Frykt som ledelsesform holder ikke

Trygve Melvin Tamburstuen er en norsk næringslivsleder, tidligere politiker og leder i Norges Friidrettsforbund.

SYNSPUNKT. Koronakommisjonens rapport har avslørt selve beslutningsprosessen bak nedstengningen av Norge. Det er skremmende å se både hvordan beslutningene i stor grad ble truffet basert på frykt, og hvordan det å skape frykt var en helt grunnleggende tanke bak beslutningene.

«Management by fear» er omtalt i ledelseslitteraturen som en av mange trender innen ledelse. Sjefen – som ofte har psykopatiske trekk – forsøker å lede gjennom å skape frykt. Men det finnes ingen erfaringer som viser at dette lykkes over tid. Det er som økte lønninger; det kan virke kortsiktig, men motivasjon til å følge en leder er mye mer dyptgripende, både for personer, organisasjoner og samfunn. Selv i militæret er «management by fear» forlatt.

Kommisjonens rapport viser at beslutningene i stor grad var preget av frykt. Og at det var viktig for noen å trykke på «den store røde knappen» og bevisst skape frykt.

En riktig beslutning er avhengig av tre grunnleggende forhold:

• Fullstendig informasjon

• Fullstendig rasjonalitet i forhold til å hente inn informasjon, tolke og vurdere

• Fullstendig oversikt over alternativene

Så vet vi at beslutninger – også om presumtivt kvantitative forhold – veldig ofte er det vi kaller forutsigbart irrasjonelle. Det betyr at beslutninger påvirkes av forventninger (hjernen starter aldri fra et nullpunkt), følelser (herunder frykt/redsel), holdninger (som ofte er formet av mangelfull kunnskap), sosiale normer (vi ønsker å tilpasse oss til andre), og andre synlige og usynlige krefter som at vi alltid prioriterer det kortsiktige framfor det langsiktige.

Særlig viser intervjuene med helsedirektøren at frykten og hensynet til hva som ble overført av dramatiske TV-bilder fra Italia og hva andre (WHO og enkeltland) gjorde, var svært bestemmende for den uhyre dramatiske nedstengningen. Det synes for eksempel ikke som om det ble foretatt vurderinger av at Norge er i en særstilling på grunn av generelt god folkehelse. Åpenbart har også frykten for at forsømmelser når det gjelder grunnleggende beredskap (utstyr, sykehussenger som vi har nedlagt hver fjerde av i løpet av 30 år, kritikk for manglende drastiske tiltak, osv.) skulle komme til syne, spilt inn.

Det manglet informasjon og kunnskap, og dette kan i noen grad unnskyldes fordi viruset var nytt. Men manglende rasjonalitet med tanke på å tolke og vurdere, og manglende oversikt over alternativene, er ikke unnskyldelig. Når disse forutsetningene mangler som beslutningsgrunnlag, må beslutningene bli dårlige. Og her er det påfallende at en åpenbart manglet beredskapsplaner som kunne ledet beslutningsfatterne gjennom prosessen med sikte på et mer rasjonelt utfall. Konsekvensvurderinger fantes ikke, noe som jo er påkrevd i forbindelse med alle andre offentlige vedtak.

Så sier helsedirektøren også at han ønsket «å trykke på den store røde knappen» for å skape en frykt i befolkningen som ville få folk til lydig å følge myndighetenes krav. Dette er «management by fear» utøvd av en toppleder for en sektormyndighet i offentlig sektor, som får overført en fullmakt som egentlig skulle utøvd av Regjeringen i statsråd. Dette er en prinsipiell problemstilling som må belyses og diskuteres grundig fordi det går på demokratiet løs. Men det er også et skremmende eksempel på kortsiktig tenkning, som – til tross for bevisste og vedvarende budskapsgrep fra den samme myndighet (antall smittede, ikke syke) osv. – måtte føre til at ikke bare folket ble trett til slutt, men at den grunnleggende tilliten til myndighetene reduseres. Det norske folk er ikke dumme, og frykt kan virke kortsiktig. Men når en ser de enorme og ødeleggende virkningene som nedstengningene har skapt, er bevisst bruk av frykt over lang tid og bygget på en del tvilsomme premisser, bare negativt.

Vi må lære av denne beslutningsprosessen for på en konstruktiv måte å bevisstgjøre både de styrende og folket om at også politiske beslutninger ofte skjer innenfor rammen av det forutsigbart irrasjonelle. Koronakommisjonens gjennomgang av beslutningsprosessen som førte fram til 12. mars 2020 er en lærerik gjennomgang av de irrasjonelle faktorene som må elimineres hvis kvaliteten på beslutningene ved neste krise skal kunne forbedres.

Kommisjonens rapport er også interessant for å illustrere hvordan offentlige organer søker makt og oppmerksomhet om seg selv og sin egen agenda. Maktkampen mellom Helsedirektoratet og FHI skal ikke skje, og det levnes liten ære til en statsråd som ikke umiddelbart grep inn for å unngå denne maktkampen. Den er for øvrig neppe ny av dato, men kommer selvsagt ekstra klart til syne i en krise.

Å se etter de bakenforliggende motiver for beslutninger og budskap er viktigere enn noen gang.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.