Øks mot helsedirektører

Politikere klager jevnlig over to ting som de ikke klarer å gjøre noe med: de høye prisene i matvarebutikkene og antallet direktører i helsevesenet.

Prisen på mat vil riktignok gå ned dersom momsen reduseres, men det hjelper verken å kjefte på dagligvarekjedene eller å be Konkurransetilsynet løpe raskere og slå hardere ned på tvilsom praksis.

I sykehussektoren finnes det 641 direktørtitler, og lønnen ligger i snitt på rundt 1,8 millioner kroner i året. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Mímír Kristjánsson (Rødt) er dem som roper høyest om at noe må gjøres. Regjeringens støttepartier er enige, men regjeringen ser ut til å ha fått gjennomslag for at debatten bør utsettes til november. Da vil utvalget som vurderer organiseringen av helsevesenet legge fram sin rapport.

Budsjettet for 2027

Det ligger an til tøffe budsjettforhandlinger for 2027. Hvis regjeringens samarbeidspartnere blir overbevist om at det kan spares hundretalls millioner på å kutte antall direktører, vil det bli vanskelig å la være å ta dette inn i budsjettet.

Helseminister Jan Christian Vestre forvalter systemet og må vise ansvar. Derfor vil han vegre seg for å foreslå store endringer uten grundig utredning. Det betyr høringsrunder, regjeringens konklusjon og deretter behandling i Stortinget. Før eventuelle endringer kan gjennomføres, vil det også måtte forhandles med fagforeningene.

I beste fall kan endringer i sykehusstyringen tre i kraft fra 2028, men det kan ta lenger tid. Endringskverna i offentlig sektor maler sakte.

Det trenger likevel ikke gå så lang tid. Sp, SV, Rødt og MDG kan allerede i høst samle seg om et vedtak om å legge ned de regionale helseforetakene. Men det holder ikke å si A uten å si B: De må også bli enige om hva som skal komme i stedet.

Her har Sp en tendens til å rote seg bort i uklare tanker om folkevalgt kontroll uten sentralisering og skroting av alt som har med helseforetakene å gjøre.

Det eneste realistiske alternativet til at de regionale helseforetakene forvalter statens eierstyring, er at dette gjøres av et sentralt direktorat. Staten kan da slå sammen de fire regionale helseforetakene til ett. Samtidig kan man bruke tid på å avklare styringsstrukturen videre, og på samhandlingen mellom kommuner og sykehus.

Her må det kjøres åpne prosesser. Politikerne kan ikke detaljstyre organiseringen. Helseministeren må se til at prosessen leder mot Stortingets mål, men det må være fagfolk og berørte aktører som konkretiserer løsningene.

Stortinget kan vedta å legge ned de regionale helseforetakene og begrunne det med reduserte kostnader. Det burde ikke være komplisert.

Per Lægreid, statsviter og professor emeritus ved Universitetet i Bergen, peker i Dag og Tid på at helseforetaksmodellen og utviklingen i helsevesenet generelt er preget av direktoratisering og en tilsynseksplosjon drevet fram av New Public Management. Politikerne har delegert ansvar, men samtidig vil de ha kontroll, noe som har gitt omfattende rapportering.

Rir to hester

De rir to hester samtidig, sier Lægreid: fristilling og mer kontroll. Dette kombinert med aktivitetsbasert finansiering gjør at man trenger store mengder ansatte som måler, rapporterer, kontrollerer og evaluerer.

Ifølge Lægreid har den rådende styringsfilosofien skapt et voksende kontrollbyråkrati som ikke driver med tjenesteproduksjon. Byråkratene gjør det de får beskjed om – det er politikerne som har skapt systemet. Resultatet er en flora av delvis autonome direktorater og helseforetak som politikerne strever med å styre. Han tviler på at dagens politiske ledelse er sterk nok til å endre systemet.

Det er politisk maktesløshet vi ser utfolde seg nå. Et flertall på Stortinget klarer ikke å ta grep for å flytte sykehusene ut av systemet de selv har vedtatt.

Jan Christian Vestre er en systemets mann. Bent Høie, den borgerlige helseministeren som lovet å ta tydelige styringsgrep, endte også opp med å tilpasse seg systemet. I forrige periode flikket de rødgrønne litt her og der, uten at det fikk særlig betydning.

Lite tyder på at Vestre vil ta tyren ved hornene og gjennomføre store reformer. Men han kan bli tvunget til det dersom Sp, Rødt, SV og MDG blir enige.

Politisk styring er ikke det samme som ledelse. Men politikere kan ta lederskap på vegne av sitt parti for å få gjennomført større endringer. Det omtales ofte som å skaffe seg sakseierskap.

Når det gjelder endringer i sykehussystemet, handler det om å ha både analysen og løsningen klar. Analysen er det bred enighet om. Rødt, med Mímír Kristjánsson i front, forsøker nå å drive saken fram mot et gjennombrudd.

Etter at Trygve Slagsvold Vedum hoppet over på borgerlig side og sikret lavere avgifter på bensin og diesel, er de andre rødgrønne partiene opptatt av å begrense hans innflytelse.

Hvis SV, Rødt og MDG samler seg om å erstatte de regionale helseforetakene med et sentralt direktorat, vil Sp sannsynligvis måtte bli med. Da kan de fire partiene påføre regjeringen et nederlag i en sak som handler om styring - og færre direktører med millionlønninger.