Politisk veivalg viktigere enn partiledertype

Høyre og Sp var valgets største tapere. Erna Solberg har alt tatt konsekvensen av det. Hun går av som partileder i februar.

Trygve Slagsvold Vedum har gitt beskjed om at han blir på post, i alle fall til landsmøtet om to år. Han vil ikke si om han har planer om å stille til valg som partileder om fire år. Det vil avhenge av hvordan det går med Sp framover.

Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug ble valgets store vinnere. De står sterkere innad og utad enn noensinne.

Det kan godt være Støre velger å gi seg som partileder før valget om fire år, men det er ingen grunn til å spekulere i dette nå.

Over sperregrensa

Ettersom MDG kom seg over sperregrensen, er det ingen som stiller spørsmål ved Arild Hermstad som partileder.

Rødt har gjort et meget godt valg og er omtrent jevnstore med SV. Marie Sneve Martinussen leder partiet med trygg hånd. Hun har driv, godt humør og er tydelig. Hun virker også mer realistisk enn SV-ere når det gjelder hva de kan oppnå som støtteparti for regjeringen.

Dag Inge Ulstein var på vei ut av politikken, men lot seg overtale til å bli partileder. Når KrF karret seg over sperregrensen, var det først og fremst på grunn av politikken, ikke Dag Inge Ulstein. KrF tok et skritt mot høyre og profilerte seg som et konservativt motstrømsparti.

Ulstein sa nei til å stille til valg til Stortinget for denne perioden. Går det som han håper med KrF framover, sies det at han vil på Stortinget i 2029.

Venstre kom under sperregrensen, men Guri Melby har sagt at hun er motivert for å fortsette som leder. De vil nok diskutere veivalg i Venstre framover, men en strid om ledervervet er de lite lystne på.

Selv om SV ikke gjorde et godt valg, sitter Kirsti Bergstø trygt som partileder. Det kan komme til å endre seg om hun ikke lykkes med å få gjennomslag for SVs politikk.

Krevende posisjon

Bergstø er den partilederen som har inntatt den mest krevende posisjonen etter valget. Hun holder fast på at SV ikke vil forhandle om statsbudsjettet før regjeringen har gitt Oljefondet beskjed om å selge seg ut av israelske selskaper og selskaper som de hevder bidrar til Israels krigføring i Gaza.

Jonas Gahr Støre avviste dette før valget. Det er ikke noe som tyder på at regjeringen vil komme SV i møte.

Når en partileder stiller et ultimatum, blir det tap eller seier. Om Bergstø står fast på sitt, styrer vi mot en regjeringskrise som må løses ved at Støre stiller et kabinettspørsmål. Da må Bergstø gi seg.

Når en partileder legger opp til å markere styrke på denne måten, må en regne med både ivrige heiarop og heftig kritikk, også fra egne rekker. Noen vil legge vekt på at det er bra at SV demonstrerer at de vil bli tatt på alvor. Andre vil peke på at det svekker muligheten for samarbeid og gjennomslag når man kommer trekkende med ultimatum. Det gjenstår å se om Bergstø tar inn over seg at det ikke nytter å skrike seg til politisk innflytelse.

Trygve Slagsvold Vedum, som helst vil opptre som en jovial og samarbeidsvillig politiker med godt humør, har også varslet at han vil vise seg fra en mer kantete og krevende side. Han legger seg på et ultimatum-spor når det gjelder EU-saker.

Hestehandlerpartiet

Sp er imidlertid landets fremste hestehandler-parti. Trygve Slagsvold Vedum vet at det er makt det handler om. Med Sp i manesjen vet vi ikke hvilket kunststykke de vil framføre før i siste minutt.

I Høyre er den krevende debatten om hvem som skal overta etter Erna Solberg i gang. Flere har tatt til orde for at de først må bestemme seg for en politisk kurs. Deretter må de velge den lederen de mener er best egnet til å følge den kursen. Slik kommer det ikke til å bli. Man kan gjerne mene det er mest demokratisk å få fram to kandidater som har avvikende syn på flere viktige spørsmål. Men det er ikke slik partiledere velges for tiden. Debatten om politikk og person går om hverandre både i partiet og i offentligheten. Til slutt står det igjen én kandidat som alle slutter opp om.

Mediene har allerede meldt at Ine Marie Eriksen Søreide har klart sterkest støtte hos de tillitsvalgte på landsplan. Det skjer uten at hun har sagt at hun kan tenke seg å bli partileder eller noe om hvilken strategi hun mener Høyre skal følge framover.

Høyre står i fare for å bli Frps lillesøster. For å unngå det, må de utfordre og markere avstand til Frp. De trenger en fighter for en ny og tydeligere politikk med front mot Frp. 

Når et parti er på topp, velges en ofte en leder som virker samlende, med evne til å balansere de ulike fløyene i partiet. Når de ligger dårlig an, må det ofte foretas et vanskelig strategisk valg.

Det viktigste er likevel hvilken politikk Høyre skal satse på. Det nest viktigste er hvilken partileder de velger.

Kontroversiell

I hele fjor og langt ut i 2025 lå KrF an til å komme under sperregrensen. Landsmøtet foretok et strategisk veivalg. De forlot sentrumsposisjonen, sto fram som et tydelig borgerlig parti, inntok kontroversielle standpunkter, tiltrakk seg nye velgere og mistet noen gamle.

Det var politikken som var avgjørende. Dag Inge Ulstein ble kritisert for å være en opportunist, for han hørte til Hareide-fløyen som tapte kampen om retningsvalg i KrF for noen år siden. Ulstein svarte at en partileder skal løfte fram det programmet som landsmøtet har vedtatt. Det gjorde han med kraft og entusiasme.

Sylvi Listhaug vil på sin side gjøre «mer av det samme», og følge den kursen som har gitt meget gode resultater. Frps sterke stilling kan føre til at de i Venstre stiller spørsmål om det er på den borgerlige fløyen de skal høre til.

Det kan være både Venstre og Sp lar seg inspirere av KrFs tydelige veivalg. Men først vil de se hvordan det går både for KrF og eget parti framover.