Tvilsom miks av kontrollaktivisme og populisme

Det er ti år siden Telenor ble herjet med i Kontrollkomiteen under Martin Kolbergs ledelse. Utgangspunktet den gang var at VimpelCom, der Telenor eide rundt 33 prosent, innrømmet å ha betalt nær én milliard kroner i bestikkelser for telelisenser i Usbekistan. Selskapet aksepterte en bot på cirka seks milliarder kroner i 2016.

Kontrollkomiteen ville undersøke om Næringsdepartementet og statsråden hadde tilstrekkelig kunnskap og hadde stilt riktige spørsmål om Telenors håndtering av eierskapet og korrupsjonsmistankene. Kolberg argumenterte for at Stortinget måtte forvisse seg om at Telenor hadde forpliktet seg på nulltoleranse for korrupsjon, og at komiteen hadde plikt til å kontrollere regjeringens eierstyring.

Den gang konkluderte komiteen med at departementet kunne ha vært mer aktivt og pågående i dialogen med Telenor, men fant ingen formelle feil. Ledelsen i Telenor ble kritisert for å ha ført Stortinget og statsråden bak lyset ved ikke å informere om bekymringsmeldinger om korrupsjon i VimpelCom.

Mer kom det ikke ut av det. Men det hører med at komiteen fikk kritikk for å gå utover sitt mandat. De har ingen ting med å kontrollere et selskap som staten har en eierandel i.

Aktivistisk linje 

Mens Kolberg kjørte en aktivistisk kontrollinje, valgte Petter Frølich (H) som leder av komiteen i forrige periode å følge en mer saklig linje. Kontrollkomiteen fikk mindre plass i nyhetsbildet – og godt var det. Kontroll av regjeringen er vitterlig ikke det viktigste Stortinget driver med, i alle fall ikke når det utarter til et spill som ikke fører til noe.

Med Per-Willy Amundsen ved roret ligger det an til en mer aktivistisk linje. Med kontrollhatten på var Amundsen lynraskt ute etter Riksrevisjonens kritikk av Nav. For Amundsen var dette en stor sak – han reagerte kraftig, sa han.

Fordi det umiddelbart gikk politikk i saken, førte det til at Kjersti Stenseng valgte å ofre Nav-sjef Hans Christian Holte på kontrollsamfunnets alter. Amundsen har i ettertid sagt at det var en riktig avgjørelse. Andre, blant annet flere næringslivsledere, har kritisert Stenseng for å ha gitt Holte sparken på et syltynt grunnlag.

Nå er kontrollfreaken Amundsen i gang med Telenor i Myanmar.

Telenor Myanmar var et datterselskap av Telenor, etablert i 2014. Etter militærkuppet i februar 2021 krevde juntaen tilgang til teledata og overvåkingssystemer. NRK og andre medier har dokumentert at datautleveringen omfattet trafikkdata for over 1300 personer, inkludert opposisjonelle og Aung San Suu Kyi. Dette kan ha ført til fengslinger og i verste fall henrettelser.

Ikke noe valg

Telenor hevder at de ikke hadde noe valg. Hadde de nektet å gi juntaen det de krevde, ville deres ansatte blitt fengslet og i verste fall henrettet. Det kunne ikke Telenor som arbeidsgiver ta ansvaret for.

Telenor så seg tvunget til å selge selskapet i 2022.

Kontrollkomiteen vil vite hvilken rolle regjeringen har spilt i denne saken. 

De har sendt 31 spørsmål til Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Cecilie Myrseth. De har fått oversendt 800 sider, men det er ikke godt nok. Per-Willy Amundsen vil ha «alt»: alt Telenor har sendt til departementet, alt som er sendt ut fra departementet og referat fra alle samtaler.

Ifølge Amundsen må Kontrollkomiteen ha alt for å kunne gjøre jobben sin. Det er som å høre Kolberg: «Vi må komme til bunns i saken.» Amundsen sier komiteen kan leve med at informasjonen blir stemplet «konfidensiell».

Departementet tviler med god grunn på at dette vil forbli konfidensielt. Hvert parti har saksbehandlere som jobber med kontrollsaker, så det vil være langt flere enn komiteens medlemmer som får innsikt.

Regjeringen vegrer seg for å innlate seg på en praksis der komiteen blir gjort kjent med informasjon som er gitt under forutsetning av at den forblir intern.

Et annet forhold som spiller inn, er at Telenor er et børsnotert selskap. Selv om staten eier 54 prosent, har de ingen rett til særbehandling. Alle aksjonærer skal behandles likt. Men praksis er at når hovedeier ber om informasjon, så får de det under forutsetning at den forblir intern.

Regjeringen er opptatt av at selskaper som staten har eierandeler i skal vite at de holder ord når de mottar taushetsbelagt informasjon.

Kommer ikke noe ut av det

Dette er en sak det ikke kommer noe ut av. Kontrollkomiteen bør stikke fingeren i jorden. Komiteen kan regne med at regjeringen har hørt på hvordan styret og ledelsen i Telenor vurderte situasjonen.

De kan være sikre på at regjeringen ikke har gitt beskjed om at trafikkdata ikke skal leveres til juntaen og at de ansatte får ta konsekvensen av det.

Aksjeloven åpner ikke for at staten som 54 prosent eier i Telenor skal fortelle hva selskapet skal foreta seg. Det er styret som har ansvaret for at selskapet opererer innenfor gitte rammebetingelser og lover.

Vi er i en lignende situasjon som for ti år siden.

Noe må Kontrollkomiteen konkludere med også denne gangen. I ettertid er det selvsagt mulig å konkludere med at noen burde ha gjort mer. De kommer ikke til å konkludere med at departementet burde pålagt Telenor å ikke levere ut samtalelogger, selv om det kunne ført til at ansatte hadde blitt fengslet og drept.

Kontrollkomitéen fungerer først og fremst som en komité som dyrker det politiske spillet med innslag av populisme. Arbeidet i komiteen fører sjelden til noe annet enn kritikk i varierede styrke som ofte har karakter av etterpåklokskap. 

Etterpåklokskap har vanligvis liten verdi.