La Jens Stoltenberg starte dialogen med Russland

Jens Stoltenberg ble utpekt til styreleder for Sikkerhetskonferansen i München med virkning fra 16. februar 2025. Men 4. februar samme år ble han finansminister, og fikk dermed utsatt tiltredelsen.

Det er ikke vanskelig å forstå at et politisk og samfunnsøkonomisk dyr som Stoltenberg heller vil være finansminister enn å lede en prateklubb i München. Men selv Stoltenberg kan gå lei forviklinger rundt formuesskatt og rødgrønn pengestrid. Blir han sittende i finansministerstolen over nyttår, bør han si fra seg vervet som styreleder for konferansen.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i, kan styrelederjobben vanskelig fremstå som særlig attraktiv. De to siste årene har det handlet mest om spenningen mellom USA og Nato og reprise på hva de europeiske statslederne mener om krigen i Ukraina.

Russland var med

Russland deltok tidligere på sikkerhetskonferansen. Det var noe av poenget med konferansen. Dette var et forum hvor Russland og NATO-landene kunne gi uttrykk for sitt syn på aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer.

I 2007 holdt Vladimir Putin en omstridt tale. Han angrep det han kalte en unipolar verdensorden dominert av USA, kritiserte NATOs utvidelse østover og advarte mot at Russland ikke ville akseptere en underordnet rolle i internasjonal politikk.

Siden den gang har forholdet mellom Russland og NATO-landene blitt stadig dårligere. Fra 2012 til 2022 gikk dialogen i stå.  

Etter krigen mot Ukraina ble ikke lenger Russland invitert til konferansen. Det ble begrunnet med at konferansen ikke ville tilby en plattform for Kremls propaganda samtidig som krigen pågår.

I 2025 gjorde Donald Trump flere forsøk på å få slutt på krigen. Volodymyr Zelenskyj og flere europeiske statsledere mente han viste for stor forståelse for Russlands krav. Prosessen stoppet opp, og krigen fortsatte med uforminsket styrke.

I vår kom det signaler fra Putin om at han var villig til dialog for å få avsluttet krigen. EU-president António Costa innledet forsiktige sonderinger. En medarbeider ved hans kontor hadde kontakt med personer i Putins krets.

Nei til EU

Det spede forsøket på dialog ble imidlertid stanset. Emmanuel Macron, Keir Starmer og Friedrich Merz mente at de sammen med Zelenskyj måtte sitte i førersetet og ha kontroll over hva som skulle diskuteres med Russland.

Resultatet ble at EUs utenrikssjef Kaja Kallas slo fast at tiden for dialog med Russland ikke var inne fordi Russland ikke viste interesse for en akseptabel fredsavtale.

I mai kom Zelenskyj med sitt eget fredsutspill ved å varsle 40 dager med omfattende angrep mot Russland. Tanken var at dette skulle tvinge Putin til forhandlingsbordet.

Virkningen av angrepene på oljeinstallasjoner, flyplasser, infrastruktur, skip, havner og lageranlegg ble imidlertid det motsatte av det Zelenskyj hadde håpet på. Russland svarte med flere raketter, flere flybårne bomber og flere droneangrep mot ukrainske mål.

Ukraina har i praksis gått tom for Patriot-raketter som kan skyte ned russiske ballistiske missiler. USA har heller ikke flere tilgjengelige for salg. Dermed er skadevirkningene av de russiske angrepene større enn noen gang.

Samtidig biter Ukraina godt fra seg. Krigen er i økende grad kommet til Russland. Putin ser ut til å satse på at befolkningen innser nødvendigheten av mobilisering for å slå tilbake det russerne oppfatter som en trussel fra NATO.

Det snakkes stadig oftere om risikoen for en direkte konfrontasjon mellom Russland og NATO.

Unngå krig med NATO

Det er her Jens Stoltenberg kommer inn.

Som generalsekretær i NATO var han opptatt av å samle alliansen om støtte til Ukraina, sørge for tilførsel av våpen og ammunisjon, men samtidig forhindre at NATO ble direkte involvert i krigen.

Det bør også være utgangspunktet om han påtar seg et nytt engasjement for Europa. Samtidig bør han forsøke å få klarhet i hvilke sikkerhetsinteresser Russland faktisk mener står på spill.

Dialogen med Russland har brutt sammen. Kontakten mellom partene er minimal, om den i det hele tatt eksisterer. Zelenskyj og de toneangivende europeiske statslederne, inkludert vår egen regjering, gjentar i stor grad de samme argumentene som de har fremført i fire år.

Diplomatiet har brutt sammen. De som avviker fra Europas offisielle linje, risikerer å bli herjet med i mediene. Avvikere blir gjerne stemplet som putinister, som nyttige idioter for Russland eller som inkompetente.

Ingen av de toneangivende statslederne har autoritet til å anbefale en ny dialog med Russland. Merz vil ikke gi Macron en slik posisjon. Macron er dessuten på vei ut av fransk politikk.

Macron ser også med skepsis på Merz' ambisjoner om å gjøre Tyskland til Europas ledende militærmakt.

Keir Starmer har trukket seg. Andy Burnham ser ut til konsentrere seg om britisk innenrikspolitikk.

Ingen av lederne for de største landene i EU vil gi Brussel-byråkratene en ledende rolle i en dialog med Russland.

NATOs nåværende generalsekretær, Mark Rutte, oppfattes som svak og er først og fremst opptatt av å hindre at Donald Trump skaper større problemer for alliansen.

Spenning USA-Europa

Spenningen mellom USA og Europa er ødeleggende. Ingen europeiske statsledere har tillit til at Trump vil lykkes med å få i stand en fredsavtale mellom Ukraina og Russland.

NRK melder i dag at Russlands ambassadør i Norge vil ha en dialog med Norge og NATO. Kommentarene fra blant andre Peter Frølich (H) og regjeringen er at dette ikke er noe annet enn velkjent russisk propaganda.

SVs Ingrid Fiskå bryter med den massive politiske enigheten med å hevde at vi også bør ha dialog med vår verste fiende.

Jens Stoltenberg har tillit både blant europeiske statsledere og hos Donald Trump. Ingen av disse vil imidlertid ta til orde for fredsforhandlinger direkte med Russland. De vil heller ikke klare å bli enige om et felles mandat.

Stoltenberg bør derfor ikke opptre som Trump og love fred mellom Russland og Ukraina. Han bør ganske enkelt si at han som leder for Sikkerhetskonferansen i München gjerne vil samtale med Putin dersom Putin er åpen for det.

Putin har neppe sett for seg Stoltenberg i en slik rolle. Men han har respekt for Stoltenberg, selv om hans jobb i mange år har vært å fronte NATO.

Jens Stoltenberg var en budbringer for det daværende president Joe Biden ville. Han trenger ikke å bli møtt med alt han har sagt på vegne av NATO. Stoltenberg gjorde jobben sin.

Knapt noen har bedre oversikt over den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa enn Jens Stoltenberg. Han har kompetansen, de analytiske evnene og talentet som trengs for å snekre kompromisser.

Norge er dessuten i praksis det eneste NATO-landet som fortsatt opprettholder en viss form for dialog med Russland gjennom fiskerisamarbeidet i nord.

Vil Putin ha fred?

Det kan se ut til at Putin, etter at Ukraina har intensivert sine angrep mot Russland og påført betydelig skade, har gitt opp håpet om fredssamtaler med Ukraina og NATO.

Derfor er det langt fra sikkert at en dialog mellom Stoltenberg og Putin vil føre frem. Men det er verd et forsøk.

Det er for stor risiko for at krigen i Ukraina kommer ut av kontroll om begge sider satser på eskalering uten at det er noen form for dialog. Få eksperter tror at Russland vil gi opp krigen. Det er større fare for at Ukraina ikke klarer å holde stand i lang tid framover.

Dette ser Jens Stoltenberg. Han bør oppfordres til å utnytte den unike posisjonen han fortsatt har til å se om det er mulig å finne løsninger som i det minste ikke fører til at krigen blir enda mer ødeleggende enn den alt er blitt.

Skulle et initiativ fra Stoltenberg bidra til en fredsavtale, vil det være han og ikke Donald Trump som har gjort seg fortjent til Nobels fredspris.