikke en gang om det blåser opp til storm og tvilen melder seg. Men det handler også om å oppgi posisjoner som ikke kan vinnes, legge om kursen og endre strategi før katastrofen er et faktum.

Noe av det vanskeligste, ikke minst for ledere er å ta tap, ta inn over seg nederlag og prøve en alternativ kurs før det er for seint.

Å akseptere «sunk cost» betyr å innse at det som er tapt, er tapt, og å legge bak seg anstrengelsene og ressursene som er brukt uten at det har gitt de forventede resultater. Det blir bare verre om en fortsetter.

Dette handler krigen i Ukraina om. Mennesker er ikke skrudd sammen for å innrømme tap, aller minst politiske ledere med stor makt.

Ukraina kan sammenliknes med en bedrift som holder på å gå konkurs. Konkurs er gjerne et resultat av at eiere og ledelsen håper for lenge, sier stopp for seint og bruker for lang tid på å legge om kursen. Venter en for lenge med å ta grep, mister en muligheter fordi tapene er blitt for store. Det blir verre av å håpe på at utviklingen snur.

Ukraina har tapt så mye at det er umulig å vinne krigen. Politikere bør slutte å snakke om det. De må erkjenne situasjonen selv om det er bittert.

Hvorfor krig?

Tiden er ikke inne for å diskutere om krigen kunne vært unngått og om NATO presset Russland inn et hjørne der Russland så et angrep som eneste mulighet for å ivareta sine interesser.

Hvor grensen går for en atommakts legitime sikkerhetsinteresser, kan ikke defineres på objektive premisser. Vi må forholde oss realpolitisk til at det er Russland som definerer sine, slik USA og Kina definerer sine.

Den absolutte grense går langs NATOs grense. Russland har aldri våget å utfordre NATO. De er totalt underlegne NATO både økonomisk og militært.

Vi trenger i liten grad å se bakover. Det er situasjonen i Ukraina nå, den sannsynlige utviklingen av krigen og hvilke reelle muligheter landene i Europa har for å støtte Ukraina vi må vurdere.

Våpen for fred

Da Ukraina ble angrepet, var det riktig av NATO-landene å gi dem våpenhjelp. Våpen er veien til fred, sa NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Han hadde et poeng, men slik krigen har utviklet seg, er ikke løsningen for Ukraina våpen med større kapasitet slik at krigen kan utvides til flere områder i Ukraina og Russland.

Krigen i Ukraina hadde ikke kommet skikkelig i gang om det ikke var fordi USA så seg tjent med det. Derfor involverte NATO seg stadig sterkere i krigen ved å støtte Ukraina militært, men uten at NATO ble involvert direkte i krigen.

Begrunnelsen var at det var nødvendig at Ukraina ble satt i stand til å vinne krigen for å sikre Europa. Det ble ikke bare gjort til en krig om retten til å forvare seg i tråd med folkeretten. Jens Stoltenberg sa han ikke ville leve i en verden der en stor stat kunne underlegge seg en mindre ved å gå til krig.

Militære eksperter sto fram på rekke og rad med beskjed om at hele Europa var truet. Russland ville ikke nøye seg med å underlegge seg Ukraina, hevdet de. De ville gå videre til de baltiske landene som tidligere hadde tilhørt  Sovjetunionen. Deretter sto Norge på lista på grunn av vår avgjørende geografiske plassering.

Russland ville ikke bare gjenopprette det gamle Sovjetunionen. De ville legge deler av Europa under seg. Derfor kunne vi ikke annet enn å støtte Ukraina militært. De kjempet for vår frihet. De ofret seg for at vårt demokrati kunne bestå. Det var det eksperter, den politiske eliten og etter hvert alle partier sa.

Hvis Ukraina var så viktig, hvorfor hadde de ikke da fått bli med i NATO? Grunnen var at Russland ga klar beskjed om at de ikke ville godta det. Den andre grunnen ser vi utspille seg i dag: Ukraina er gjennomsyret av korrupsjon. De har ikke kommet langt nok med å bygge demokrati og institusjoner som kan sikre demokrati og rettsstat. Med Zelenskyj har de imidlertid gjort store framskritt.

Fra Biden til Trump

Da Donald Trump vant valget i USA, burde NATO-landene innsett at strategien måtte legges om. Trump har flere ganger sagt at krigen aldri ville blitt startet om han hadde vært president. Han kaller den Joe Bidens krig.

Når et land får en ny president, må andre land akseptere at politikken kan legges om. Om en president starter en krig, må den neste kunne avslutte den.

Trump vil ha slutt på krigen fordi den ikke gir de forventede resultater for Ukraina til tross for omfattende militær støtte fra NATO.

Han bruker ikke som argument at krigen har svekket Europa betydelig. EU står geopolitisk og økonomisk svakere enn noen gang.

Framfor å gi Trump rett, det sitter langt inn, gjorde statsledere i Europa seg høye og mørke og sa at «om USA bygger ned, vil vi bygge opp. Vi vil ikke svikte Ukraina.»

Både Jens Stoltenberg, Guri Melby, Mette Fredriksen, for å nevne noen, og en rekke forskere, militære eksperter og statsledere kan ha rett i at vi burde ha støttet Ukraina mer og gitt landet flere våpen tidligere. Men gjort er gjort. Nå er det for seint å fable om at vi må sette Ukraina i stand til å vinne krigen.

Farligere våpen

Ukraina er i stand til er i stand til å eskalere krigen. Volodymyr Zelenskyj har innstendig bedt om Tomahawk-raketter fra USA og Taurus-raketter fra Tyskland. Da kan de nå Moskva med store sprengladninger.

Donald Trump har surret fram og tilbake med om de skal få eller ikke få disse rakettene. Så langt har han landet på nei.

Forbundskansler Friederick Merz har i prinsippet sagt ja til at de kan få Taurus-raketter, men han nøler i praksis.

Det er to grunner til USA og Tyskland nøler. Disse systemene er så kompliserte at de ikke kan brukes uten at eksperter fra USA og Tyskland håndterer dem. Det gir Russland et argument for å hevde at NATO nå for alvor kaster seg inn i krigen.

Den andre grunnen er Russlands nye supersoniske rakett Oresjnik. Den kan fly opptil ti ganger lydens hastighet og har en rekkevidde på opptil 5.000 km. Den vil være svært vanskelig å skyte ned med de luftvernsystemene NATO i dag rår over.

Et massivt angrep på Moskva vil etter all sannsynlighet føre til at krigen eskalerer ut over Ukrainas grenser.

Russland er fullstendig underlegen NATO når det gjelder konvensjonelle våpen, men de klarer å underlegge seg deler av Ukraina med konvensjonelle våpen i en blodig krig.

Hvis Ukraina får gå løs på Russland med Tomahawk og Taurus, vil Russland svare med sine supersoniske raketter. Vi vet ikke hvor mange de har klart å produsere. Det kan være de sender en mot Berlin. Og da har vi det gående. Det eskalerer fort til en krig med atomvåpen.

Joe Biden holdt igjen med å levere Ukraina de våpentyper landet ba om fordi han fryktet det kunne bety starten på en tredje verdenskrig. Den grensen er ikke passert, men vi vet ikke hvor den går.

Zelenskyj i tilbakegang

Ukraina har ført en heroisk kamp mot overmakten. Volodymyr Zelenskyj har vist seg som en stor statsleder, men han oppnår ikke det han kjemper for. Han taper landområder for hver uke som går.

Han satset på at Ukrainas okkupasjon av Kursk-regionen skulle vise Putin at de mente alvor og tvinge ham til forhandlingsbordet. Det som kunne se ut som et sjakktrekk, endte med et smertelig tap.

Når det ikke nytter å tvinge Russland til en fredsavtale med våpen, slik Stoltenberg la stor vekt på, heller ikke ved å ta en del av Russland, satser Zelenskyj nå alt på at mest mulig bombing av mål i Russland vil tvinge Putin til forhandlinger.

Det ser ikke slik ut. Russland svarer med enda mer massiv bombing av energianlegg og infrastruktur i Ukraina.

Zelenskyj har prøvd alt, og taper stadig mer. Fronten i Donetsk beveger seg sakte i Ukrainas disfavør. Det er en fare for at Russland kan klare å bryte igjennom de ukrainske forsvarslinjene.

Trump og Putin

Etter at Donald Trump møtte Vladimir Putin i Alaska 15. august i år, var han optimistisk med tanke på en fredsløsning. Trumps problem er at han lider av overtro på sine egne evner til å lirke og presse for å finne kompromisser. Han har vært genuint opptatt av å få til en fred som han før valget mente burde vært mulig å få til på 24 timer.

Trump må forholde seg til de geopolitiske realiteter. Han og Putin kan ikke snekre sammen en fred ute at Zelenskyj og statslederne i Europa er med på det.

Trump har trukket seg tilbake, innført noen sanksjoner som ikke betyr all verden og overlatt krigen til Europas statsledere. USA vil ikke støtte Ukraina økonomisk, men de sender gjerne våpen til Ukraina om NATO-landene i Europa betaler det de koster. Ingen rabatter her i gården.

Trump lanserte alt i februar det som vi noe misvisende kan kalle hans fredsplan. Den går i korthet ut på at Russland får beholde de fylkene som de langt på vei har okkupert, at Ukraina ikke blir med i NATO eller ruster opp, at sanksjoner oppheves og at det knyttes bånd til Russland gjennom økt handel.

En slik løsning har Zelenskyj og med støtte av de europeiske regjeringene avvist.

En mulig fredsavtale

Det har vært en viss bevegelse. De aksepterer, til og med Zelenskyj, at Ukraina må gi fra seg noen landområder, i alle fall midlertidig, hva nå det skal bety. Men da må Ukraina i det minste få håndfaste sikkerhetsgarantier.

Særlig Emmanuel Macron og Keir Stramer har gått i front for gruppen «Koalisjonen av villige» som vil gi Ukraina sikkerhetsgarantier etter krigen. USA vil ikke være med på noe ingen vet hva er.

Det kan ikke gis sikkerhetsgarantier uten NATO. Tanken er i og for seg god, men det er mer prat enn realiteter. Det er ingen europeiske stater som i dag er rede til å gå inn i krigen på Ukrainas side mot Russland. Slik vil det også være i framtiden.

Ukraina må til slutt akseptere er løsning som ligger nær det Trump har skissert. Russland både vinner og taper. De har tapt enormt mye på krigen ved at landets økonomi er blitt sterkt svekket, mye kompetanse har forlatt landet og Finland og Sverige er blitt med i NATO. NATO er styrket, Russland er svekket.

Russland vinner fire skadeskutte fylker som de må bruke hundrevis av milliarder på å få på fote. De vil få gjennomslag for sitt krav om at NATO ikke skal bidra til at Ukraina får utplassert raketter rettet mot Russland.

Ikke Oljefondet

Ukraina vinner ikke noe som helst, men de slipper å gå til grunne. De vil ha store problemer både politisk og økonomisk i lang tid framover.

De siste ukene er det blitt snakket om et siste fortvilet forsøk på å snu krigens gang. Russland har stående 1,4 milliarder euro i en belgisk bank. EU vurdere å gi disse som et lån til Ukraina som skal tilbakebetales ved at Russland betaler en tilsvarende krigserstatning til Ukraina.

Dette er drømmerier. Tyskland gikk med på å betale krigserstatning etter andre verdenskrig. Men Russland er ingen slagen stat som må kapitulere.

Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg har gjort det klart at det ikke er aktuelt å bruke Oljefondet som en garanti i denne forbindelse.

Etter en fredsavtale må Norge gjerne bruke hundrevis av milliarder på å bygge opp igjen Ukraina. Det er noe helt annet enn å stå som garantister for at Ukraina skal få midler til å intensivere krigen.

Jevnt over sliter EU-landene med lav vekst, underskudd på budsjettene og stor utenlandsgjeld. De kan ikke påta seg å finansiere krigen i Ukraina på det nivået som trengs for å holde stand mot Russland eller sette Ukraina i stand til å ta tilbake tapte områder. 

EU har ikke penger

EU-landene og utenforlandene Storbritannia og Norge har en samlet økonomisk styrke som mange ganger overgår Russland. Forskergruppen leder av Carsten Friis og norske politikere med Guri Melby (V) i front, har rett i at vi kan om vi vil.

Men statslederne i EU vil ikke. Macron, Starmer og Merz står svakt. De er ikke i posisjon til å be folk akseptere at bevilgningene til Ukraina øker mens det kuttes i velferd på hjemmeplan.

EU-lederne vil ikke fordi de ikke lenger har god nok støtte i befolkningen for å gi Ukraina det de ber om.

Ukraina går tom for penger i løpet av første halvår 2026. EU kan ikke være bekjent av å stoppe støtten til Ukraina slik USA har gjort. Norge skal støtte Ukraina med 85 milliarder neste år. EU-landene må ta sin andel.

Men strategien må endres. NATO-landenes statsledere må gjøre det klart for Zelenskyj at han ikke kan regne med å få de bevilgningen han trenger for å føre krigen videre på det nivå han ber om. Han må akseptere en løsning som ligger nær det Trump har lansert.

Det blir ingen rettferdig fred. Verden er ikke rettferdig.

En fredsavtale betyr at sanksjonene mot Russland kan oppheves. Det vil gi en økonomisk gevinst både for EU og Russland. Det trenger EU, for etter krigen trenger Ukraina noen tusen milliarder for å få landet på fote igjen. De pengene må komme fra EU.

En fredsavtale vil ikke bety økt opprustning. Russland er skadeskutt og vil ikke true NATO. Kreml styres ikke av en flokk kamikaze-piloter. De er beinharde realister som vet at de fortsatt skal unngå militære konfrontasjoner med NATO. Det er grunnløse spekulasjoner å hevde at de ikke lenger vil gjøre som de har gjort i 70 år – respektere NATOs grenser.

En fredsavtale vil imidlertid føre til at flere land ikke vil trappe opp forsvarsbevilgningene til 5 prosent slik Trump krever. Spania er det første landet som har sagt nei. Andre land vil si at de vil prioritere å gi støtte til gjenoppbygningen av Ukraina.