Tvilsomt om Merz mestrer katastrofen i Tyskland

For to uker siden trodde vi at det var trusselen fra AfD forbundskansler Friedrich Merz måtte bruke alle krefter på å møte. I delstatsvalget i Sachsen-Anhalt 6. september, der AfD fikk 43,8 prosent av stemmene, var det ikke mer enn 17,2 prosent av velgerne som støttet CDU. Det var krise.

Verre skulle det bli. I delstatsvalget i Mecklenburg-Vorpommern søndag fikk Merz' parti CDU bare 4,9 prosent av stemmene. Det er under sperregrensen. AfD fikk 38,2 prosent, mens SPD fikk 35,5 prosent.

Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern er små delstater i øst. De betyr ikke all verdens i nasjonal sammenheng.

Men søndag var det også valg i Berlin. Her fikk Die Linke 25,7 prosent av stemmene, CDU 18,8, AfD 16,3 og De grønne 14,3 prosent.

Høy valgdeltagelse

Valgdeltakelsen var 74,2 prosent, opp fra 62,9 prosent i 2023. Det er tydelig at velgerne er misfornøyde med den politikken som føres. CDU falt fra 28,2 til 18,8 prosent. Den sittende CDU-SPD-koalisjonen har dermed mistet flertallet.

I Berlin har altså ytterpartiene AfD og Die Linke størst framgang. De store taperne er de tradisjonelle styringspartiene CDU og SPD. Det er litt som i Norge. Det er Rødt og Frp som er i støtet.

Friedrich Merz var raskt ute med å betegne helgens valg som en katastrofe. Men han var krystallklar på at han ikke har planer om å trekke seg.

– Sammen er vi fast bestemt på å møte den historiske utfordringen landet vårt står overfor. Det handler om intet mindre, og intet mer, enn den demokratiske framtiden til landet vårt, sa han etter valgnederlaget.

Merz er helt nede på 10 prosent i enkelte popularitetsmålinger. En YouGov-måling publisert 17. september viste at 48 prosent av tyskerne trodde Merz ville være ute som kansler før årsskiftet, mens bare 31 prosent trodde han ville bli sittende.

Han er utvilsomt svekket som landets fremste politiske leder, og det er en gryende uro i eget parti.

Keir Starmer måtte trekke seg som statsminister i Storbritannia etter et elendig regionsvalg. Han møtte først nederlaget med å si at han ville stå på videre og vinne velgerne tilbake. Partiet ville det ikke slik.

Det er ennå for tidlig å si om CDU beveger seg mot en strid om hvem som skal lede partiet. Ingen har stått fram som utfordrer til Merz. Men det er medlemmer i partiet som offentlig har sagt at Merz bør trekke seg. Mediene har begynt å skrive om hvem som kan overta. Den viktigste mulige etterfølgeren som nevnes, er Hendrik Wüst, ministerpresident i Nordrhein-Westfalen.

Gedigen tabbe

Det spørs om ikke CDU gjør en gedigen tabbe ved å bruke tiden på lederstrid framfor en debatt om hvordan de skal møte ytterpunktene til høyre og venstre.

I CDU snakkes åpent om faren for at AfD kan bli et dominerende parti i flere delstater i årene som kommer og ved det nasjonale valget om tre år.

Det hjelper lite å ringe med alarmklokkene, trekke fram de mest dramatiske konsekvensene og rope høyt om hvordan Weimarrepublikken gikk til grunne og Tyskland ble sittende igjen med sin folkevalgte Hitler.

AfD har flere ekstreme standpunkter, ikke minst når det gjelder innvandring. Det finnes fascistiske, for ikke å si nazistiske, elementer i AfD. Men det fører ikke fram å stemple et parti med så stor oppslutning som et fascistisk parti.

Å forstå hvorfor så mange stemmer på AfD, er essensielt for dem som ønsker å stanse partiets framgang. Men det er ikke nok. En må også erkjenne at det er noe det politiske lederskapet i Tyskland gjør feil. Om en ikke vil snakke høyt om hvilke feil en gjør, må en i det minste sette ord på behovet for en endring av den politiske kursen.

Merz forstår

Et stykke på vei viser forbundskansler Friedrich Merz at han forstår dette. Han går for eksempel inn for en strammere innvandringspolitikk. Men det er ikke nok. Han holder fast på den kraftfulle satsingen på Forsvaret og milliardstøtte til Ukraina. Die Linke og AfD vi ha fredsforhandlinger med Russland.

Alle landene i EU sliter økonomisk. Først kom finanskrisen, så covidpandemien og deretter krigen i Ukraina. Dette har svekket landenes økonomi. Når bevilgningene til forsvar og beredskap skal økes kraftig, betyr det at mange land vil få store problemer med å opprettholde dagens velferdsordninger og samtidig hindre at de økonomiske forskjellene øker.

Det er lett i ettertid å mene at Tyskland ikke burde ha stengt atomkraftverkene sine, at landet har vært overoptimistisk i sin satsing på grønn energi og industri, at det ikke burde ha stanset tilførselen av russisk gass, og at det aldri burde ha sluppet inn så mange innvandrere som det har gjort.

Dette er imidlertid historie. AfD og Die Linke samler opp misnøye og krav om en ny politikk. Men de har få løsninger som det er rimelig å anta vil gi Tyskland ny økonomisk vekst.

Så lenge CDU-regjeringen holder fast ved den pengebruken den har lagt opp til, og ikke makter å skaffe landet rimelig energi som kan bidra til vekst, vil flere velgere gi sin stemme til AfD.

Mange som støtter AfD, er ikke særlig opptatt av om politikken partiet står for, er realistisk eller vil gi vekst. De stemmer på AfD for å gi uttrykk for at de ønsker en annen politisk kurs.

Radikal endring?

CDU står overfor et dilemma. Partiet kan fortsette dagens linje og holde full avstand til AfD. Det kan bevege seg nærmere AfD i innvandrings- og kulturspørsmål og håpe at det er nok. Eller det kan legge om den politiske kursen mer gjennomgripende.

Det mest sannsynlige er at CDU ikke kan fortsette å betrakte AfD som et parti de ikke vil ta i med ildtang. De må gjerne mene at AfD-politikerne er fullstendig på jordet. Men dersom velgerne oppfatter at de blir møtt med elitistisk hybris, vil det bare gjøre vondt verre.

Partier er ikke som bedrifter, som av og til må foreta omfattende grep fordi det skjer store og raske endringer i markedet. Partier holder fast ved det de tror på. De endrer seg langsomt fordi de ønsker å ha alle med. Friedrich Merz og CDU vil neppe forsøke en radikal omlegging av politikken i løpet av få år.