Politisk høst mot status quo

Politikerne gikk raskt i feriemodus i år. Flere av dem har flyttet inn i VM-bobla, og nær sagt alle melder seg til å være med og ro når Norge skal spille kvartfinale mot England. Neste uke blir det høye temperaturer. Det er vanligvis ensbetydende med at den politiske temperaturen synker noe.

Politikerne kan ligge lavt et par uker til. Det er ikke valg i år, og folk har mye annet å være opptatt av.

Framfor at våre politiske dyr følger med på nyhetene hele tiden og står klare som egg til å komme med et utspill slik at journalistene får noe å holde på med, kan de unne seg et par uker der de tenker på de lange linjene i politikken og hva de faktisk vil oppnå.

Politisk kaos

Mediene skaper et bilde av at det er kaos i politikken for tiden, at landet ikke styres, men driver av gårde etter stortingsflertallets forgodtbefinnende. Flertallene er det i alle fall ingen orden på. En kan få inntrykk av at det ikke er makten som rår, men tilfeldighetene.

Det er det aldeles ikke, omtrent det sa Jonas Gahr Støre da han oppsummerte det siste halvåret i politikken. Landet styres i en klar retning. Regjeringen kan fint leve med at den taper en rekke avstemninger i Stortinget. Det er de store sakene som teller – og de store pengene.

«Jeg har full kontroll.» Om ikke Støre sa det slik, var det det han ville formidle. For Ap er det viktigste å styre landet. Da må de sluke en del kameler og inngå kompromisser som gjør vondt. Men da sier Støre: Hva er verst, pest eller kolera? Det er pest å styre, men det er kolera å miste makten.

Mediene vil ha det til at Sp kan komme til å skifte side i politikken. Det er så langt kun teoretiske spekulasjoner. Haren hopper dit den vil. Trygve Slagsvold Vedum har ikke noe imot at noen tror han kan hoppe i fanget på Sylvi Listhaug, men han sier ikke noe som tyder på at han går med slike planer. For ham er det mer mareritt enn drøm.

Vedum er en politisk luring, en rev som vet hvor han kan ferdes uten å utsette seg for fare. Han får såpass mye ut av den posisjonen han har plassert seg i, at han ikke fristes til å skape inntrykk av at han foretrekker Listhaug framfor Støre på statsministertaburetten.

Det blir mye spetakkel i høst, men Vedum vil ta det med et smil. Han vet hva han har, men ikke hva han kan få.

Støres problem

Den som får problemer i høst, er Jonas Gahr Støre. Ikke med MDG, Rødt, Sp eller SV. Han får problemer i eget parti dersom han går inn for et skatteforlik med Høyre som innebærer redusert formuesskatt. Det vil ikke SV, Rødt og venstresiden i Ap godta.

Ap vinner ikke valget om tre år på å inngå et skatteforlik som gir mer skattelette til de rike enn til folk flest.

Til høsten kan vi regne med at det dukker opp forslag om at skatten for de rike bør økes. I så fall bør SV, Rødt, MDG, Ap og Sp samle seg om å fjerne, øke skatten på dyre boliger og ulike former for luksusforbruk og innføre en saftig arveavgift. Det kan være noe å gå til valg på. Det er fullt mulig å legge opp til en arveavgift som ikke rammer folk flest eller bønder.

Høyres nye ledelse med Ine Marie Eriksen Søreide i spissen har bestemt seg for å høre godt etter hva partiet mener om dagens politiske utfordringer før de lanserer et fornyet program. De trenger både sommeren og høsten i tenkeboksen. Deres mulighet ligger i å treffe planken fram mot kommunevalget neste år.

Frp er det ikke noe å gjøre med. De har penger til det meste og serverer enkle løsninger på løpende bånd. Velgerne liker slikt. Problemene for Frp kan melde seg dersom det dukker opp EU-saker de vil slite med å forholde seg til.

Det er frustrerende å være landets suverent største parti, men samtidig ha minimal innflytelse. Derfor må Frp finne på noe.

Altinget kunne for vel en uke siden dokumentere at Frp er partiet som holder liv i byråkratiet. Frps stortingsgruppe stilte nesten 1600 spørsmål til regjeringen i forrige sesjon. Flest spørsmål kom fra Bård Hoksrud, som bidro sterkt til at helse- og omsorgsministeren og samferdselsministeren topper svarstatistikken.

Rødt gleder seg over framgang. SV er frustrert over at partiet har kommet i skyggen av Rødt.

MDG er i ferd med å vende seg til at de ikke klarer å få Ap til å føre en grønnere politikk.

Venstre i tvil

Venstre sliter som vanlig med å bestemme seg for hvilket bein de skal stå på. Det eneste som er bankers, er at de ikke skal støtte en regjering der Sylvi Listhaug er statsminister.

KrF startet for to år siden prosessen med å bli noe annet enn partiet var under Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide. De vil utnytte et konservativt, for ikke å si høyreorientert, drag som kan merkes flere steder i landet. KrF vil stå fram som antiwoke.

Landsmøtet vedtok at skoler ikke skal tvinges til å heise pride-flagget. KrF har gått til kamp mot en kjønnsideologi de mener myndighetene har lagt seg flate for. De vil at barn skal få høre at vi har to kjønn, og at kjønn ikke er noe man skal føle seg fram til.

Lederen i KrFU, Ingrid Olina Hovland, har sagt at likestillingen har gått for langt, og at foreldrene selv må få bestemme hvordan de skal fordele fødselspermisjonen.

KrF så ut til å lykkes med å stå fram som et motstrømsparti. Men mye vil ha mer. De begynte også å snakke om å endre loven om selvbestemt abort. Da sa en del potensielle velgere takk for seg.

Slik er det. Politikk må serveres i spiselige doser – og ikke for mye på én gang. Med mindre en er i en posisjon til å få gjennomført store endringer. Det er i alle fall ikke KrF. Ikke en gang Frp enda så stor oppslutning de har.