Stoltenberg – de rikes tynnslitte håp

Jens Stoltenberg er best på klemming i Ap. Alle som vi ha en klem får, med ett unntak: Trond Giske. Da Giske i 2006 feiret sin 40 årsdag, regnet han med en klem av Stoltenberg, men statsministeren ville ikke. Et sted gikk grensen.

Om Giske nå skulle ønske seg en klem av Jonas Gahr Støre, ettersom Ap har gjort et brakvalg under Giskes ledelse i Trøndelag, vil han måtte få det. For Støre går Stoltenberg i næringen med klemming for tiden.

VG har vist bilder på forsiden av Støre som klemmer de kvinnelige partilederne. Det utlegges som om det er typisk Norge. Vi er glade i hverandre. Vi driver ikke bare med utskjelling og dolking i ryggen, ikke når valget er over.

Selv om Sylvi Listhaug og hennes optimistiske flokk klorer seg fast i den syvende himmel, slikker den borgerlige fløyen sine sår. Rikinger har overøst de borgerlige millioner. Aldri har det blitt brukt så mye penger på en valgkamp. Det gikk ikke likevel.

Skatteforlik

Støre består. Formueskatten består. Landets rikinger med NHO-sjef Ole Erik Almlid i front, satser på at Jens Stoltenberg klarer å snekre sammen et skatteforlik neste vår. Vi stilte denne uken spørsmålet om NHO og andre formuesskattbekjempere nå vil endre taktikk og bli mildere stemt, eller om frustrert og sinna blåruss vil prege overskriftene i fire år til.

Almlid har allerede kommet til sans og samling. Han har hatt en god samtale med Støre, sier han. Han tror at Ap kan komme til fornuft. Det kan han selvsagt ikke si. Han må heller varte opp med en porsjon skryt for at Ap alltid vil landets beste og har tradisjoner for å gå hand i hand med fagbevegelsen for å bygge industri og drive handel.

Elendighetsbeskrivelsen av norsk økonomi med Øystein Stray Spetalen, Jan Petter Sissener og Hans Geelmuyden blant de største skrikhalsene, blir nå stuet bort. Ikke bare fordi valget er over. Nye tall fra SSB viser at norsk økonomi går bra og at folk flest har mer på kontoen enn på flere år.

I Høyre er debatten i gang om Erna Solberg bør bæres ut eller om hun skal få gå selv på et passende tidspunkt. Jeg skrev denne uken om Høyre som kan bli liggende lenge i grøfta og i verste fall må innse at de har tapt posisjonen som det ledende borgerlige partiet. De må foreta seg noe. Sannsynligvis er det mest å hente på å markere større avstand til Frp.

Frp vokste med Carl I. Hagen fordi han var så god til å peke ut fiender. Frp sliter med å forstå at de må skaffe seg venner om de skal få makt. Sylvi Listhaug må etter hvert velge Hagen-linja eller Siv Jensen-linja.

Støre i dialogmodus

Jonas Gahr Støre har inntatt dialogmodus og startet ene-samtaler med de partilederne han skal samarbeide med.

SV-leder Kirsti Bergstø kan fortelle at hun hadde en god samtale med Støre. Det vil alle si. Støre lytter og framstår som velviljen selv – inntil videre.

«Norge trengs nå som en selvstendig stemme i verden», sier Bergstø til Morgenbladet etter samtalen. Det hun mener er at Støre, Jens Stolenberg og Espen Barth Eide bør høres ut som et ekko av SV når de uttaler seg om internasjonale spørsmål.

Selvbevissthet på vegne av seg selv og sitt parti, er ikke å forakte. Det gjør seg i alle fall godt til innvortes bruk. Det Bergstø ikke vil ta inn over seg, i alle fall ikke offentlig, er at Ap-ledelsen lytter mer til EU og Trump enn til SV.

Bergstø hevder de har gode erfaringer med å presse Ap og at hun derfor kan ta på seg ledertrøya når det skal forhandles med Ap. Det er lov å forsøke. Rødts leder Marie Sneve Martinussen formaner de rødgrønne til ikke å hakke hverandre i fillebiter.

MDG, Rødt og SV har store forhåpninger til at de vil klare å presse Ap til å føre enn grønnere politikk. Slike forsøk vil Sp sette foten ned for.

SV tar feil i sin tro at det vil være lettere å få gjennomslag når det er fire partier Ap må støtte seg på. Jeg har skrevet en kommentar om den forventningskrisen de fire partiene er på vei inn i. Knapt noe er så frustrerende som brutte forventninger. Det skal noe til å orke å leve med det i fire år.

Nå skrus forventningene opp. Det spørs om ikke Støre og Stoltenberg alt har bestemt seg for å kjøre knallhard på få banket igjennom et stramt budsjett høst. Det beste er å ta tyren ved hornene.

Økt selvbevissthet

Jonas Gahr Støre står fram med økt styrke og selvbevissthet etter valget. Han vil styre alene, har alt meldt at han vil ha et skatteforlik som vil gå i stikk motsatt retning av det SV og Rødt ønsker seg. Han er rede til å kjøre storslalåm når det trengs for å få flertall i Stortinget.

Da Sylvi Listhaug i hine hårde dager trakk seg som statsråd, slengte hun døren igjen etter seg med påstanden om at opposisjonen oppførte seg som en barnehage. Den satt, mente hun.

Nå lurer Jonas Gahr Støre om mediene og opposisjonen har gått i barndommen ettersom de har begynt å kalle regjeringen med diverse støttespillere for «tutti frutti-kammeratene». Det har gått så langt at til og med NTB bruker betegnelsen. På forsiden i VG kan vi lese at det navnet må de bare finne seg i. Deler av den politiske journalistikken har tydeligvis lagt seg på et sandkasse-nivå.

Det kan se ut som om også Russland leker med oss. De fleste tror at det var en bevisst provokasjon fra russerne når 19 droner tok seg inn over Polen. De ble raskt tilintetgjort og gjorde begrenset skade.

Russland benekter at de har sendt droner over Polen med hensikt.

Alle NATO-landene har fordømt det som skjedde. Danmarks statsminister Mette Frederiksen var tidlig ute med å si at det må slås hard tilbake. Men hva skal NATO finne på? Sende 50 droner inn i Russland?

På vei inn i sitt helikopter torsdag kveld sa Donald Trump til journalister at han ikke var fornøyd med situasjonen, men at det forhåpentligvis blir en slutt på dette. Han la til at det kunne være et resultat av en feilberegning fra Russland side.

Slik gir han beskjed til NATO om at saken skal roes ned.

Mediene klarte å lage oppslag om at vi ikke har vært nærmere en krig med Russland siden annen verdenskrig. Det stemmer ikke. Droneprovokasjonen var ingen krigserklæring.

Russland er ikke interessert i å få hele NATO på nakken. Det må være grenser for hvor inkompetent og forvirret vi tror Putin er.

Jonas Gahr Støre og Vladimir Putin har én ting felles, de har styrket sin posisjon. Først fikk Putin møte Donald Trump i Alaska. Trump fikk oss til å tro at Putin var en grepa kar og at en fredsløsning for Ukraina var like om hjørnet.

Uken etter intensiverte han angrepene på Ukraina og ga beskjed om at det ikke var noe poeng å møte Volodymyr Zelenskyj om han ikke tar inn over seg hva som skal til for at Russland vil inngå en fredsavtale.

Sikkerhetsgarantier

De siste ukene har de fremste lederne i NATO snekret sammen noe de kaller sikkerhetsgarantier for Ukraina. De venter på at Trump skal fortelle hva USA vil bidra med. Det blir fint lite. Dessuten har Russland gitt beskjed om at det NATO-lederne har kokt i hop ikke en gang er verdt papiret det er printet ut på.

Zelenskyj sier USA må gjøre mer for å få slutt på krigen. Det betyr å bruke tollvåpenet mot Russland, India, Kina og andre land som kjøper olje fra Russland.

Vi kan vurdere det, om EU gjør det samme, svarer Trump. Men EU vil ikke samle seg om en handelskrig mot Kina, India og andre som kan beskyldes for å støtte Russland.

Slik går nå dagan.

God helg