Meyer fillerister ABE-Høyre

Kommuner og stat står igjen overfor krevende budsjettprosesser, der utgiftene til eldreomsorg, psykisk helse og barnevern vokser, mens inntektene ikke holder tritt. I møte med budsjettunderskudd tyr politikere ofte til to velkjente grep: ostehøvelkutt og kutt i administrasjonen, skriver byrådslederen i Bergen, Christine B. Meyer, i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag.

Ostehøvelkutt innebærer at alle enheter får et lite kutt, uten hensyn til effektivitet eller behov. Dette rammer særlig dem som allerede driver effektivt, og skaper insentiver til ikke å være for produktiv. Det tas heller ikke hensyn til ulikheter i bygningsmasse og vedlikeholdsbehov, noe som fører til urettferdig belastning. Over tid blir slike små kutt merkbare og skadelige.

Meyer kritiserer ikke Høyre direkte, og nevner heller ikke ABE-reformen – et av Erna Solbergs hjertebarn. ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen) ble innført av Solberg-regjeringen i 2015 og innebar årlige kutt på 0,5 prosent i statlige driftsbudsjetter for å fremme effektivisering. Ordningen ble avviklet av Støre-regjeringen i 2022, med begrunnelsen at automatiske ostehøvelkutt reduserer tjenestekvaliteten og hindrer investeringer i kompetanse.

ABE på nytt

Før valget gjorde Høyre det klart at de ville gjeninnføre ABE-reformen om de kom til makten.

I innlegget peker Meyer på kriminalomsorgen som et eksempel på et område som er hardt rammet av ostehøvelkutt på grunn av et stort vedlikeholdsetterslep. Resultatet er færre ansatte i en tid der innsatte har begått mer alvorlig kriminalitet enn tidligere – og behovet for bemanning er større.

Hun mener det største problemet med ostehøvelkutt er manglende vilje til å prioritere.

– Kuttene kan gjennomføres uten innsikt i tjenestene, og ansvaret skyves nedover i systemet. Når behovene varierer sterkt – noen tjenester må vokse, andre kan kuttes – er det nødvendig med reelle prioriteringer, ikke flate kutt, skriver hun.

Hun forstår at kutt i administrasjonen kan fremstå som et populært tiltak, og at tanken er at det ikke skal ramme tjenestene direkte. Men erfaringer fra Bergen viser at dette har begrenset effekt over tid.

Effektivisering krever mer enn å be ansatte løpe raskere. Det som trengs, er reelle prioriteringer – ikke hodeløse ostehøvelkutt og svekket ledelse, mener hun.

Nødvendig å prioritere

Å prioritere er krevende. For å unngå feil må man ha innsikt i den enkelte etat eller virksomhet. Dernest krever det mot og vilje til å gjøre vanskelige valg.

Å kalle ABE for en reform er et misbruk av reformbegrepet. Ostehøvel er ikke et reformverktøy. Skal det innføres en reform for hele statsforvaltningen, må det tenkes grundig gjennom og forankres bedre enn ABE-kuttene.

Når ostehøvelen tas i bruk, gjør ikke politikerne en skikkelig jobb. Jobben er å identifisere hvilke etater eller virksomhetsområder som har behov for endring og hvor kostnadskutt er mulig uten at det rammer tjenestetilbudet.

Høyre ønsker å fremstå som et reformparti for offentlig sektor, med mål om å redusere kostnadene. ABE-kutt bidrar selvsagt til dette, men det har utilsiktede virkninger.

De borgerlige klarte ikke å bygge ned byråkratiet da de satt med regjeringsmakten. Det spørs om de rødgrønne vil lykkes bedre i årene fremover.

Høyres landsmøte klarte ikke å konkretisere hva de mener med å bygge ned byråkratiet og effektivisere offentlig sektor. Løsningen ble å nedsette et utvalg som skal peke på hvor effektiviseringsbehovet er størst.

Men det trengs ikke et nytt utvalg for å kartlegge behovet for effektivisering. Riksrevisjonen utarbeider hvert år grundige rapporter fra flere etater, og disse gir et godt grunnlag for å vurdere mulige tiltak.

Hvilke endringer som bør gjennomføres kan ha både faglig og politisk begrunnelse. Endringer innebærer alltid usikkerhet – og den må politikerne håndtere.

Sykehusene 

Dagens organisering av sykehusene er ikke effektiv. Her kan det spares hundrevis av millioner, særlig om Frp får gjennomslag for sin modell med sentralisering av de fire regionale helseforetakene.

Trond Giske foreslo i sin tid å legge ned Utdanningsdirektoratet. Det er mulig, dersom det er politisk vilje til å gi kommunene større ansvar for skolene.

Det er også mulig å redusere kostnader ved kommunesammenslåinger – men kommunene bør få finne ut av det selv.

Oppgavefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune bør vurderes. Men dersom mer ansvar overføres til kommunene, vil vi få større forskjeller i utdanning og velferdstjenester. Det kan vi velge å leve med. Alternativet er å svekke kommunene og la staten ta mer ansvar – for eksempel innen helse og omsorg.

Sentralisering for å sikre likhet på kommunalt nivå når problemet framover i økende grad vil være mangel på personell, vil kunne øke byråkratiet.