Politikere – mer «spill», mindre ledelse

«Spill» i politikken kjennetegnes ved at man griper fatt i en sak, vinkler den, forstørrer den eller forenkler den slik at den framstår på en måte som gagner eget parti. Ofte kobles saken til andre temaer som i realiteten er irrelevante, men som fungerer som premisser for det man ønsker å få fram.

Opposisjonen har lettere for å spille enn partiene som sitter i regjering. Regjeringspartiene må ta ansvar og demonstrere, så godt de kan, at de har kontroll. Målet med det politiske spillet er å vise velgerne at det hersker kaos – i alle fall at regjeringen ikke har kontroll.

Opposisjonen kan kritisere, overdrive, stille spørsmål, kaste fram hypoteser som ligger tett opp mot konspirasjonsteorier, varsle kriser og kreve tiltak som ikke er gjennomtenkt. Når vi har en mindretallsregjering, er det nærmest ingen grenser for hvor mye politisk spill som kan drives. Det spilles hver dag.

Epstein-avsløringene

I disse dager ser vi hvordan «spillet» etter Epstein-avsløringene utfolder seg. Opposisjonen skaper et inntrykk av kaotiske tilstander i Utenriksdepartementet når det gjelder bevilgninger og ansettelser. Derfor må det, hevdes det, nedsettes et granskningsutvalg. Nå er alle partier enige om at det er nødvendig. Spillet kan fortsette med høringer i Kontrollkomiteen.

Noen vil mene at dette er nødvendig og berettiget. Andre vil si de er blitt lei av «Epstein-spillet». Det gjelder i alle fall ikke Frp. Epstein avsløringen er blitt en vinnersak for Frp.

Frp ligger høyt på meningsmålingene, mens Ap synker merkbart. Det er bare å kaste terningen. Her skal det spilles.

Generalløytnant Robert Mood minner i podkasten Ness om at ledelse handler om retning, ansvar og gjennomføring. Han mener politikk i økende grad dreier seg om ord, posisjonering og ansvarsfraskrivelse.

Mood har skrevet bok om ledelse og opererer med fire «knagger»: ansvar, integritet, gjennomføringsevne – og balansen mellom omsorg og krav.

– I politikken er det nesten konsekvent slik at ansvar skyves over på andre. Det siste du gjør er å stå der med rak rygg og bære det, sier han.

Mediene skriver ofte om ledere som «legger seg flate». Mood peker på at dette kan bli en form for kommunikasjonsteknikk. Det er noe annet å stå i det med rak rygg og erkjenne både handlinger og ansvar.

Løgn - en dødssynd

Han understreker også at løgn er dødssynd nummer én. Da mister man muligheten til å reise seg igjen. Dessuten mister den som ikke stiller størst krav til seg selv, retten til å stille krav til andre.

Mood har et poeng når han sier at mange av dagens ledere aldri har vært ledere i klassisk forstand. De har vært politikere og akademikere som har lært seg spillet, men ikke nødvendigvis ledelse.

Problemet er at systemet belønner kommunikasjonsevne mer enn gjennomføringsevne. Det gjelder å være god med ord, heller enn å vise til resultater.

Mood er bekymret for at det norske tillitssamfunnet skal svekkes. Han mener befolkningen må involveres mer direkte dersom tilliten skal styrkes.

Han sier mye klokt om ledelse, men kommer ikke til rette med det som er egenarten ved politisk styring. Politikerne driver ikke bare ledelse, men styring. Utgangspunktet er at de får et mandat fra velgerne. De som får flertall, får bestemme – ikke suverent, for i et demokrati skal også mindretallet tas hensyn til.

Flertallet gir makt til å gjennomføre sin politikk. Samtidig må politikerne hele tiden sikre at de har velgerne med seg. Det politiske spillet er egentlig et frieri til velgerne.

Det politiske spillet kan bidra til økt polarisering, samtidig som det er et svar på polariseringen som allerede finnes. Mediene bidrar, både de redigerte og ikke minst de sosiale, og det samme gjør en rekke interessegrupper.

I flere land etterlyses sterke politikere, eller i det minste en sterk leder som får gjort noe. Men sterke ledere møter gjerne sterk motstand. Slik er det i politikkens verden.

Idealet i politikken er ikke styrke, men balanse. Makten skal balanseres mellom Stortinet, regjeringen og domstolene.

Derfor kan det ikke ledes i politikken slik det ledes i andre sektorer. Ledere bør holde fast ved vedtak. I politikken er ikke det alltid mulig. Saker utvikler seg, og belastningen ved å stå fast kan bli for stor. Partier ombestemmer seg når de innser at de er på kollisjonskurs med sine velgere.

Vanskelig å skjære igjennom

I Stortinget er det vanskelig å skjære igjennom. Der foregår det konstant tautrekking – for ikke å si hestehandler – for å finne løsninger som kan få flertall. Her handler det mer om evne til å snekre kompromisser enn om å gjennomføre det en selv mener.

Politikere på Stortinget kan ikke vurderes etter de samme kriteriene som offiserer og toppsjefer. Noe er likt, men mye er ulikt.

En partileder kan i større grad vurderes etter vanlige lederkriterier når det gjelder ledelse av eget parti. Enn partileder har riktignok ikke underordnede slik ledere ellers har. Oppslutning og lojalitet må skaffes gjennom å ta hensyn til ulike grupper og meninger i partiet.

En statsråd kan derimot vurderes etter Moods fire knagger: ansvar, integritet, gjennomføringsevne og balansen mellom omsorg og krav. Ansvaret deles riktignok med departementsråden, men vi hører heldigvis ikke om statsråder som ikke viser nok omsorg for sine byråkrater.

Overalt i samfunnet møter ledere krav av nærmest idealistisk karakter. Noen vegrer seg for lederansvar fordi det blir for mye av det gode. Noen trekker seg unna politikken fordi de synes det blir for mye spill og for lite handling.

Løsningen er ikke å stille lederkrav til politikere uten å ta hensyn til politikkens egenart. Vi kan gjerne diskutere om systemet, demokratiet, kan utformes på en annen måte som sikrer økt gjennomføringskraft.